Wikipedia

Arabisk mytologi

Arabisk mytologi, eller religion i det førislamske Arabia, var en blanding av polyteisme (flerguderi), kristendom, jødedom, og ulike iranske religioner. Arabisk polyteisme, den dominerende form for religion i Arabia før den eneveldige islamske tro undertrykte andre former for religiøse forestillinger, var basert på dyrkelse av guddommer og andre ritualer. Guder og gudinner, inkludert måneguden Hubal, og gudinnene Allāt, Al-Manat og Al-‘Uzzá, ble æret ved lokale helligdommer som eksempelvis Kaba i Mekka. Det har vært fremmet ulike teorier for å forstå rollen til Allah i religionene i Mekka.[1][2][3][4] Mange av de fysiske beskrivelsene av de førislamske gudene er sporet tilbake til idoler, særlig i nærheten av Kaba, og det har blitt sagt at det eksisterte opp mot 360 av dem.[5]

Satellittfoto av Den arabiske halvøy mellom Rødehavet i vest, Persiabukta i øst og Arabiahavet i sør

Andre religiøse religioner og strømninger eksisterte også i mindre grad. Innflytelsen fra tilstøtende romersk, aksumske og sasanidiske rikene førte til kristne samfunn i nordvest, nordøst og sør i Arabia. Kristendommen hadde mindre innflytelse, men førte til en del omvendelser over den arabiske halvøya. Med unntak av nestorianismen, en kristologisk lære oppkalt etter Nestorios, patriark av Konstantinopel, i nordøst og i Persiabukten, var den dominerende kristne orienteringen miafysitismen, en kristologisk retning under de orientalsk-ortodokse kirker. Den arabiske halvøy hadde fått jødisk innvandring siden romersk tid og de jødisk-romerske kriger som førte til en del jødiske samfunn i diaspora og til at en del lokale arabere som konverterte. I tillegg bidro innflytelsen fra Sasanideriket til at iranske religioner var nærværende blant araberne. Zoroastrismen eksisterte i øst og sør, og det er bevis på manikeisme eller muligens mazdakisme ble praktisert i Mekka.

Polyteisme og stedegne trosforestillinger rediger

Bakgrunn rediger

 
Relieff av Nemesis, Allāt og en hengiven. Kunstmuseet i Lyon.

Fram til omtrent 300-tallet praktiserte bortimot alle arabere polyteistiske religioner.[6] Selv om det uviklet seg betydelige jødiske og kristne minoriteter, forble polyteisme som den rådende trossystem i det førislamske Arabia.[1][7] De religiøse forestillingene og praksisene til de nomadiske beduinene var særskilte fra de bosatte stammene i byer som Mekka.[8] Nomadiske trossystem er antatt til å ha inkludert fetisjisme, totemisme, og forfedredyrkelse, men var hovedsakelig knyttet til umiddelbare bekymringer og problemer, og besto ikke av bredere filosofiske spørsmål om hva som angår etterlivet.[8] Mens de fastboende i Mekka og andre bosetninger langs fjellkjeden Hijaz på vestsiden av den arabiske halvøy dyrket sine guder i faste helligdommer i byer og oaser, praktiserte beduinene sin religion mens de var på vandring.

Samtidige informasjonskilder om gudeverden i det førislamske Arabia omfatter et lite antall inskripsjoner og utskjæringer,[7] levninger steinidoler, referanser i poesien til den førislamske poeten Zuhayr bin Abi Sulma og andre førislamske personnavn.[9] Informasjonen er uansett begrenset[7] og mens forskere antar at de dominerende tradisjonene i det førislamske Arabia var polyteistiske, er det liten sikkerhet om den førislamske polyteismens vesen. I henhold til historikeren og religionsforskeren F.E. Peters er «et av karaktertrekkene til arabisk hedendom, slik den har kommet ned til oss, fraværet av en mytologi, fortellinger som kunne tjene til å forklare opprinnelsen eller historien til gudene.»[10]

Det meste av den bevarte informasjonen om Mekka under islams framvekst og tidligere tider kommer indirekte fra tekster i Koranen og fra senere muslimske kilder som den profetiske biografilitteraturen (Sirat Rasul Allah) som handler om livet til Muhammad og Kitāb al-Așnām («Boken om idoler»), skrevet av Hisham Ibn Al-Kalbi (737–819). Han beskrev guder og ritualer i arabisk religion, men er kritisk til førislamske tradisjoner og opptatt av identifisere «polyteistisk synd».[11] Alternative kilder er så fragmenterte og spesialiserte at det å framstille en overbevisende historie av denne perioden basert på disse kildene alene er bortimot umulig.[12] Flere forskere hevder at den profetiske biografilitteraturen ikke er uavhengig av Koranen, men har blitt fabrikkert for å forklare vers i denne boken.[13] Det er bevis som støtter påstanden at en del rapporter av profetlitteraturen er av tvilsom gyldighet, men det er også bevis som støtter påstanden at profetlitteraturen har sin opprinnelse uavhengig av Koranen.[13] Iblandet problemet er at de eldste bevarte muslimsk-historiske verker, inkludert profetlitteraturen, ble satt sammen i deres endelige form mer enn et århundre etter begynnelsen av den islamske tidsalder.[12] En del av disse verkene var basert på påfølgende tapte eldre tekster, som i sin tid var nedtegnet fra en flytende muntlig tradisjon.[12] Forskere er ikke samstemte til hvilken tid da slike muntlige redegjørelser begynte å bli systematisk samlet og skrevet ned,[14] og at de skiller seg mye i deres vurdering av den historiske påliteligheten av de tilgjengelige tekstene.[12][14][15]

Allah rediger

 
En tegning av den svarte steinen i Kaba i en fragmentert utgave, for og fra siden.

En del forskere har postulert at i førislamske Arabia, inkludert Mekka, ble Allah betraktet som en guddom, muligens en skapergud eller en hovedgud i en pantheon av en rekke ulike guder. Ordet Allah (fra arabiske al-ilah betyr «guden»)[16] kan ha blitt benyttet som en generell tittel framfor å være et navn.[2][16][4][17][18] Konseptet Allah kan ha eksistert vagt i religionene i Mekka.[18][19] I henhold til islamske tekster trodde innbyggerne i Mekka og deres naboer på at gudinnene Allāt, Al-Manat og Al-‘Uzzá var døtre av Allah.[1][2][16][20]

Regionale varianter av ordet eller betegnelsen Allah ble benyttet i både hedenske og kristne førislamske inskripsjoner.[21] Farsnavnet til Muhammad var ʿAbd-Allāh, i betydningen «tjeneren av Allah».[19]

Allāt, Al-Manat, og Al-‘Uzzá rediger

Allāt, Al-Manat og Al-‘Uzzá er vanlige navn som ble benyttet på tallrike gudinner over hele Arabia.[2][22][23][24][25] Den britiske historikeren og islamologen G.R. Hawting har uttalt at moderne forskere jevnlig assosierte navnene på de arabiske gudinnene Allāt, Al-Manat, og Al-‘Uzzá med kulter viet til planeter på stjernehimmelen, særlig Venus, «morgenstjernen», og støttet seg på bevis utenfor den muslimske tradisjonen foruten også i tilknytning til Syria, Mesopotamia, og Sinaihalvøya.[26]

Det er to mulige etymologier til navnet Allāt (eller al-lāt).[27] Etymologien som best reflekterte den arabiske leksikongrafiske tradisjonen avleder navnet fra verbet latta, «å blande eller kna deig av bygg». Det har også blitt knyttet til «sjalusiens idol» reist i tempelet i Jerusalem, eller slik som det står i den norske oversettelsen av Esekiels bok 8:3, «et bilde som vakte Guds brennende sjalusi»,[28] som ble tilbudt et offer bestående av en matrett av bygg, av en ektemann som mistenkte sin hustru for utroskap. Det kan bli sluttet fra al-Kalbis Boken om idoler hvor et tilsvarende rituale ble praktisert i nærheten av ideolet eller bildet av Allāt i Mekka.[27] Den andre etymologien, som er mer på linje av de semittiske tradisjonene generelt, mener at Al-lāt er hunkjønnsformen av Allah, «gudinnen».[27] Ordet al-Lat ble benyttet som et navn og en tittel for tallrike førislamske gudinner i Arabia, og ble benyttet for enten en hustru av Allah eller en datter av ham, avhengig av region. Det ble også benyttet som en tittel for gudinnen Asjera.[29][30][31] Ordet er beslektet med Elat, som var navnet på en av hustruene til den semittisk guddommen El.[32] Den andre av de nevnte gudinnene, Al-Manat, var åpenbar assosiert med den greske skjebnegudinnen Nemesis. Et lignende ord, Menītu/Menūtu, ble benyttet som en tittel for Ishtar.[33][34] Den tredje av de nevnte gudinnene, Al-‘Uzzá, har blitt assosiert med de mesopotamiske gudinnene Nanai, Inanna og Ishtar.[27]

Allāt (arabisk: اللات) ble dyrket over hele Midtøsten i oldtiden med ulike assiasjoner.[35] Herodotos på 400-tallet f.Kr. identifiserte Alilat (gresk: Ἀλιλάτ)[36] som det arabiske navnet for Afrodite (og, i et annet avsnitt, med Urania),[37] hvilket er sterke hentydninger på dyrkelsen av Allāt i Arabia på denne tidlige dato.[38] I henhold til Boken om idoler sto hennes avbilde eller idol og helligdom i Taif.[39] Al-‘Uzzá (arabisk: العزى), «den mektigste», var en fruktbarhetsgudinne,[40] eller muligens kjærlighetsgudinne.[41] Hennes fremste helligdom var i Nakhla, en dags reise fra Mekka.[42][43][44] Manāt (arabisk: مناة) var en skjebnegudinne. I henhold til Boken om idoler var det et idolbilde av Manāt som ble reist ved kysten mellom Medina og Mekka.[39] Innbyggerne av flere områder dyrket Manāt, utførte ofring ved hennes idolbilde, og pilegrimsreiser var ikke betraktet som fullført før de hadde besøkt Manāt og raket hodene sine.[39]

Referanser rediger

  1. ^ a b c Berkey, Jonathan Porter (2003): The Formation of Islam: Religion and Society in the Near East, 600-1800. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-58813-3, s. 42.
  2. ^ a b c d Robinson, Neal (5. november 2013): Islam: A Concise Introduction, Routledge, ISBN 978-1-136-81773-1, s. 75
  3. ^ Peters, Francis E. (1994): Muhammad and the Origins of Islam, SUNY Press, ISBN 978-0-7914-1875-8, s. 110.
  4. ^ a b Peterson, Daniel C. (26. februar 2007): Muhammad, Prophet of God Wm. B. Eerdmans Publishing,ISBN 978-0-8028-0754-0, s. 21.
  5. ^ Armstrong, Karen (2000): Islam: A Short History, Modern Library, ISBN 0-8129-6618-X, s. 11.
  6. ^ Hoyland, Robert G. (11. september 2002): Arabia and the Arabs: From the Bronze Age to the Coming of Islam, Routledge, ISBN 978-1-134-64634-0, s. 139.
  7. ^ a b c Nicolle, David (20. juni 2012): The Great Islamic Conquests AD 632-750, Osprey Publishing, ISBN 978-1-78096-998-5, s. 19.
  8. ^ a b Aslan, Reza (2. desember 2008): No God But God: The Origins, Evolution and Future of Islam, Random House, ISBN 978-1-4070-0928-5, s. 6
  9. ^ Phipps, William E. (1. september 1999): Muhammad and Jesus: A Comparison of the Prophets and Their Teachings, A&C Black, ISBN 978-0-8264-1207-2, s. 21
  10. ^ Peters, Francis E. (2003): Islam, a Guide for Jews and Christians, Princeton University Press, ISBN 0-691-11553-2, s. 45
  11. ^ Peters, Francis E. (1994): Mecca: A Literary History of the Muslim Holy Land, Princeton University Press, ISBN 0-691-03267-X, s. 5–7.
  12. ^ a b c d Humphreys, R. Stephen (1991): Islamic History: A Framework for Inquiry, Princeton University Press, s. 69–71.
  13. ^ a b Donner, Fred M. (2006): «The historical context» i: McAuliffe, Jane Dammen: The Cambridge Companion to the Qur'ān, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-53934-0, s. 33–34
  14. ^ a b Humphreys, R. Stephen (1991): Islamic History: A Framework for Inquiry, Princeton University Press, s. 86–87.
  15. ^ Lindsay, James E. (2005): Daily Life in the Medieval Islamic World, Greenwood Publishing Group, s. 7.
  16. ^ a b c Peters, Francis E. (1994): Muhammad and the Origins of Islam, SUNY Press, ISBN 978-0-7914-1875-8, s. 107.
  17. ^ Saritopak, Zeki (2005): «Allah» i: Leaman, Oliver: The Qu'ran: An Encyclopedia, Routledge s. 34
  18. ^ a b Gardet, L. (1986): Allah i: Gibb, H.A.R., red.: Encyclopaedia of Islam, BRILL
  19. ^ a b Böwering, Gerhard (2005): «God and his Attributes» i: McAuliffe, Jane Dammen, red.: Encyclopedia of the Qur'an, BRILL
  20. ^ Peterson, Daniel C. (26. februar 2007): Muhammad, Prophet of God, Wm. B. Eerdmans Publishing, ISBN 978-0-8028-0754-0, s. 46
  21. ^ Robin, Christian Julien (2012): «Arabia and Ethiopia» i: Johnson, Scott Fitzgerald, red.: The Oxford Handbook of Late Antiquity. OUP USA. s. 304–305.
  22. ^ Taylor, Jane (2001): Petra and the Lost Kingdom of the Nabataeans, I.B. Tauris, ISBN 9781860645082, s. 130, 131, 162.
  23. ^ Healey, John (2001): The Religion of the Nabataeans: A Conspectus, Brill Publishers, ISBN 9789004107540, s. 110, 153.
  24. ^ Hoyland, Robert G. (11. september 2002): Arabia and the Arabs: From the Bronze Age to the Coming of Islam, Routledge, ISBN 978-1-134-64634-0, s. 142–144
  25. ^ Frank, Richard M.; Montgomery, James Edward (2007): Arabic Theology, Arabic Philosophy: From the Many to the One, Peeters Publishers, ISBN 9789042917781, s. 89
  26. ^ Hawting, G.R. (9. desember 1999): The Idea of Idolatry and the Emergence of Islam: From Polemic to History. Cambridge University Press, ISBN 1-139-42635-4, s. 142
  27. ^ a b c d Fahd, T. (1986): «al-Lat» i: Bearman, P.; Bianquis, Th.; Bosworth, C.E.; Donzel, E. van; Heinrichs, W.P.: Encyclopaedia of Islam. 5, 2. utg., Brill, s. 692.
  28. ^ Nettbibelen: Esekiels bok 8:3
  29. ^ Monaghan, Patricia (2014): Encyclopedia of Goddesses and Heroines, New World Library, ISBN 978-1-608-68218-8, s. 30, 31.
  30. ^ Taiz, Linoln; Taiz, Lee (7. desember 2016): Flora Unveiled: The Discovery and Denial of Sex in Plants, Oxford University Press, ISBN 978-0-190-62773-7, s. 387.
  31. ^ Leeming, David; Fee, Christopher (1994): The Goddess: Myths of the Great Mother, Reaktion Books, ISBN 978-1-780-23538-7, s. 76
  32. ^ Sykes, Egerton; Turner, Patricia (4. februar 2014): Encyclopedia of Ancient Deities, Routledge, s. 7, 8, 63.
  33. ^ Healey, John F. (2014): The Religion of the Nabataeans: A Conspectus, BRILL, ISBN 978-9-004-10754-0, s. 135.
  34. ^ Toorn, Karel van der; Becking, Bob; Horst, Pieter Willem van der (1999): Dictionary of Deities and Demons in the Bible, Wm. B. Eerdmans Publishing, ISBN 978-0-802-82491-2, s. 568
  35. ^ Coulter, Charles Russell; Turner, Patricia (4. juli 2013): Encyclopedia of Ancient Deities, Routledge, s. 37.
  36. ^ Herodotos: The Histories, Perseus Digital Library. 1.131.3
  37. ^ Mouton, Michel; Schmid, Stephan G. (2014): Men on the Rocks: The Formation of Nabataean Petra, Logos Verlag Berlin GmbH. s. 338.
  38. ^ Zeitlin, Irving M. (19. mars 2007): The Historical Muhammad, Polity, ISBN 978-0-7456-3999-4, s. 44
  39. ^ a b c Ibn al-Kalbi (2015): Book of Idols, Princeton University Press.
  40. ^ Gilbert, Martin (2010): In Ishmael's House: A History of Jews in Muslim Land, McClelland & Stewart, ISBN 9780486150567, s. 8
  41. ^ Leeming, David (15. januar 2004): Jealous Gods and Chosen People : The Mythology of the Middle East, Oxford University Press. s. 122.
  42. ^ Glassé, Cyril; Smith, Huston (2003): The New Encyclopedia of Islam, Rowman Altamira. s. 206.
  43. ^ Freedman, David Noel; McClymond, Michael J. (2000): The Rivers of Paradise: Moses, Buddha, Confucius, Jesus, and Muhammad as Religious Founders, William B. Eerdmans Publishing Company, ISBN 9780802829573, s. 585.
  44. ^ Healey, John F.; Porter, Venetia (2003): Studies on Arabia in Honour of G. Felix, Oxford University Press, ISBN 9780198510642, s. 107
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Arabisk_mytologi&oldid=22534244»