Sjøhus er en fellesbetegnelse for ulike typer hus ved sjøen, men brukes også som synonym for sjøbu eller sjøbod. Pakkhus eller brygge kan også være navn på sjøhus. Mens naust er til opplag og beskyttelse av båter, er sjøhus ofte større og brukt til lagring og produksjon. Naustene ble ofte bygd i enkel grindkonstruksjon, med luftig utforming og uten gulv. Sjøhusene ble normalt innredet med solide tregulv også i første etasje og gulvene ble lagt med fall mot sjøen for å lede bort vann. Sjøhusene ble satt opp i sjøkanten slik at fartøyer kunne legge seg helt inntil. Varer kunne ofte lastes og losses direkte fra båten ved vindhjul som gikk utenfor ytterveggen og dette var trolig en grunn til at husene ble lagt med gavlen mot sjøen for da kunne heisen betjene alle etasjer. På strandsiden i Stavanger lå det flere sjøhus med langsiden mot sjøen og disse hadde egne takoppbygg for heis. Ved det store sildefisket på 1800-tallet var det behov for lokaler til salting og det ble reist mange sjøhus blant annet i Stavanger. I Stavanger og andre steder ble sjøhusene ofte kalt saltbuer. Sjøhusene kunne som naustene være lagerplass for fiskeutstyr, tauverk, seil og annen utrustning til båter. En del relaterte håndverkere for eksempel seilmakere og bøkkere hadde sin virksomhet i sjøhusene. De første hermetikkfabrikkene i Stavanger hadde tilhold i sjøhus.[1]

Sjøhusmiljø i Trondheim. Store sjøboder, opprinnelige til lagerformål, ved Elvehavna i Trondheim, mellom Kjøpmannsgata og Nidelva. I dag er disse bygningene blitt kulturminner.
Sandviksboder med langsiden mot sjøen og ark (oppbygget tak) med plass til heis. .
Sjøbod med utstikkende heiseanordning. Foynegårdens sjøbod, Tønsberg.

Forskjellen på sjøhus og naust er ikke nødvendigvis tydelig verken bruksområde eller byggestil. Under små forhold ble bruksområdene ofte kombinert for eksempel ved at naustet hadde loft eller overetasje. Et eksempel er et stort naust i Dusavik (Rogaland) der naustet hadde steinvegger og på steinveggene var det en overetasje med full etasjehøyde i bindingsverk. Grindbygde naust kunne få loft ved at gulvbord ble lagt rett på betene.[1]

Dette er hus med funksjonell tilknytning til sjøen, vanligvis ut fra transportbehov eller tilknytning til fiskerier. Husene ved sjøen preges av det faktum at før 1900-tallet var sjøen den viktigste ferdselsåren. Dessuten krevde fiskeriene vesentlig mer arbeidskraft enn i dag. Næringskombinasjoner var også vanlig; mange bønder deltok i de store fiskeriene.

Tilreisende arbeidskraft ble ofte innlosjert i sjøhusene i fiskerisesongen. Sjøhusene var gjerne bygd for lagring av fiskeredskap i første etasje, mens andre etasje var laget for innlosjering av tilreisende sesongarbeidere.[trenger referanse]

I store deler av kyst-Norge måtte alle ha båt, og alle hadde behov for å transportere varer sjøveien. Der gården var oppdelt i mange bruk var det ofte bare ett sted som egnet seg til båtopptrekk og nausttomter.

I ei bygd var det ofte slik at der gårdene som ikke hadde egen grunn til naust og sjøboder benyttet en sentralt plassert almenning til dette formålet. Her oppsto et sjøhusmiljø, i første rekke med naust og sjøboder som hørte til bøndene i bygda. Slike miljøer kunne i mange tilfelle utviklet seg videre til et strandsted som med tid og stunder kunne få status som ladested og by. Det kunne begynne med noen håndverkere; bygdas smed, båtbyggeren eller bøkkeren. På slutten av 1800-tallet kom landhandleriet og dampskipskaia.

I mange norske byer er det bevart karakteristiske sjøhusmiljøer i gamle havneområder. Med noen få unntak er alle norske byer kystbyer; de ligger ved sjøen. Fordi sjøen var den viktigste ferdselsåren lå lagerbygninger og mange produksjonslokaler ved sjøen. Der det var mulig var det fordelaktig å produsere og lagre varer slik at de kunne lastes i båt uten ekstra transport på land.

StavangerRediger

I Stavanger var rekken av sjøhusgavler i havneområdet i lang tid et dominerende trekk ved byen. Den tiden da mesteparten av ferdselen til og fra byen gikk med båt var rekken av sjøhus også byens fasade. Bak sjøhusene lå bolighusene og ovenfor det igjen terrassehager på rekke opp fra sjøen. Tidlig på 1800-tallet var det omkring 120 sjøhus i Stavanger, halvparten oppført etter 1750. De fleste hadde to etasjer og noen hadde tre. En tredjedel hadde bolig integrert i bakre del mot gaten eller i sjøhusets overetasje. Etter hvert ble bindingsverk den vanligste konstruksjonen i Stavanger og ble helt dominerende på 1800-tallet. Bindingsverk var en relativt ny byggemåte i Norge sammenlignet med grindverk og lafting. Trolig ble byggemetoden innført fra Tyskland, Danmark og kanskje England på slutten av middelalderen og fikk betydning i Stavanger ut på 1700-tallet. Trolig ble de store sjøhusene før den tid laftet, mens naust og små, enkle sjøhus trolig var i grindverk. Skagen 16 (Sjøhuset Skagen) er et få bygg med rester av lafteverk, det har en kjerne av laft i to etasjer og er utvidet med bindingsverk. Oppføring av sjøhus i Stavanger svinget i takt med omfanget av sildefisket.[1]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Kystsamfunnets materielle kultur. Oslo: Norges forskningsråd, Kultur og samfunn. 1995. ISBN 8212004465.