Wikipedia

Barbara Kingsolver

Barbara Kingsolver (født 1955) er en amerikansk romanforfatter, essayist og poet som vant Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i 2023. Blant hennes mest kjente romaner er The Poisonwood Bible, som er en roman om en misjonærfamilie i Kongo, og Animal, Vegetable, Miracle, en biografisk beskrivelse av hva som skjedde da familien hennes forsøkte å leve utelukkende på lokalprodusert mat – såkalt «kortreist mat».

Barbara Kingsolver
Født8. apr. 1955[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (69 år)
Annapolis[5]
BeskjeftigelseRomanforfatter,[6] lyriker,[6] essayist,[6] skribent[7][6]
Utdannet vedUniversitetet i Arizona
DePauw University
NasjonalitetUSA
MorsmålEngelsk
SpråkEngelsk[8][9]
UtmerkelserNational Humanities Medal (2000)[10]
Women's Prize for Fiction (2023) (for: Demon Copperhead)[11]
Women's Prize for Fiction (2010) (for: The Lacuna)[11]
Pulitzerprisen for skjønnlitteratur (2023) (for: Demon Copperhead)[12]
Notable verkThe Poisonwood Bible, Animal, Vegetable, Miracle
Nettstedhttp://kingsolver.com/
IMDbIMDb
Barbara Kingsolver på Commons

Emner som sosial rettferdighet, biologisk mangfold og samspillet mellom mennesker og miljø er ofte sentrale i Kingsolvers bøker.

I 2023 ble hun tildelt både Women’s Prize for Fiction[13][14] og Pulitzerprisen for fiksjon for romanen Demon Copperhead.[15] Hun ble dermed den første forfatteren som vant Women's prize for fiction for andre gang; første gang var for The Lacuna i 2010.[13][14][16]

Kingsolver har mottatt en rekke andre litterære priser, deriblant Richard C. Holbrooke Distinguished Achievement Award 2011, som er en av prisene under paraplyen Dayton Literary Peace Prize, og The National Humanities Medal. Alle bøkene hun har gitt ut siden 1993 har havnet på The New York Times' bestselgerliste.[17]

Kingsolver vokste opp på landsbygda i Kentucky, bortsett fra en kort periode da hun var ganske liten da familien bodde i Kongo. Hun er nå (per 2023) bosatt i Appalachene i USA.

Hun tok utdannelse i biologi, økologi og evolusjonsbiologi ved DePauw University og University of Arizona, og jobbet som frilansskribent før hun begynte å skrive romaner. I 2000 etablerte Kingsolver Bellwether-prisen for å støtte «litteratur om samfunnsendringer» («literature of social change»).

Biografi rediger

Kingsolver ble født i Annapolis, Maryland, i 1955 og vokste opp i Carlisle, Kentucky.[18][19] Hennes far var lege, og da Barbara Kingsolver var syv år gammel, tok han med seg familien til Léopoldville i Kongo (nå Kinshasa, Demokratisk Republikk Kongo). Der arbeidet begge foreldrene i det offentlige helsevesenet, og familien hadde hverken strøm eller innlagt vann.[18][20]

Etter high school studerte Kingsolver ved DePauw University i Greencastle, Indiana. Hun hadde et musikkstipend og studerte klassisk piano. Hun byttet til biologistudiet da hun oppdaget at «klassiske pianister konkurrerer om seks stillinger om året, og resten får spille Blue Moon i en hotellobby».[19] På campus tok hun aktivt del i demonstrasjoner, blant annet i protester mot Vietnamkrigen.[18] Hun var med i studentforeningen Phi Beta Kappa[21], og i 1977 fikk hun graden bachelor of science. Deretter bodde hun et år i Frankrike, og bosatte seg så i Tucson, Arizona, som ble hennes base i storparten av de neste to tiårene. I 1980 begynte hun å studere ved University of Arizona, og tok en mastergrad i økologi og evolusjonsbiologi ved dette lærestedet.[19][22][23]

I 1985 giftet hun seg med Joseph Hoffmann; deres datter Camille ble født i 1987.[24][25] Under den første Golfkrigen bodde ekteparet Kingsolver/Hoffmann og datteren et år på Tenerife (Kanariøyene)[25]; hovedårsaken til at de forlot USA var frustrasjon over Amerikas militære deltagelse i krigen.[26] Etter å ha vendt tilbake til USA i 1992, tok hun ut separasjon.[27]

I 1994 ble Kingsolver tildelt en æresdoktorgrad i litteratur ved sitt alma mater DePauw University.[28] Samme år giftet hun seg med ornitologen Steven Hopp, som hun fikk datteren Lily med i 1996. I 2004 flyttet Kingsolver og hennes familie til en gård i Washington County i delstaten Virginia.[18] I 2008 fikk hun en æresdoktorgrad ved Duke University, og under seremonien der hun mottok tittelen holdt hun en tale med tittelen How to be Hopeful (omtrentlig norsk oversettelse: Hvordan bevare håpet).[29]

På slutten av 1990-tallet var hun med på å starte rock'n roll-bandet «Rock Bottom Remainders», der alle medlemmene var publiserte forfattere. Blant de andre bandmedlemmene var Amy Tan, Matt Groening, Dave Barry og Stephen King; bandet spilte sammen i én uke hvert år. Kingsolver spilte keyboard, men per 2010 var hun ikke lenger med i bandet.[30]

I et intervju med den britiske avisen The Guardian i 2010 sa Kingsolver: «Jeg hadde aldri noe ønske om å bli berømt, og har det fortsatt ikke ... universet ga meg det jeg fryktet mest". Hun sa at hun opprettet sitt eget nettsted kun fordi det verserte et utall av falske nettsteder som utga seg for å være hennes offisielle hjemmeside; ved å opprette en hjemmeside selv ønsket hun å «beskytte familien min mot feilinformasjon».[31]

Kingsolver bor i Appalachene i USA. I 2020 uttalte hun at kunsteliten generelt betrakter den amerikanske landsbygda med «en dyp antipati».[32]

Forfatterskap rediger

Kingsolver begynte som forfatter på fulltid på midten av 1980-tallet, da hun ble ansatt som forskningsjournalist ved University of Arizona. Dette førte etter hvert til at hun startet som frilansjournalist, og blant annet fikk publisert en rekke hovedoppslag i det lokale, alternative tidsskriftet Tucson Weekly.[19][23] Den skjønnlitterære karrieren begynte etter at hun vant en novellekonkurranse i en lokalavis i Phoenix.[19]

Kingsolvers første roman, The Bean Trees, ble utgitt i 1988. Den handler om en ung kvinne som flytter fra Kentucky til Arizona; på veien tar hun til seg et barn som er alene i verden. Kingsolver skrev denne romanen om natten mens hun var gravid med sitt første barn og plaget av søvnløshet.[33] Hennes neste skjønnlitterære utgivelse var Homeland and Other Stories (1990), en novellesamling der hun utforsker en rekke emner, fra spørsmålet om hvordan man forvalter kulturlandskap og forfedrenes marker, til ekteskapsproblemer.[34]

Romanen Animal Dreams ble også utgitt i 1990, og i 1993 fulgte Pigs in Heaven, som var en oppfølger til The Bean Trees.[35][36] Hver bok som Kingsolver har skrevet siden Pigs in Heaven har havnet på The New York Times' bestselgerliste.[17]

En av hennes mest kjente bøker er The Poisonwood Bible, som ble utgitt i 1998. Denne romanen skildrer livet til en baptistmisjonærs kone og døtre på en kristen misjonstasjon i Afrika.[37] Selv om romanen utspiller seg i et miljø som har flere trekk til felles med det Kingsolver opplevde som barn i Den demokratiske republikken Kongo (som den gang het Den demokratiske republikken Zaire), er romanen ikke selvbiografisk.[18] The Poisonwood Bible ble tildelt The National Book Prize of South Africa, og ble nominert til både Pulitzerprisen for skjønnlitteratur og PEN/Faulkner-prisen.[38]

Hennes neste roman, som ble utgitt i 2000, var Prodigal Summer, der handlingen utspilles i den sørlige delen av Appalachene.[39] I 2000 overrakte USAs president Bill Clinton henne utmerkelsen The National Humanities Medal.[40]

Etter at USAs slapp bomber over Afghanistan i kjølvannet av terrorangrepene den 11. september 2001, skrev Kingsolver en kronikk i Los Angeles Times som fikk sterk motbør. Hun skrev blant annet: «Jeg føler meg som om jeg står på en lekeplass hvor alle de små guttene skriker mot hverandre at 'Det var han som begynte!' og kaster steiner som rammer snart et øye, snart en tann. Jeg ser meg rundt og venter stadig på at en mor skal dukke opp og si: 'Gutter! Gutter! Hvem som begynte er overhodet ikke det det dreier seg om nå. Folk blir skadet.'" Noen kritikere skal ha kalt Kingsolver en «forræder» på grunn av denne kronikken, men senere har hun selv skrevet om den motbøren hun møtte.[41]

I april 2005 startet Kingsolver og familien et prosjekt der gjennom det kommende året ville gjøre sitt ytterste for å kun spise mat som var fremstilt lokalt.[42] På sin egen gård i Virginia dyrket familien mye av sin egen mat, og for øvrig fikk de det det meste av maten sin fra naboer og andre lokale bønder.[43] Kingsolver, hennes mann og hennes eldste datter skrev om sine erfaringer gjennom dette året i boken Animal, Vegetable, Miracle: A Year of Food Life, som ble utgitt i 2007. De gjorde unntak for basisvarer som ikke var tilgjengelige lokalt, som kaffe og olivenolje, men ellers dyrket familien grønnsaker, alte opp dyr, ystet og høstet.[42][44] Boken om matprosjektet vant James Beard Foundation-prisen i 2008.

I 2009 ga Kingsolver ut romanen The Lacuna, og i 2010 ble hun for første gang tildelt Women's Prize for Fiction for denne boken.[14] Hun vant også The Orange Prize for Fiction i 2010 for The Lacuna.[45] Hennes neste bok, Flight Behavior, ble utgitt i 2012. Den utforsker miljørelaterte temaer og belyser hvordan den globale oppvarmingen kan virke inn på monarksommerfuglbestanden.[46]

I 2011 ble Kingsolver den første mottakeren av «Richard C. Holbrooke Distinguished Achievement Award», som er en pris under Dayton Literary Peace Prize-paraplyen. Prisen ble etablert i 1997 til ære for den amerikanske diplomaten som spilte en viktig rolle i forhandlingene som munnet ut i Daytonavtalen i 1995.[47]

I 2014 ble Kingsolver tildelt Virginias nasjonalbiblioteks (The Library of Virginia) ærespris «Lifetime Achievement Award». Prisen gis til en forfatter fra Virginia som gjennom lengre tid har utmerket seg med sine bidrag til den litterære kulturarven.[48] I 2018 ble hun utropt av The Library of Virginia til en av delstatens historisk viktigste kvinner («Virginia Women in History»).[49]

I 2018 ga Kingsolver ut romanen Unsheltered, som handler om to familier i Vineland, New Jersey; den ene familien lever på 1800-tallet, og den andre har nettopp opplevd at orkanen Sandy har herjet området der de bor. Romanen er inspirert av David Copperfield. I 2023 kom romanen Demon Copperhead, som vant Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur sammen med Hernan Diaz' roman Trust; dette var første gang i historien at Pulitzerprisen ble delt mellom to bøker.[50]

Kingsolver har også utgitt lyrikk og essays. Hun har gitt ut to essaysamlinger, High Tide in Tucson (1995) og Small Wonder (2003). I 1998 ble en antologi med dikt av Kingsolver utgitt under tittelen Another America. Hennes essay Where to Begin er publisert i antologien Knitting Yarns: Writers on Knitting (2013), som ble gitt ut av forlaget W. W. Norton & Company. I 2002 ble boken Last Stand: America's Virgin Lands utgitt; den bestod av Kingsolvers prosadikt og fotografier av Annie Griffiths Belt.[51]

I tillegg til Animal, Vegetable, Miracle fra 2007 har hun utgitt flere andre sakprosabøker, deriblant boken Holding the Line: Women in the Great Arizona Mine Strike of 1983 (1990).[52] Dessuten har hun skrevet artikler om vitenskapelige emner for tidsskrifter som Economic Botany, eksempelvis om ørkenplanter og om biologiske ressurser.[53][54]

Bibliografi rediger

Skjønnlitteratur rediger

  • 1988: The Bean Trees
  • 1989: Homeland and Other Stories
  • 1990: Animal Dreams
  • 1993: Pigs in Heaven
  • 1998: The Poisonwood Bible
  • 2000: Prodigal Summer
  • 2009: The Lacuna
  • 2012: Flight Behavior
  • 2018: Unsheltered
  • 2022: Demon Copperhead

Lyrikk rediger

  • 1992: Another America
  • 2020: How to Fly (In Ten Thousand Easy Lessons)

Essays rediger

  • 1995: High Tide in Tucson: Essays from Now or Never
  • 2002: Small Wonder: Essays

Annet rediger

  • 1989: Holding the Line: Women in the Great Arizona Mine Strike of 1983, ISBN 9780875461564
  • 2002: Last Stand: America's Virgin Lands, (with photographer Annie Griffiths Belt) ISBN 9780792269090
  • 2007: Animal, Vegetable, Miracle: A Year of Food Life, (medforfattere: Steven L. Hopp og Camille Kingsolver) ISBN 9780062653055

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Barbara-Kingsolver, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ FemBio-Datenbank, FemBio-ID 15682, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Internet Speculative Fiction Database, ISFDB forfatter-ID 36741, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6nb0bzv, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Goodreads, Goodreads forfatter-ID 3541, besøkt 13. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Goodreads; besøksdato: 13. februar 2022; oppført som: Barbara Kingsolver; Goodreads forfatter-ID: 3541.
  7. ^ (på en) American Women Writers: A Critical Reference Guide from Colonial Times to the Present, 1979, Wikidata Q106787730 
  8. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12368749d; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12368749d.
  9. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 75285091, Wikidata Q16744133 
  10. ^ www.neh.gov, besøkt 6. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b actualitte.com, besøkt 15. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «Barbara Kingsolver y Hernán Díaz ganan Premio Pulitzer», besøkt 24. desember 2023[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b Passmore, Lynsey (14. juni 2023). «Announcing the 2023 winner of the Women's Prize». Women's Prize for Fiction. Besøkt 16. oktober 2023. «We are beyond thrilled to announce that Barbara Kingsolver’s Demon Copperhead has won the 2023 Women’s Prize for Fiction, making Barbara the first double winner for the Women’s Prize for Fiction in its 28 year history.» 
  14. ^ a b c Shaffi, Sarah (14. juni 2023). «Barbara Kingsolver wins the Women’s prize for fiction for second time». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 11. september 2023. 
  15. ^ «Winning Work: Demon Copperhead, by Barbara Kingsolver (Harper)». www.pulitzer.org (engelsk). Besøkt 11. september 2023. «For distinguished fiction published during the year by an American author, preferably dealing with American life, Fifteen thousand dollars ($15,000).» 
  16. ^ Shaffi, Sarah (26. april 2023). «Three debut novels compete among Women's prize for fiction shortlist». The Guardian. Besøkt 24. mai 2023. 
  17. ^ a b Schuessler, Jennifer (13. november 2009). «Inside the List». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. september 2023. 
  18. ^ a b c d e Kerr, Sarah (11. oktober 1998). «The Novel As Indictment». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. september 2023. 
  19. ^ a b c d e Lyall, Sarah (1. september 1993). «AT LUNCH WITH: Barbara Kingsolver; Termites Are Interesting But Books Sell Better». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. september 2023. 
  20. ^ Kanner, Ellen (1998). «Barbara Kingsolver turns to her past to understand the present». Arkivert fra originalen 21. juli 2012. Besøkt 3. mai 2010. 
  21. ^ Snodgrass, Mary Ellen (2004). Barbara Kingsolver: A Literary Companion (engelsk). McFarland. s. 13. ISBN 9781476611174. 
  22. ^ «Barbara Kingsolver profile». Arkivert fra originalen 15. juni 2011. Besøkt 18. mai 2010. 
  23. ^ a b Hudson, Sandra L. Ballard, Patricia L. Listen Here: Women Writing in Appalachia (engelsk). University Press of Kentucky. ISBN 978-0-8131-2632-6. 
  24. ^ Margaret Randall (review date May 1988). «Barbara Kingsolver». enotes. Besøkt 18. mai 2010. «SOURCE: “Human Comedy,” in Women's Review of Books, Vol. V, No. 8, May, 1988, pp. 1, 3. | [In the following review, Randall offers praise for The Bean Trees.]» 
  25. ^ a b Barbara Kingsolver (14. april 2021). «Autobiography» (engelsk). Besøkt 11. september 2023. 
  26. ^ Leonard, Tom (20. november 2009). «Barbara Kingsolver: Interview» (Interview). The Daily Telegraph. Besøkt 12. mai 2010. 
  27. ^ «Barbara Kingsolver Brief Biography». Arkivert fra originalen (Biography) 14. juli 2010. Besøkt 12. mai 2010. 
  28. ^ «Barbara Kingsolver '77 is Finalist for Britain's Orange Prize». Besøkt 3. mai 2010. 
  29. ^ Kingsolver, Barbara. «How to be Hopeful». Duke University. Arkivert fra originalen (Speech) 11. mai 2010. Besøkt 3. mai 2010. 
  30. ^ «History of the Rock Bottom Remainders» (website). Besøkt 3. mai 2010. 
  31. ^ Jaggi, Maya (11. juni 2010). «A life in writing: Barbara Kingsolver». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 11. september 2023. 
  32. ^ Marriott, James. «Barbara Kingsolver interview: The Poisonwood Bible author talks about how her mother's death allowed her to write about family». The Times (engelsk). ISSN 0140-0460. Besøkt 14. september 2020. 
  33. ^ Ballard, Sandra L. Listen Here: Women Writing in Appalachia. Kentucky: The University Press of Kentucky. ISBN 978-0-8131-9066-2. Besøkt 25. mai 2010. 
  34. ^ Banks, Russell (11. juni 1989). «Distant as a Cherokee Childhood». New York Times. Besøkt 18. mai 2010. 
  35. ^ Smiley, Jane (2. september 1990). «In One Small Town, the Weight of the World». The New York Times. Besøkt 18. mai 2010. 
  36. ^ Karbo, Karen (27. juni 1993). «And Baby Makes Two» (Book review). The New York Times. Besøkt 18. mai 2010. 
  37. ^ Klinkenborg, Verlyn (16. oktober 1998). «Going Native». The New York Times. Besøkt 3. mai 2010. 
  38. ^ «Awards & Honors | Barbara Kingsolver» (Awards & Honors List). Besøkt 12. mai 2010. 
  39. ^ Schuessler, Jennifer (5. november 2000). «Men, Women and Coyotes» (Book review). The New York Times. Besøkt 3. mai 2010. 
  40. ^ Harper Collins. «About the Author, Barbara Kingsolver». Arkivert fra originalen 5. februar 2010. Besøkt 2. mai 2010. 
  41. ^ «How Barbara Kingsolver recovered from a 9/11 backlash». Besøkt 19. juni 2016. 
  42. ^ a b Maslin, Janet (11. mai 2007). «Animal, Vegetable, Miracle: A Year of Food Life». The New York Times. Besøkt 18. mai 2010. 
  43. ^ Neary, Lynn. «Back to Basics: Kingsolver Clan Lives off Land: NPR». Besøkt 3. mai 2010. 
  44. ^ Kingsolver, Barbara; Hopp, Steven; Kingsolver, Camille. Animal, Vegetable, Miracle. HarperCollins. ISBN 9780060852559. 
  45. ^ Brown, Mark; correspondent, arts (9. juni 2010). «Barbara Kingsolver's The Lacuna beats Wolf Hall to Orange prize». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 11. september 2023. 
  46. ^ Lipman, Elinor (19. november 2012). «A Visitation of Butterflies to a Town and a Life». New York Times. s. 6. Besøkt 5. februar 2019. 
  47. ^ «About the Awards – Dayton Literary Peace Prize». Besøkt 29. mars 2022. 
  48. ^ «Annual Library of Virginia Literary Awards». Library of Virginia. Besøkt 10. mars 2014. 
  49. ^ «Virginia Women in History 2018 Barbara Kingsolver». Besøkt 15. mars 2018. 
  50. ^ «2023 Pulitzer Prize Winners & Finalists». Besøkt 4. juli 2023. 
  51. ^ Parsell, T.L. «New Photo Book an Homage to Last U.S. Wildlands». Besøkt 3. mai 2010. 
  52. ^ Stegner, Page (7. januar 1990). «Both Sides Lost». The New York Times. Besøkt 3. mai 2010. 
  53. ^ Lyall, Sarah (1. september 1993). «At Lunch With Barbara Kingsolver» (interview). The New York Times. Besøkt 3. mai 2010. 
  54. ^ Barbara Kingsolver (9. mars 2021). «Bibliography» (engelsk). Besøkt 11. september 2023. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Barbara_Kingsolver&oldid=23966937»