Wikipedia

Askepott-effekten

Askepott-effekten er en betegnelse på et forsøk på å finne en forklaring på den relativt sett høyere forekomsten av vold og omsorgssvik i stefamilierelasjoner. Barn blir ifølge denne forskningen utsatt for overgrep i langt større grad av steforeldre enn av foreldre.

Effekten har navn etter eventyret om Askepott, hvor hovedpersonen ble behandlet grusomt av stemoren og stesøstrene.

Forskning rediger

Forskning siden 1970-tallet viser at barn som vokser opp med stefamilier er langt mer utsatt for overgrep enn barn ellers i samfunnet. Pionerene innfor den evolusjonspsykologiske forskningen på dette var de to canadiske psykologiprofessorene Martin Daly og Margo Wilson, som introduserte begrepet «Askepott-effekten» for å beskrive de forholdene de observerte i stefamilier. Blant kanadiske førskolebarn som lever med to biologiske foreldre er omtrent 1 av 3000 registrert som utsatt for barnemishandling, mens 1 av 75 som lever med en steforelder er registrert som utsatt for barnemishandling.[1] En britisk undersøkelse, utført av rettspsykiater P.D. Scott[2], hadde tall som kunne konverteres til sannsynlighet: Småbarn med en gjennomsnittsalder 15 måneder som hadde blitt drept ved slag gitt i sinne av fedre/stefedre: 150 ganger mere sannsynlig at gjerningsmannen var en stefar.[3]

En undersøkelse fra New Zealand viser tilsvarende fenomener som det britiske arbeidet.[4][5] Daly & Wilson har også studert undersøkelser fra flere kulturer og land: New South Wales i Australia, Hongkong, Nigeria, Japan, Finland, Korea og Trinidad. For dette har de gjennomgått litteratur fra antropologi og folkelivs-granskning. Felles for dette er hele tiden opplysninger og resultater som peker i mot biologisk betinget diskriminering av barn, i betydningen økt mengde mishandling (Cinderella[hvem?] s 23, 32-36).

Studier fra flere land[6] viser at steforeldre slår barn over hundre ganger så mye som biologiske foreldre, og at barn som lever med en stefar har en langt høyere risiko (over hundre ganger så stor i flere studier) for å bli drept.[7] I Canada var den årlige drapsraten per million barn under fem år 2,6 for barn som bodde kun med biologiske foreldre i perioden 1974-1990, mens den tilsvarende drapsraten for barn som levde sammen med stefedre var 321,6, dvs. 123,69 ganger høyere. Lignende mønstre har blitt funnet i Storbritannia, Sør-Korea, Nigeria, Hongkong, Australia, Finland, Paraguay, Colombia, Malaysia og Trinidad. Daly og Wilsons forskning viser også at det er svært vanlig at fedre som har ansvar for både biologiske barn og stebarn som bor i samme bolig diskriminerer til fordel for sine egne barn.[1]

Forklaringer rediger

Barnedrap hos andre arter rediger

 
Løveunger går en farlig framtid i møte når en ny hann overtar flokken

Avvising av unger en selv ikke er i slekt med eller i noen tilfeller direkte barnedrap er et vanlig fenomen his mange pattedyrarter der det vanligvis analyseres som et resultat av interessekonflikt mellom kjønnene.[8][9] Det best kjente eksemplet er løve, der hannløver som overtar en flokk som regel vil drepe ungene etter de tidligere hannene.[10] Så lenge hunnene ammer vil de ikke få løpetid, slik at å drepe ungene framskynder den nye hannens mulighet til å parre seg.[11] En løveflokk kan bare nedlegge bytte nok til å ale opp et begrenset antall unger, den nye hannen fjerner derved konkurrenter for sine egne framtidige avkom.[10] Tilsvarende systemer finnes hos mange arter av aper.[12][13] Hos mus vil hannene drepe alle museungene de kommer over i den perioden der hunnen er gravid, slik at de fjerner konkurrenter til sine framtidige barn.[14]

Den vanlige tolkningen av disse fenomenene er at hannene bruker barnedrap som en strategi for å sikre at foreldrenes innsats går til egne avkom.[9] For å hindre hanner i å drepe hennes avkom kan hunnen ha sex med alle hannene som kan komme i kontakt med ungene. Dette er en mulig strategi der det bare er et begrenset antall hanner, slik som hos sjimpanser.[8]

Barnedrap hos mennesker i et evolusjonært perspektiv rediger

Daly og Wilson påpeker at steforeldre hos mennesker er i en annen situasjon enn løver. Siden mennesker danner par og investerer mer i hvert enkelt avkom vil ikke en steforelder kunne neglisjere eller drepe stebarn direkte uten samtidig å miste seksuell tilgang til partneren. Steforeldres innsats ovenfor stebarn kan dermed sees på som en investering i framtidig reproduksjon med stebarnets mor eller far.[15] Denne hypotesen gir en situasjon der en steforelder vil investere akkurat nok i stebarnet til å sikre fortsatt tilgang til partneren. I en slik situasjon vil vold mot barn i større grad rette seg mot stebarn enn mot egne barn.[15]

Daly og Wilson beskriver den bakenforliggende mekanismen som et utslag av slektskapsseleksjon. Dette betyr at barna konkurrerer om ressurser, og at steforeldrene er interessert i å fremme sitt eget biologiske avkom ifølge evolusjonær teori.[16][17] Man kan også snu evolusjonsargumentet: Barna har ikke evolvert til å bli effektive mottakere av primæromsorg fra andre enn biologiske foreldre.

Den australske psykologen Greg Tooley, som ledet en studie fra 2006 om eksistensen av denne effekten, uttrykte følgende "It is certainly difficult to talk about because it is such a hot issue."[18]

Referanser rediger

  1. ^ a b Forbes, Scott (2005). A natural history of families. Princeton University Press. s. 179. ISBN 9780691094823. 
  2. ^ Sitat fra side 33 i The truth about Cinderella: a Darwinian view of parental love: "In 1973, forensic psychiatrist P. D. Scott had summarized information on a sample of ‘fatal battered-baby cases’ perpetrated in anger by British men".
  3. ^ (1998): The Truth about Cinderella. A Darwinian view of Parental Love. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0-297-84161-0
  4. ^ Fra artikkelen "Child Abuse and Other Risks of Not Living with Both Parents" side 198 i tidsskriftet Ethology and Sociobiology 6: "Fergusson, Fleming, and O'Neill (1972), for example, compared two groups of children treatet in New Zealend hospitals - those with injuries appaering to have been inflicted intentionally versus those whose injuries were apparently accidental. The former children proved more than twice as likely to reside with a stepparent as the latter."
  5. ^ Daly & Wilson (1985): "Child Abuse and Other Risks of Not Living with Both Parents", Ethology and Sociobiology 6 (s 198). New York: Elsevier Science Publishing Co Inc.
  6. ^ Daly & Wilson nevner flere studier side 23 og 32-36 i The truth about Cinderella: a Darwinian view of parental love (New Haven, CT, Yale University Press, 1998).
  7. ^ Daly & Wilson sin undersøkelse fra Canada (1974-1990) viste ca 60 ganger større risiko for at barn i stefamilie ville bli drept av stefar enn at barn boende sammen med sin biologiske far ville drepes av faren. Prosentandelen barn under 5 år i husholdninger med sine biologiske fedre var 91 %. I løpet av denne tiden ble 178 barn under 5 år drept av sine biologiske fedre. Det gir 6,3 drepte per million. Til samme tid beregnes det at 0,6 % av barna under 5 år bodde i husholdninger med stefedre. 67 av disse barna ble drept av sine stefedre. Det betyr 392 drepte per million. (Side 210 i "Some Differential Attributes of Lethal Assaults on Small Children by Stepfathers versus Genetic Fathers", Ethology and Sociobiology 15 (s 207-217). New York: Elsevier Science Publishing Co Inc.)
  8. ^ a b Lukas, D.; Huchard, E. (13. november 2014). «The evolution of infanticide by males in mammalian societies». Science. 346 (6211): 841–844. doi:10.1126/science.1257226. Besøkt 31. juli 2017. 
  9. ^ a b Daly, Martin; Wilson, Margo (1980). «Discriminative Parental Solicitude: A Biological Perspective». Journal of Marriage and Family. National Council on Family Relations. 42 (2): 277–288. JSTOR 351225. doi:10.2307/351225. 
  10. ^ a b Bertram, B. C. R. (2009). «Social factors influencing reproduction in wild lions». Journal of Zoology. 177 (4): 463–482. doi:10.1111/j.1469-7998.1975.tb02246.x. 
  11. ^ Packer, C.; Pusey, A. E. (1983). «Adaptations of Female Lions to Infanticide by Incoming Males». The American Naturalist. 121 (5): 716. doi:10.1086/284097. 
  12. ^ Böer, M.; Sommer, V. (oktober 1992). «Evidence for sexually selected infanticide in captiveCercopithecus mitis, Cercocebus torquatus, andMandrillus leucophaeus». Primates. 33 (4): 557–563. doi:10.1007/BF02381156. Besøkt 31. juli 2017. 
  13. ^ Hrdy, D. B. (1977). «Infanticide as a primate reproductive strategy». American Scientist. 65 (1): 40–49. PMID 402873. 
  14. ^ Perrigo, G.; Bryant, W. C.; Vomsaal, F (1990). «A unique neural timing system prevents male mice from harming their own offspring». Animal Behaviour. 39 (3): 535–539. doi:10.1016/S0003-3472(05)80419-1. 
  15. ^ a b Daly, M.; Wilson, M. I. (1996). «Violence Against Stepchildren». Current Directions in Psychological Science. 5 (3): 77–81. doi:10.1111/1467-8721.ep10772793. 
  16. ^ http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1519
  17. ^ Daly-Wilson Lab Arkivert 20. september 2010 hos Wayback Machine.
  18. ^ Andrew Trounson, Children 'safer with biological parent', Australia, 7. mai 2008

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Askepott-effekten&oldid=24126898»