Bernard Le Bouyer de Fontenelle
Bernard Le Bouyer de Fontenelle (1657–1757) var en innflytelsesrik og allsidig fransk forfatter fra opplysningstida.
| Bernard Le Bouyer de Fontenelle | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. feb. 1657[1][2][3][4] Rouen[5][6] | ||
| Død | 9. jan. 1757[1][2][3][4] (99 år) Paris[7][6] | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, lyriker, skribent, dramatiker, satiriker, librettist, matematiker, jurist, religionsviter, astronom | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Lycée Pierre-Corneille | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | St-Roch[8] | ||
| Medlem av | 7 oppføringer
Académie française (1691–1757) (erstatter: Jean-Jacques Renouard de Villayer, erstattet av: Antoine-Louis Séguier)[9]
Royal Society Det franske vitenskapsakademiet Académie des inscriptions et belles-lettres Det prøyssiske vitenskapsakademiet Académie de Stanislas Académie des sciences, belles-lettres et arts de Rouen | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society | ||
Fontenelle hører ved siden av Pierre Bayle til den tidlige franske opplysningstidas mest betydelige representanter.
Liv rediger
Fontenelle ble født inn i en tjenesteadelig familie. Faren, François Le Bouyer de Fontenelle (1611–1693), var jurist[10] og moren Marthe Corneille (1623–1696), var dramatikerbrødrene Pierre og Thomas Corneilles søster. Fontenelle studerte ved jesuittkollegiet i Rouen – skolen fikk senere navnet Lycée Pierre-Corneille.[11] Deretter startet han opp som advokat, men tapte sin første og eneste sak og avbrøt denne karriereveien.
Fontanelle satset heller på en litterær karriere og hjulpet fram av onkelen Thomas Corneille ble han raskt en populær lyriker, komedieforfatter, operalibrettist og forfatter av en brevroman, og ikke minst en ettersøkt deltaker i Paris' litterære salonger. Han skrev om filosofer og vitenskapsmenn, og var en ivrig forsvarer av tradisjonen etter René Descartes.[12]
Fontenelle døde måneden før han ville fylt 100 år.
Virke rediger
Fontenelle skrev dikt på latin allerede i en alder av tretten år og startet sin litterære løpebane som poet. I 1680 floppet tragedien Aspar i en slik grad at Fontenelle selv brant manuskriptet for å markere at publikums vurdering var korrekt. Librettoen til Pascal Collasses tragédie lyrique Thétis et Pelée («Thetis og Pelevs») fra 1689, ble lovprist av Voltaire, men er ikke stort bedre. Også Poésies pastorales (1688) er middelmådig.
Dialogues de morts (1683, «De dødes samtaler») er en samling fiktive dialoger mellom berømtheter fra antikken og Fontenelles nære forgjengere, eksempelvis mellom Sokrates og Michel de Montaigne. I boka argumenterer Fontenelle for sine egne helt urimelige fordommer om at antikkens filosofer er overlegne senere kolleger.
I 1686 kom Entretiens sur la pluralité des mondes («Konversasjon om en mangfold av verdener»), en fiktiv dialog mellom en velutdannet mann og en interessert adelig dame og hennes datter. I boka populariserer Fontenelle vitenskapelige observasjoner og fortolkninger lagt fram av astronomene Nikolaus Kopernikus, Galileo Galilei og Johannes Kepler, dessuten også av filosofen René Descartes. Fontenelle utelukker ikke at kan finnes planeter med intelligente vesener, noe som falt den katolske kirka tungt for brystet. Selv om kirka satte verket på forbudslista Index librorum prohibitorum[13] som uforenlig med det ptolemaiske verdensbilde, kom den i flere opplag. I likhet med så mange av sine samtidige landsmenn forble Fontenelle tro mot René Descartes' kartesiske fysikk, selv etter at Isaac Newtons arbeider hadde gjort den foreldet, og så sent som i Théorie des tourbillons cartésiens (1752) støttet Fontenelle Descartes' «virvelteori» fra 1644, en forlengst utdatert mekanisk gravitasjonsteori.
I Histoire des oracles (1686, «Sannsigernes fortellinger») presenterte Fontenelle i en elegant samtalestil ulike profetier og mirakler beskrevet i gamle kilder på en slik måte at leserne skulle stimuleres til kritisk lesing av bibelske profetier og undre. Jesuittene forsto meldingen og kom med en programmatisk refs av boka.
I 1687 brøt Querelle des Anciens et des Modernes ut i Académie française, en strid mellom tilhengere av det antikke og av det moderne verdensbildet. I kraft av sin status som forfatter av Dialogues de morts, ble Fontenelle den fremste talsmannen for «de moderne», og i 1688 kastet han seg inn i debatten med skriftet Digression sur les Anciens et les Modernes.
I årene etter var Fontenelle aktiv som lyriker, tragedieforfatter, forteller og litteraturteoretiker. I 1691 ble han endelig valgt inn i Académie française etter at motstanderne hans i Anciens-fraksjonen hadde klart å forpurre opptaket fire ganger, og i 1697 ble han i tillegg medlem av Académie des Sciences. Han forlot nå stort sett skjønnlitteraturen, og i tråd med sine nye verv skrev han en rekke Laudationes om naturvitenskapsmenn og oppfinnere som takket være Fontenelles elegante penn ble gjort kjent for et større publikum.
Betydning og ettermæle rediger
Fontenelle spilte en viktig rolle i det parisiske ånds-og samfunnsliv – og i en viss grad også i politikken – fram til innflytelsen hans begynte å avta rundt 1725.
Som den første i Frankrike legemliggjorde Fontenelle den typiske opplysnings«filosofen», dvs. en allsidig interessert forfatter av skjønnlitterære, filosofiske og naturvitenskapelige verk. Han var et bindeledd mellom forfattere fra den franske klassisistiske perioden, som Corneille, Racine og Boileau, og den nye opplysningstidens fremste representanter, Voltaire, d’Alembert og Diderot, men hører likevel mer til 1700-tallets philosophes enn til 1600-tallets beaux esprits. Han sto for fransk klarhet i stillingstagen og framstilling; som vitenskapsmann var han ubetydelig, men som popularisator ble han banebrytende.
I 1935 oppkalte IAU månekrateret Fontenelle etter ham.
Litteratur rediger
- Bernard Le Bovier de Fontenelle, Œuvres complètes, Paris: Fayard, 1990–
- Bernard Le Bovier de Fontenelle, Philosophische Neuigkeiten für Leute von Welt und für Gelehrte: ausgewählte Schriften, Leipzig: Reclam 1989
- Werner Krauss, Fontenelle und die Aufklärung, München (Fink) 1969
- Jörn Steigerwald: Galante Gespräche: Fontenelles Dialogues des morts, i Dialog und Dialogizität im Zeitalter der Aufklärung, red. Gabriele Ribémont-Vickermann / Dietmar Rieger. Tübingen: Narr 2003, s. 13–30.
- Encyclopædia Britannica, 10 (11. utgave). Cambridge University Press. s. 608–609, openlibrary.org
- Nordisk familjbok, s. 825-826
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Bernard Le Bovier, sieur de Fontenelle, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Bernard-Le-Bovier-sieur-de-Fontenelle, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som BOVIER de FONTENELLE Bernard Le, CTHS person-ID 100595, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Фонтенель Бернар Ле Бовье де, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.tombes-sepultures.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Académie française, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID bernard-le-bouyer-de-fontenelle, besøkt 8. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://gw.geneanet.org/garric?lang=fr;p=francois;n=le+bovyer+de+fontenelle
- ^ «Lycée Pierre Corneille de Rouen – History». Lgcorneille-lyc.spip.ac-rouen.fr. 19. april 1944. Besøkt 26. juli 2014.
- ^ ''Madame Geoffrin'' by Janet Aldis. Books.google.com. Besøkt 26. juli 2012.
- ^ Index Librorum Prohibitorum, s. 125. Red. T. A. Degola. Google Books. Hentet 27. mars 2020.
Eksterne lenker rediger
- Bernard LE BOUYER de FONTENELLE, academie-francaise.fr
- (de) Verk av og om Bernard Le Bouyer de Fontenelle i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Fontenelle, Bernard Le Bovier de, gso.gbv.de
- Gert Pinkernell, Artikkelen Fontenelle i Namen, Titel und Daten der franz. Literatur
- Entretiens sur la pluralité des mondes Arkivert 18. februar 2011 hos Wayback Machine.
- Utdrag av Le Philosophe (1743) på Wikisource på fransk