Giuseppe Maria Doria Pamphilj

italiensk diplomat og prest

Giuseppe Doria Pamphilj (født 11. november 1751 i Genova i Italia, død 10. februar 1816 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.

Giuseppe Maria Doria Pamphilj
Giuseppe Maria Doria Pamphilj.jpg
Født11. november 1751[1][2]Rediger på Wikidata
GenovaRediger på Wikidata
Død10. februar 1816[2]Rediger på Wikidata (64 år)
RomaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, katolsk prest (1773–)[3], diakon (1773–)[4]Rediger på Wikidata
Embete
6 oppføringer
Kardinal (1785–), Chamberlain of the Apostolic Chamber (18011814), katolsk biskop (1773–), titulær erkebiskop (1773–), Q37803746 (17731785), kardinalstatssekretærRediger på Wikidata
Nasjonalitet Republikken GenovaRediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Pamphili tilhørte greveslekten av Melfi og slekten Doria-Pamphilj, hvorfra det utgikk en rekke kardinaler.[trenger referanse] Han var bror til kardinal Antonio Maria Doria Pamphilj (kreert 1785) og onkel til Giorgio Doria Pamphilj Landi (kreert 1816).

Han gikk på Collegio dei Nobili i Parma som jesuittene forestod, og deretter på Collegio Clementino ledet av somaskerne, og begynte så i 1767 ved La Sapienza i Roma der han tok doktorgraden in utroque iure i mai 1771.[trenger referanse]

Pavelig diplomat, erkebiskopRediger

Han ble sendt til Madrid for å bringe de hellige bånden til fyrsten av Asturias, sønn av Karl III av Spania, og forble ved det spanske hoff fra desember 1772 til oktober 1773. Han ble utnevnt til titularerkebiskop av Seleucia i februar 1773 da han va 21 år gammel, og ennå ikke presteviet. Han ble preste- og bispeviet i juli og august, og i september tilknyttet det pavelige diplomati, utnevnt til nuntius til Frankrike, en stilling han innehadde til 1785.

Bispevielsen den 22. august 1773 ble foretatt av erkebiskop Buenaventura Córdoba Espinosa de la Cerda, medkonsekratorer var titulaerkebiskoppene Manuel Ferrer y Figueredo og Joaquín de Eleta.

Virke som kardinalRediger

Han ble utnevnt til kardinaldiakon i februar 1785 av pave Pius VI, med San Pietro in Vincoli som tittelkirke, senere (1802) elevert til kardinalprest og overført til Santa Cecilia.

Den 16. mars 1797 ble han både sekretær ved Statssekreteriatet og prefekt for kongregasjonen for den hellige Consulta, verv han innehadde til pave Pius VIs død. Da keiser Napoleon sendte pave Pius VI i eksil, ledsaget kardinal Doria Pamphilj ham til Frankrike, der paven døde i 1799.

Han deltok ved konklavet 1799–1800 som valgte hans etterfølger, Pius VII. I 1799 ble han deportert til Genova av franskmennene. Senere, etter at han hadde klart å vende tilbake til Roma, ble han kardinalprest, og i 1803 elevert til kardinalbiskop til Frascati.

I 1810 overvar han bryllupet mellom Napoleon og Marie-Louise i Paris. Alle de kardinaler som deltok ble kalt «røde kardinaler» fordi de, i motsetning til de som ikke var med, fikk Napoleons tillatelse til å fortsette å bære sine røde kardinalsgevandter. I 1811 forsøkte han å få paven til å anerkjenne det kirkelige råd som Napoleon hadde opprettet mot pavens vilje, og i 1813 sendte Napoleon ham til Fontainebleau, der pave Pius VII var holdt i fangenskap, for å prøve å forhandle frem et konkordat.

Den 26. september 1814 ble han kardinalbiskop av Porto e Santa Rufina. I løpet av sin bispetid konsekrete han 29 nye biskoper.

EpiskopalgenealogiRediger

Hans episkopalgenealogi er:

ReferanserRediger

  1. ^ www.treccani.it, besøkt 27. juni 2018
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  3. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID doriap, besøkt 2. februar 2021
  4. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID doriap, besøkt 29. januar 2021
  5. ^ catholic-hierarchy.org bdoriap.html lest 5. november 2020

Eksterne lenkerRediger