Wikipedia

Antipatros

Antipatros (gresk Ἀντίπατρος, latin Antipater) (født ca. 398 f.Kr., død 319 f.Kr.) var en makedonsk hærfører og en tilhenger av Filip II av Makedonia og dennes sønn Aleksander den store. I 320 f.Kr. etter Aleksanders død i 323 f.Kr. ble han regent for hele det veldige verdensriket som Aleksander etterlot seg.

Antipatros
Regent av Makedonia
FødtCa. 398 f.Kr.
Død319 f.Kr.
oldtidens Makedonia
BeskjeftigelseHistoriker Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleEn rekke ukjente hustruer
FarIolas den makedonske
SøskenCassander
BarnKassandros

Iolaos
Fila
Eurydike
Nikanor
Filippos
Aleksarkos
Pleistarkos
Nikaia

Ukjent datter
Nasjonalitetoldtidens Makedonia
Annet navnἈντίπατρος
Antipatros på Commons

Karriere under Filip og Aleksander rediger

Svært lite er kjent av Antipatros’ liv og karriere før 342 f.Kr. da han ble utpekt av Filip til å styre Makedonia som sin regent da Filip dro avsted i tre år for å drive harde og suksessfulle kriger mot thrakiske og skytiske stammer, og utvidet således makedonsk overherredømme så langt øst som til Hellespont. I år 342 f.Kr. da athenerne forsøkte å få kontroll over byene i Euboia og forvise de pro-makedonske lokale herskerne, sendte Antipatros soldater for å hindre dem. Høsten det samme året dro Antipatros til Delfi som Filips representant i det amfiktyoniske forbundet, en religiøs-politisk sammenslutning som Makedonia hadde forpliktet seg til i 346 f.Kr.

Etter at makedonerne seiret i slaget ved Chaironeia i 338 f.Kr. ble Antipatros sendt som ambassadør til Athen (337-336 f.Kr.) for å forhandle fram en fredsavtale og overgi beinrestene av de athenerne som hadde falt i slaget.

Han ble en stor venn av både den unge Aleksander og guttens mor, Olympias fra Epirus, det var faktisk rykter som ymtet om at han var Aleksanders egentlige far. Antipatros støttet Aleksanders kamp for sikre hans etterfølgelse etter at Filip døde i 336 f.Kr.

Sammen med Parmenion ga Aleksander råd om ikke å dra ut på sitt krigstokt til Asia før han ved ekteskap hadde sikret seg en etterfølger til tronen. Ved kongens avskjed i 334 f.Kr. ble Antipatros igjen etterlatt som regent i Makedonia og gjort til «strategos av Europa» (general), posisjoner han holdt fram til 323 f.Kr. Den europeiske front viste seg innledningsvis å være ganske urolig, og han måtte i tillegg sende flere soldater til Aleksander, noe han sørget for mens kongen var i Gordium vinteren 334-333 f.Kr.

Den persiske flåten under ledelse av greske Memnon av Rhodos og Pharnabazos III av Frygia var tilsynelatende en betydelig trussel for Antipatros, og førte krigen inn i Egeerhavet og truet med krig i Europa. Heldig for regenten så døde Memnon i løpet av beleiringen av Mytilene på øya Lesbos og resten av flåten gikk i oppløsningen i 333 f.Kr. etter Aleksanders seier i slaget ved Issos.

Mer farlige fiender nærmere hjemme var thrakiske stammer som gjorde opprør i 332 f.Kr., ledet av Memnon av Thrakia, den makedonske guvernøren i regionen, fulgt kort tid etter av et opprør av Agis III, konge av Sparta.

Spartanerne, som ikke var medlem av Korint-ligaen, og ikke hadde deltatt i Aleksanders hærtokt, så i den asiatiske kampanjen som en lenge ventende sjanse i å ta tilbake kontrollen over Peloponnes etter det katastrofale nederlagene i slaget ved Leuktra og slaget ved Mantineia. Perserne hadde sjenerøst gitt økonomiske midler til Spartas ambisjoner, og gjort det mulig å ruste en hær på 20 000 mann. Etter å ha tatt nær fullstendig kontroll over Kreta forsøkte Agis å bygge en anti-makedonsk front. Mens Athen holdt seg nøytral ble Akhaia, Arkadia, og Elis hans allierte med et betydningsfullt unntak av Megalopolis, hovedstad i Arkadia og samtidig standhaftig motstander av Sparta. Agis gikk til beleiring av byen i 331 f.Kr. med hele sin hær og det utløste alarm i Makedonia.

For ikke å ha to hærer og kriger på samme tid ga Antipatros pardon til Memnon og lot ham faktisk beholde sin posisjon i Thrakia, og i tillegg med en stor pengesum som Aleksander sendte ham. Dette hjalp til å skape, med hjelp fra Thessalia og med mange leiesoldater, en hær som var dobbel så stor som den til Agis. Antipatros ledet selv hæren sørover i 330 f.Kr. for å konfrontere spartanerne. Våren det samme året braket de to hærene sammen i nærheten av Megalopolis. Agis falt med mange av sine beste soldater, men ikke uten å ha gitt store tap på makedonerne.

Fullstendig beseiret søkte Sparta om fred; og da de fikk svar i brevs form ble de bedt om å forhandle direkte med Korint-ligaen. Spartanerne foretrakk å forhandle direkte med Aleksander som dømte Spartas allierte en straff på 120 talenter og at de måtte melde seg inn i ligaen. Aleksander synes å ha vært ganske sjalu på Antipatros’ seier; i henhold til Plutark skrev kongen i brev til ham: «Det synes, mine venner, at mens vi har erobret Dareios her, har det vært en kamp mellom mus i Arkadia!»

Antipatros var mislikt for å støtte oligarkier og tyranner i Hellas, men han samarbeidet også med Korint-ligaen som var bygget av Filip. I tillegg ble hans tidligere nær forhold med den ambisiøse Olympias, Aleksanders mor, stadig forringet. Om det var av sjalusi eller av nødvendighet for å vokte seg mot de vonde konsekvensene av tvisten mellom Olympias og Antipatros, er uvisst, men i 324 f.Kr. beordret Aleksander sin regent til å lede friske og nye tropper inn Asia mens Krateros, leder over dimitterte veteransoldater som vendte hjem, ble utpekt til overta regentskapet i Makedonia. Da Aleksander døde brått i Babylon i år 323 f.Kr. var imidlertid Antipatros i stand til hindre overføringen av makten.

Kampen for etterfølgelse rediger

 
Kart over oldtidens Makedonia og Hellas i år 336 f.Kr.

Den nye regenten, Perdikkas, etterlot Antipatros med kontrollen over Hellas. Antipatros fikk igjen opprør å hanskes med fra Athen, Aitolia, og Thessalia som ble avgjort i den lamiske krig 323 – 322 f.Kr. da de sørlige grekerne forsøkte å gjenvinne sin uavhengighet. Antipatros beseiret dem i slaget ved Krannonas i 322 f.Kr. med hjelp fra Krateros. Etter seieren tvang han på oligarki på Athen og krevde at taleren Demosthenes overga seg til hans nåde, men Demosthenes begikk selvmord for ikke havne i klørne på Antipatros.

Senere det samme året Antipatros og Krateros involvert i en krig mot Aitolia da han mottok nyheter fra Antigonos I Monofthalmos i Lilleasia at Perdikkas aktet å gjøre seg selv hersker over hele det verdensriket som avdøde Aleksander hadde skapt. Antipatros og Krateros inngikk straks fred med aitolianerne, allierte seg med Ptolemaios, satrap (guvernør) av Egypt, og gikk til krig mot Perdikkas. Antipatros krysset over til Asia i 321 f.Kr., og mens han var i Syria fikk han beskjed om at Perdikkas var blitt myrdet av sine egne soldater. Krateros falt siden i et slag mot Eumenes fra Kardia det samme året.[1]

Regent av riket rediger

I Triparadeisos-avtalen i 321 f.Kr. deltok Antipatros i en ny fordeling av Aleksanders store kongedømme. Han utpekte seg selv som øverste regent av hele empiret til Aleksander og fikk kontrollen over Hellas som verge for Aleksanders sønn Aleksander IV og dennes bror Filip III. Etter å ha slått ned et mytteri blant sine egne soldater og fått Antigonos til å fortsette krigen mot Eumenes og andre tilhengere av den avdøde Perdikkas, dro Antipatros tilbake til Makedonia og var der i 320 f.Kr.[2] Kort tid etter ble han såpass syk at det avsluttet hans aktive karriere og han døde deretter. Regentskapet ga han videre til den aldrende Polyperchon og overså da sin egen sønn Kassandros, et vedtak som ga opphav til mye forvirring og uro.

Aleksanders morder? rediger

Årsaken til Aleksanders plutselige død har aldri blitt fullstendig klarlagt og har gitt mye diskusjon blant historikerne. Alle antikke kilder, selv de som avviser mistanken om mord og har gitt grunnen til naturlige årsaker, har nevnt ryktene som svirret på slutten av 300-tallet f.Kr. at Antipatros hadde vært ansvarlig for å forgifte den store kongen.

Kort tid før Aleksander døde hadde Antipatros’ posisjon og makt blitt truet da Aleksanders mor hadde skrevet til sønn at Antipatros ga næring til uro og illojalitet i Makedonia. Aleksander hadde tilkalt Antipatros til Babylon for å svare på disse anklagene, men da Antipatros etter sigende fryktet et opprør i Hellas hadde han sendt sin sønn Kassandros i sitt ærend. I henhold til ryktene hadde han fått sin yngre bror Jolaos, og Aleksanders hovmester, til å forgifte kongen. Plutark, som ikke trodde at Aleksander var blitt myrdet, siterer på at kilden bak disse ryktene var en Hagnothemis som overhørte Antigonos diskutere denne saken.

Litterære verker rediger

Antipatros var en student av Aristoteles og den store filosofen navnga Antipatros som ansvarlig eksekutor av sitt testamente da han døde i 322 f.Kr.

Antipatros var selv en mann av kulturell dannelse og da han døde etterlot han seg, i henhold til Suda, en bysantinsk–gresk encyklopedi fra 900-tallet e.Kr., en samling med brev i to bøker og ett historieverk kalt De illyriske dådene til Perdikkas (gresk Περδίκκου πράξεις Ιλλυριακαί).[3]

Familie rediger

Antipatros var gift med eller satte barn på en rekke kvinner. Blant de barna som er kjent er:

Referanser rediger

  1. ^ Diodorus xviii. 25-39
  2. ^ Justin xiii. 6
  3. ^ Hammond, N. G. L.; Walbank, F. W. (1988): A History of Macedonia, side 209

Litteratur rediger

  • Berve, Helmut (1926): Das Alexanderreich auf prosopographischer Grundlage. Bind 2: Prosopographie. München (Αντίπατρος: Nr. 94).
  • Bowra, Maurice (1994): The Greek Experience. Phoenix Books. ISBN 1857991222.
  • Durant, Will (1966): The Story of Civilization: The Life of Greece. Simon & Schuster. ISBN 0671418009.
  • Hammond, N. G. L.; Walbank, F. W. (1988): A History of Macedonia, Oxford University Press

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Antipatros&oldid=24387365»