Arnold de Fine

dansk-norsk biskop

Arnold de Fine (født 1614 i Helsingborg i Skåne, død 6. november 1672 i Trondheim) var en dansk biskop i Trondheim og historiker. Han skrev en norgeshistorie på latin som nå er gått tapt.

Arnold de Fine
Født1614Rediger på Wikidata
Helsingborg, Skåne, Danmark
Død6. nov. 1672Rediger på Wikidata
Trondheim, Norge
BeskjeftigelsePrest, biskop, historiker, komponist
Embete
  • Biskop i Nidaros (1672–1672) Rediger på Wikidata
FarHans Arnoldisen de Fine
NasjonalitetNorge

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Han var sønn av Hans Arnoldisen de Fine (død 1637), sogneprest i Helsingborg, som den gang var del av Danmark. I 1634 ble han student fra Herlufsholms skole.

Han var fetter av biskop Ludvig Munthe i Bergen (en av Arnold de Fines tanter var biskopens mor). Etter å ha studert noen år ble Arnold de Fine i 1637 kalt til Bergen for å bli biskopens korektor. Etter å ha tatt magistergraden i København i 1639, ble de Fine rektor i 1647, og i 1663 ble han lektor i teologi i Bergen.

Prest rediger

Som rektor lot han seg prestevie for selv å kunne bestyre Hammer sogn, som tilhørte rektoratet. Bestyrelsen i stiftet forlangte imidlertid at han skulle avstå fra dette embetet og utnevne en visepastor. Som lektor var han også sogneprest i Fana ved Bergen. Ved de norske stenders stadfestelse av Enevoldsarveregjeringsakten på Akershus i 1661 var de Fine en av representantene fra domkapitlet i Bergen.

Norges kansler, Ove Bjelke til Austrått, oppfordret de Fine til å skrive en norsk historie på latin, som antagelig skulle være noe tilsvarende til den danske historien som på samme tid ble forfattet av Vitus Bering.[trenger referanse] Da stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve også ga planen sitt bifall, søkte de Fine regjeringen i København om understøttelse, eller om løfte på den første ledige bispestolen i Norge. Han fikk kongelig tilsagn om det siste i 1667, men på den betingelse at han skulle fortsette å skrive på sin norske krønike, og på egen bekostning gjøre reiser i Norge og holde assistenter. Det kongelige tilsagn fastslo dette med disse ord:

«Dog skal han dermed pligtig være at fortfare med den norske Krønnike, som han sig allerede haver foretaget paa Latin at skrive, indtil den fuldbragt vorder, og paa egen Bekostning selv Rejser i Landet gjøre, Steder at bese, saa vel som og Amanuenses underholde, som til bemeldte Krønnikes Forfærdigelse behøves kunde».[trenger referanse]

Fra da av kalte de Fine seg «historiographus regius».

de Fine skal ha levert Peder Griffenfeld en prøve av det stort anlagte arbeidet, og denne skaffet ham 11. juli 1671 posten som visesuperintendent i Trondhjem, med løfte om å overta bispestolen etter biskop Erik Bredal. Betingelsen var at han fullførte sin norske krønike innen to år.[1]

Biskop rediger

I februar 1672 ble de Fine innviet av biskop Johannes Vandal i København. Da biskop Erik Bredal døde i mai samme år, overtok de Fube straks bispesetet, men døde plutselig 6. november 1672 i domkirkens sakristi, da han nettopp hadde gjennomført en presteordinasjon.

En samtidig prest i Throndhjems Stift bemerker om ham at «han begyndte her strængt og skarpt; havde han levet, da havde man uden Tvivl hørt adskilligt».[1] Som en alminnelig formodning føyer han imidlertid til at biskopens «fortrædelige Sindelag» kom av at han «for meget havde pint sit Legeme»[1] (med studier).

Etter hans død ville man sende hans ufullendte historiske arbeider til København, men de er nå forsvunnet.

De Fines hustru, Marie Hofmann, overlevde ham. Etter mannens død flyttet hun tilbake til Bergen, som var hennes opprinnelige hjemby.

Referanser rediger

  1. ^ a b c Bricka, Carl Frederik. «156 (Dansk biografisk Lexikon / V. Bind. Faaborg - Gersdorff)». runeberg.org (dansk). Besøkt 25. oktober 2021. 

Kilder rediger

  • Tönnesen, Allan (red.) Hans Cappelen, Jörgen Elsöe Jensen, Audun Lem, Ditlev Tamm, Kaare Seeberg Sidselrud, Steen Thomsen (2013). Magtens besegling. Enevoldsarve-regeringsakterne af 1661 og 1662. Kjöbenhavn. 

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Erik Bredal 
Biskop i Trondhjem
(1672–1672)
Etterfølger:
 Erik Pontoppidan den eldre