Åpne hovedmenyen
Barolo i Piemonte, Italia
Barolo er kjent for sin lyse farge.

Barolo er navnet på en rødvin fra en av Italias fremste vinappellasjoner og også navnet på en landsby og kommune i samme området. Appelasjonen Barolo DOCG er en del av vindistriktet Langhe i regionen Piemonte i Italia. Vinen har fått tilnavnet «Kongenes vin – Vinens konge» og lages utelukkende av nebbiolo. Tanninrike viner som bør lagres. Fra rundt 1980 har det utviklet seg to ulike stilretninger i Barolo og Barbaresco - den tradisjonelle og moderne.

Tradisjonalistene og modernisteneRediger

Ved kjøp av viner fra Barolo og Barbaresco er det greit å være oppmerksom på et skille mellom tradisjonalistene og modernistene. Tradisjonelle Barolo- og Barbarescoviner ble laget ved at druesaften hadde lang tid, maserasjonstid, sammen med drueskall, steiner og stilker og trakk ut alt av stein- og stilkaromaer. Det hele ble lagret på store, gamle fat og fikk gjære naturlig den tid det måtte ta. Resultatet er en tørr og voldsom tanninrik vin. Modernistene bruker kortere maserasjonstid på rustfrie, temperaturkontrollerte ståltanker og lagring på små franske eikefat eller Barrique på 225 liter. Noen produsenter har innført franske tonneau på 550 liter i stedet for de små barrique, for å redusere eikepåvirkingen av vinene. Denne "moderniteten" gir mer avrundede viner med mer fruktighet, mer sødme og generelt litt mer lettdrikkelige viner.[1] De to fløyene skulle i en 20-30 års periode utkjempe det som blir omtalt som «barolokrigen». Striden mellom det klassiske Barolo og en internasjonal orientert vinstil med mye eik.

Regionale og lovmessige krav til BaroloRediger

Barolo kan kun lages av vindruen Nebbiolo, og av de ulike variantene av druen (Michet, Lampia og Rosé). Druen må ha et minimum alkoholinnhold på 12,5 volumprosent, og den ferdige vinen må holde minimum 13 prosent. Vinen kan ikke legges for salg før etter måneders lagring, tidligst etter første januar to år etter innhøstingen av druene, og den må ligge minst 12 måneder på trefat. Etter 48 måneders lagring, hvorav 24 på trefat, kan vinen få betegnelsen «Riserva». Det er for Barolo DOCG kun tillatt et utbytte på 56 hektoliter per hektar (52 hl/ha etter lagring).

Barolo-produserende kommunerRediger

Totalt 11 kommuner har rett til å produsere Barolo. Blant disse er Barolo, La Morra, Castiglione Falletto, Monforte og Serralunga d’Alba de viktigste.

La MorraRediger

 
Utsikt fra landsbyen La Morra med landsbyen Barolo i midten.

La Morra ligger i den nordvestlig delen av Barolodalen, og står for den største vinproduksjonen i distriktet med 31 prosent. Vinene fra La Morra karakteriseres som en av de letteste av vinene fra de fem hovedkommunene.

En av de mer anerkjente produsentene i kommunen er Elio Altare. Et modernistforbilde fra slutten av 1970-tallet som også er kjent for mye bruk av eik som i enkelte årganger kan bikke over. Det å innføre modernistiske ideer på 70-80 tallet, i et sterkt tradisjonelt miljø, var såpass kontroversielt at Elio Altare ble gjort arveløs ved farens død i 1985. Men han fortsatte arbeidet og kjøpte gradvis tilbake vinmarkene fra sine slektninger [2].

Andre kjente produsenter er Fratelli Ravello med brødrene Lorenzo og Carlo Ravello som gjekk i lære med Elio Altare på 90-tallet.

Gode vinmarker i La Morra er; Cerequio, Brunate, Rocche, Arborina, La Serra.

Kommunen BaroloRediger

 
Nebbiolodruer ovenfor landsbyen Barolo

Barolo er den historiske kjernen i vindistriktet, da grunnlaget for dagens Barolo ble lagt av slekten Marchesi Falletti som regjerte på slottet Castello di Marchesi, og det er her vinen har fått sitt navn og rykte. Kommunen har ca. 13 prosent av den samlede produksjonen.

Marchesi di Barolo er en anerkjent produsent i kommunen som blant annet eier i den berømte vinmarken Cannubi. Bartolo Mascarello er en erketradisjonell produsent som erklærer at her lages det ikke Robert Parker-vin [3]. Produsenten Luciano Sandrone har valgt en annen retning og ble verdenskjent med sin Barolo Cannubi Boschis 1990 etter å ha blitt tildelt 100 poeng av vinskribenten Robert Parker. Vinen har navnet «Barolo Cannubi Boschis» fra 1985 årgangen til 2012, etter dette endres navnet til «Barolo Aleste» etter barnebarna ALEssia og STEfano. En annen spesialitet er at hvert år settes 10-15 % av produksjonen til sides i en egen vinkjeller. For baroloer vil disse lanseres etter 10 års lagring under tilleggsnavnet «Sibi et Paucis» i form av et gyllent segl på flasken.[4]

Gode vinmarker i Barolo er; Brunate, Cannubi, Sarmassa.

Castiglione FallettoRediger

ligger i Serralungadalen mellom La Morra og Serralunga d’Alba. Dette er den minste av de fem hovedkommunene og har en samlet produksjon på 10 prosent av totalen. I denne kommunen ligger noen av Barolos fineste vinmarker; Rocche, Villero, Monprivato og Bric del Fiasc. Dette er vinmarker som i Frankrike ville fått benevnelsen cru.

Serralunga d’AlbaRediger

 
Serralunga d'Alba, Piemonte, Italia

Serralunga d’Alba utgjør Barolos østlige flanke, og står for ca. 16 prosent av den samlede produksjonen. Vinmarkene i den nordlige halvdelen av kommunen eies nesten utelukkende av den store produsenten Fontanafredda, og disse markene produserer ca. 70 prosent av all Barolo i kommunen. Fontanafredda produserer over 6 millioner flasker vin (ca. 750 000 flasker Barolo) per år. Produsenten eksporterer til hele verden, også Norge, der blant annet deres Nebbiolo Langhe DOC har høstet stor anerkjennelse.

Beste vinmarker: Vigna Rionda, Francia, Arione, Ornato, Falletto, Rivette med flere.

Gode produsener som Massolino og Bruno Giacosa holder seg til de tradisjonelle metoder, selv om Massolino bruker moderne teknikk på andre viner. Bruno Giacosa var en meget kritisk detaljist som forkastet hele 2006 produksjonen da han mente den ikke holdt mål [5]. Luigi Pira, som lager noen av de beste baroloer fra toppmarken Vigna Rionda, benytter modernistiske metoder som temperaturkontrollert fermentering i 12-15 dager og delvis lagring på små franske eikefat (225- og 550 liter), men også store 2500 liters slovenske fat som er så typisk for tradisjonistene. Pragmatisk tilnærming med en fot i begge leirer.

Monforte d’AlbaRediger

 
Tidlig morgentåke ligger over nebbiolorankene ved en vingård på strekningen mellom Monforte d'Alba og Barolo. Det italienske ordet for tåke, nebbia, er en mulig forklaring på navnet Nebbiolo.

Monforte d’Alba ligger sør for Castiglione Falletto, og står for 17 prosent av den samlede produksjonen i Barolo. Vinene fra denne kommunen er mørkere og kraftigere enn de nordvestlige kommunene. Store produsenter i Monforte d’Alba er bla. brødrene Aldo Conterno og Giacomo Conterno, der Aldo har valgt en moderat moderne stil og Giacomo den tradisjonelle. Begge høyt respekterte. Domenico Clerico var en av frontfigurene blant modernistfornyerne og talsmann for bruk av ny eik. Produsentens toppvin, Percristina, den mest tradisjonelle, fikk 100 poeng i 2000-utgaven av Wine Spectator.

Gode vinmarker er; Bussia Soprana, Bussa Sottana, Ginestra, Grassi, Mosconi, Ravera.

Andre kommunerRediger

De andre kommunene som produserer Barolo er Novello, Grinzane Cavour, Diano d’Alba, Cherasco, Verduno og Roddi d’Alba.

DruetyperRediger

Barolo kan kun lages på vindruen Nebbiolo. Navnet kommer av det italienske ordet «nebbia», som betyr tåke. Druen er vel utbredt i Nord-Italia, men finnes også i Argentina, Australia, Mexico, USA og Østerrike. I Italia er Nebbiolo hoveddrue i Piemonte, Lombardia, Valle d'Aosta og Valtellina.

Det er identifisert ca. 40 forskjellige kloner av Nebbiolo, men de tre som er mest utbredt er Lampia, Michet og Rosé.

Nebbiolo-druen trivest best i sør- og vest hellingene i 150–300 meters høyde.

TilvirkningsprosessenRediger

Frem til ca. 1850 ble det laget mest søte rødviner av Nebbiolodruen. Disse gikk under navnet Barol. Men en revolusjon startet da Marchesa Guilia Vittorina Falletti di Barolo hentet inn ønologen Louis Oudart fra Reims i Champagne. Oudart plukket druene senere, økte uttrekkningsfasen (maserasjon), og lot gjæringen gå helt ut. Dette resulterte i tørre, kraftigere viner som trengte lang lagring i store kastanjetrefat for å komme til sin rett.

Resultatet ble ikke alltid som forventet, men tradisjonene er sterke i Barolo, og vinene ble i stor grad produsert på denne måten helt frem til 1980-tallet.

Moderne vinifikasjonsmetoder introduserte fruktighet til Baroloen. Modernistene plukker druene tidligere, og med moderne utstyr kan man nå fastslå nøyaktig når druen er på sitt beste. Gjæringen foregår for det meste i ståltanker med en kontrollerbar temperatur, og maserasjonen gjennomføres i løpet av noen dager, fremfor uker og måneder.

LagringRediger

I ung alder kan tannin eller garvestoffer oppleves som grove og veldig markante i munnhulen. Viner med nebbiolo vil vanligvis ha behov for mange års lagring før det høye tanninnivået er redusert til et behagelig nivå. Den utvikler lagringsaromaer av trøfler, lær, sjokolade og tobakk.[1]

Selv om modernistene lager viner for en tidligere konsum enn tradisjonalistene, er Barolo en kompleks vin med harde tanniner, noe som gjør vinen ekstremt lagringsdyktig. Særlig viner fra tradisjonalistene bør lagres lenge før de kan nytes. En stor vin fra toppåret 1997 vil normalt være konsumferdig etter 5 år, men bør da luftes et par timer før den drikkes. Den vil ikke nå sin store høyde før etter 10 år og er på topp etter 15 til 20 år. De neste 10 årene er vinen definitivt på nedtur, og kun ekstremt gode viner kan drikkes etter passerte 30 år.

Det finnes selvsagt eksempler på Baroloer som kan lagres mye lengre enn dette.

Vinlusangrepet på 1870-talletRediger

Vinlusen phylloxera herjet Europa1860- og 1870-tallet. På slutten av 1800-tallet var Piemonte rammet, og mange bønder så sitt snitt til å plante Barberadruen istedenfor. Dette er en vindrue som er mer stabil og gir høyere avkastning enn Nebbiolo. Nebbiolo dekker nå bare rundt 6 prosent av vinmarkene i Barolo, men på grunn av den høye prisen på Barolovinen, plantes det i dag mer og mer Nebbiolo i vinmarkene.

Salg og markederRediger

Et søk på Vinmonopolets nettsider (2018) viser at de har ca. 260 forskjellige Baroloer til salgs i prisklasser fra kr 199,- til kr 3400,-. Der cirka halvparten ligger i mellom 400-800 kroner. Vinmonopolet hadde Piemonte som satsningsområde på sitt vinslipp i 2006, og har tatt inn flere Baroloer i sitt sortiment. I tillegg finnes det flere Baroloer i bestillingslistene fra importørene. På grunn av den økte etterspørsel av Baroloviner, er det i økende grad blitt plantet viner i det som historisk har blitt ansett som mindre egnede områder. Det er derfor viktig å finne gode produsenter fra anerkjente vinmarker.

Noen produsenter tilgjengelig i NorgeRediger

Når det gjelder kvalitativt gode produsenter tilgjengelig i Norge ser det ut til å være en gjennomgående enighet blant vinanmelderne om følgende produsenter: Bruno Giacosa, Aldo Vajra, Conterno-Fantino, Aldo Conterno og Renato Ratti. Marchesi di Barolo og Fontanafredda får også gode, om enn noe springende, anmeldelser.

KuriosaRediger

I kommunen La Morra i det 15 århundre var straffen for å kutte ned en vinplante med Nebbiolodruer å få armen hugget av eller å bli hengt.

Barolos «cru» vinmarkerRediger

Nedenfor er en liste over de tradisjonelt beste vinmarkene i Barolo (sortert etter kommune). Uttrykket «cru» er lånt fra fransk vin som en beskrivelse på vinmarker som skiller seg ut med spesielt god kvalitet.

Barolo  
Bricco Viole Brunate Cannubi Cannubi Boschis Rue
San Lorenzo Sarmassa Via Nuova
Castiglione Falletto
Bricco Rocche Fiasc Mariondino Monprivato Parussi (or Parusso)
Pira Rivera Villero
La Morra
Arborina Brunate Cerequio Gattera Giachini
Marcenasco Rocche dell'Annunziata
Monforte d'Alba
Bussia Cicala Colonnello Dardi Ginestra
Mosconi Munie Romirasco Santo Stefano
Serralunga d'Alba
Falletto Francia La Serra Marenca Marenca-Rivette
Margheria Ornato Parafada Vigna Rionda

Liste over gode produsenterRediger

En liste med noen utvalgte kjente og velrenomerte produsenter av Barolo. Produsentenes meninger og stilarter er hentet fra boken til Kerin O'Keefe: Barolo and Barbaresco: The King and Queen of Italian Wine. [6]

Produsent Ulike vinmarker/viner Type produsent
Elio Altare Arborina, Ceretta Vigna Bricco, Cannubi, Brunate, Unoperuno En av grunnleggerne av den modernistiske stilen på 1970-tallet, men avviser bastant uttrykket «modernist» og «tradisjonalist». Målet er å lage god vin med de midler man har til rådighet uansett stil og retning.
Fratelli Revello Cerretta, Rocche dell’Annunziata, Giachini, Conca, Gattera Modernistiske metoder. Gradvis mindre bruk av nye eikefat, typisk 50/50 eller 40/60 nye fat. Eldre årganger kan ha mye eik.
Luciano Sandrone Le Vigne Barolo, Cannubi Boschis (Aleste) Varierte metoder, men tidligere aktiv modernist. Har fungert som brobygger mellom de ulike stilarter de senere år etter som flere og flere produsenter har innsett at de tok det for langt ut.
Giuseppe Rinaldi Cannubi San Lorenzo-Ravera, Brunate-Le Coste Erketradisjonell som blander viner fra ulike marker etter klassisk vis. Cru-viner (enkeltmarksviner) har ikke Rinaldi tro på. De ulike vinmarkenes styrke og svakhet er det som som til slutt inngår i en større helhet.
Bartolo Mascarello Cannubi, San Lorenzo, Rue og Rocche di la Morra blir blandet i en og samme vin Sterk forsvarer av det tradisjonelle, men uten å bli dogmatisk. Målet er å lage klassisk Barolo slik den var før «cru»-viner på eik ble en mote på 1980-1990 tallet. Alle vinmarker blir blandet i en eneste vin.
Marchesi di Barolo Cannubi, Coste di Rose, Sarmassa Varierte metoder med vekt på det moderne.
Domenico Clerico Percristina, Ciabot Mentin Ginestra, Pajan Modernist
Aldo Conterno Bussia, Bussia Romirasco, Bussia Cicala, Bussia Colonello, Granbussia riserva Varierte metoder og motstander av både det erketradisjonelle, som ikke tar problemet med aggressive tanniner på alvor, og modernistene som innfører vanilje og kryddersmaker (nye eikefat) i en vin der dette ikke hører hjemme. Er også motstander av å ansette velutdannede vinmakere til å ta seg av produksjonen. Dette gir uniformerte, flinke og kjedelige viner i følge Giacomo Conterno (sønn av Aldo Conterno) i et interjuv.
Giacomo Conterno Ceretta, Cascina Francia, Arione, Monfortino riserva Tradisjonell med priser i eliteklassen. Referansevin som må lagres i en liten mannsalder før de er på topp. Barolo Riserva Monfortino 2005 har oppgitt et drikkevindu mellom 15 år og 35 år av Kerin O'Keefe.
Massolino Margheria, Parafada, Vigna Rionda, Parussi Varierte metoder med vekt på det tradisjonelle
Giuseppe Mascarello Villero, Santo Stefano di Perno, Monprivato, Monprivato Ca’ d’Morissio Riserva Tradisjonell

ReferanserRediger

  1. ^ a b Geir Salvesen (2008). Vinskolen (1. utg.). Oslo: Forlaget Historie & kultur AS. s. 68-69, 122-128. ISBN 978-82-92870-10-5. 
  2. ^ «Elio Altare, produsentens hjemmeside». 
  3. ^ Merete Bø & Bendik Dannevig Kristiansen (07.05.2015). «Befriende tradisjonelle Baroloer». Vinguiden. Dagens Næringsliv. 
  4. ^ «Sandrone Luciano, produsentens hjemmeside». Besøkt 6. mai 2018. 
  5. ^ Merete Bø (22.01.2018). «Vinprodusent Bruno Giacosa er død - Men etterlater seg en legendarisk vinarv». Vinguiden. Dagens Næringsliv. 
  6. ^ 1965-, O'Keefe, Kerin,. Barolo and Barbaresco : the king and queen of Italian wine. Oakland, California. ISBN 9780520959231. OCLC 891399966. 

LitteraturRediger

BøkerRediger

MagasinerRediger

  • Vinbladet (kundemagasin for vinmonopolet): flere artikler
  • Vinforum: flere artikler

Eksterne lenkerRediger