Åpne hovedmenyen
Båtstø, i sjøhus, eller sjøboder fra Feda, Vest-Agder i Fedaelva, hvor tidevannforskjellen er liten

Båtstø er en benevnelse på en enkelt småbåtfortøyning (båtplass/båtfeste) med oppbygde sidekanter og landfeste. Primært i bruk fra Oslofjorden til Mørekysten. I områder med store flo- og fjæreforskjeller kan slike ikke fungere. Sikring av båt foregår da på andre måter.

Båtstø brukes også om større felles fortøyningshus med flere innganger og fortøyningsplasser, samt om småbåtfortøyning under større sjøhus.

I Nord-Norge, hvor forskjellen mellom flo og fjære er for stor til at båter kan fortøyes i båtstø, er begrepet brukt om landingsplassen hvor man kommer inn med fiskefangsten. Båten kan ikke bli liggende ved land, men legges på svai utenfor støa.

En kjent løsning er å legge skinner ned i sjøen og trekke båten over flomålet og inn i et båthus. En slik løsning er ikke et båtstø, men en slipp. Det er mange eksempler på slike slipper langs Agderkysten, og nesten alle ender utendørs, uten å gå til et naust.

En helt annen forklaring:

Båtstø:

1. En "vei" opp fra sjøen, en del av en strand som er ryddet for store stein og jevnet ut slik at den er slett og fin til å dra båter på. På tvers i støa ligger trestammer, lunner, som båten kan gli på. For å gjøre lunnene glatte kan man bruke "grakse", olje fra leverrester av fisk. Man kan også bruke grønnsåpe (lukter atskillig bedre enn grakse!)

På den ene eller begge sidene av støa er det oftest en vorr, stein lagt til rette slik at de er noenlunde lette å gå på, men ikke så forseggjort og oppbygd som en kai. Ofte er vorrene brukt til å sette fast lunnene, ved at de er lagt over endene på dem.

Støa kan ligge alene, eller lede opp til et naust. Ofte ligger mange støer ved siden av hverandre i strender som egner seg spesielt godt for å landsette og sjøsette båter. På vanskelige steder kan støa gjøre en sving på seg, slik at den øvre delen av støa er mer parallell med sjøkanten enn den nedre delen. Slike støer kalles krokstø.

Stø er i bruk langs hele norskekysten (mange nordlandsbåter ble tidligere bygd med kjølrennen i en spunning i kjølen for å tåle slagene når man landet i støa i sjøgang).

2. I vestlige Vest-Agder er tidevannsforskjellen liten, og det er derfor vanlig å dra rosjekta opp på lunner i stranda under et sjøhus. Etterhvert er ordet "stø" gått over til å betegne selve sjøhuset, og det har beholdt denne betegnelsen også der hvor sjøhuset er bygd ut over et ganske dypt stykke sjø. Slik kan man kjøre motorbåt på sjøen inn i selve "båtstøa", og la den ligge på sjøen der, ja, der er til og med eksempler på at slike båtstøer er bygd inntil bolighus, med dør fra støa og rett inn på husets kjøkken!

LitteraturRediger

  • Bergen havn gjennom 900 år . – Bergen : Bergen havnevesen , 1985- – b. : ill. ; 28 cm. – (387.1094836). – Fra b. 2 utgitt av Bergen og omland havnevesen
1 : Fra båtstø til storhavn : 1070-1900 / Anders Bjarne Fossen. – 1985. – 190 s. – Utgitt av Bergen havnevesen i anledning 250-års jubileet 1735-1985 ISBN 82-991333-0-0 (b. 1) (ib.)
2 : Knutepunkthavnen : 1900-1945 : fra bøyer og skuter til kaier og kraner / Anders Haaland ; Jo Gjerstad, redaktør. – 2005. – 347 s. ISBN 82-7128-387-1 (b. 2) (ib.)
Notater fra båtstøa / Henry Oddlo Erichsen. – Oslo : Grøndahl , 1980 – 133 s.,[1] bl. – (S 839.98) ISBN 82-504-0416-5 (ib.)
Vise i støa / Arvid Hanssen. – Oslo : Cappelen , 1977 – 43 s. – (S 839.91) ISBN 82-02-03839-1 (h.)

Se ogsåRediger