Bekken (geomorfologi)

Et bekken er i geomorfologisk betydning er et lukket, eller nær lukket, og ofte dreneringsløst trauformet senkning i jordskorpen. Det kan også være tale om bekkener under havoverflaten, og tilsvarende betegnelse havbasseng blir da brukt.

Senkningens areal kan variere mye. De store havbassengene måler 2 000 til 4 000 kilometer i diameter (seks av dem befinner seg i Stillehavet), mens de tjue største kontinentale bekkener er 300 til 1 000 kilometer i diameter. Med hensyn til areal blir de overgått av flere flate kontinentale skjold, men disse har ingen trau-form. I tilfeller med mindre, lukkede landskapsformer snakker man om senkninger.

SedimenteringRediger

Sedimentering foregår i nesten alle senkninger, og kan skje via vann (elver, havstrømmer), vind, is, skred eller kjemiske prosesser. Sedimentene på land er hovedsakelig sand, grus, leire og løss, i havet og i innsjøene også gjørme, organiske stoffer og kalk.

Bekkener med veldig tykke avsetninger kalles sedimentbassenger: selv om de stort sett har et avløp, blir sedimenter avsatt på samme sted i lang tid. Som et resultat blir de laveste lagene komprimert til berg, mens overflaten sakte blir flat (f.eks. Den pannoniske slette eller Rheingraben). Mange av disse bassengene er svake soner i jordskorpen, der geologiske forkastninger eller storskala tektonikk fører til permanent innsynkning.

I den geologiske fortiden var sedimentasjon i havbasseng (se geosynklinal) forstadiet for mange fjelldannelser.

Bekken på landRediger

 
Satellittfoto av Tarimbekkenet i Asia, et tydelig eksempel på bekken.

Bekkener på land er gunstig for utvikling av elvesystemer. Ofte kan en elv flyte gjennom flere bekkener. Donau flyter f.eks. gjennom fem bekkener. Høydenivåene på bekkener kan variere fra omkring 100 meter under havet til nivåer på høyde med høysletter i det indre av kontinentene. Landbekkener som ligger under havnivået blir kalt depresjoner. Det dypeste området av slike er ofte fylt opp av en saltsjø.

I de kontinentale tørre regionene er bekkener oftest ørkener, og i avløpsløse bekkener kan det ofte dannes utstrakte saltsletter. I de tempererte sonene finnes imidlertid mange løssbekkener, der istidsvindene har deponert fint leirestøv. Eksempler er Parisbekkenet, Pusztaen i Ungarn, Ukraina og store områder i det nordøstlige Kina.

Noen langstrakte bekkener løper langs store fjellkjeder, og det finnes ofte mindre bekkener innenfor fjellkjedene i form av brede dalbunner eller nedbørsmyrer. I kanten av fjellene har isbreer ofte gravd ut bekkener fylt med brevann.

Eksempler på bekkener på land:

HavbassengRediger

 
Tyrrenbassenget i Middelhavet.

Bekkener som ligger under havoverflaten blir referert til som havbassenger, eller, i gjennomsnittlige dybder på 4000 m og mer, som dyphavbassenger.

Sedimentasjon spiller en veldig annen rolle i havet. I gjennomsnitt er havbunnen dekket med 1 500 til 2 000 meter tykke sedimenter, som imidlertid er sterkt konsolidert. Over det finnes et varierende, gjennomsnittlig 300 meter, tykt lag med gjørme. Den geologiske undergrunnen dannes av havbunnsskorpen, som er omtrent 5 kilometer tykk. Sedimentasjonen på kontinentalsoklene varierer mye, og avhenger mye av de dominerende bergartene i nedslagsfeltet til de store elvene. I skråningene av midthavsryggene tilsettes vulkanske og basaltiske sedimenter til de ellers dominerende sedimentære bergartene (sand, leire, kalk).

Eksempler på bassenger i havet:

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «Kartlegger Norges dypeste havbasseng». Mareano - Samler kunnskap om havet (norsk). Besøkt 20. juli 2020. 

Eksterne lenkerRediger