Antiokia i Pisidia
Antiokia i Pisidia, alternativt Antiokia Cæsarea, gresk Ἀντιόχεια τῆς Πισιδίας, latin Antiochia Caesareia eller Antiochia Caesaria, var en by i Pisidia i det sørlige Lilleasia som er ved vegkryssene mellom Middelhavet, Egeerhavet og de sentrale regionene i Anatolia. Oldtidsbyen lå ved de tidligere grenene mellom Pisidia og Frygia, derav er den også kjent som Antiokia i Frygia. Stedet ligger omtrent 1 km nordøst for dagens by Yalvaç i den tyrkiske provinsen Isparta. Oldtidsbyen ligger på en høyde hvor dets høyeste punkt er 1236 meter i nord. I dag finnes ruinene etter byen nordøst for Eğirdirsjøen. De omfatter blant annet kirker, vannledninger og triumfbuer. I romersk tid var byen et sete for et promagistrat, og den tidlig kristne forkynneren Paulus var i byen på sin første misjonsreise.
Geografi rediger
Oldtidsbyen er omgitt av en dyp kløft i øst hvor elven Anthius flyter mot Eğirdirsjøen med Sultanfjellene i nordøst, fjellene Karakuş i nord, Kızıldağ (det røde fjell) i sørøst, og Kirişli og de nordlige breddene av innsjøen Eğirdir i sørvest.
Selv det ligger svært nær Middelhavet på kartet, kan de varme klimaet i sør ikke passere høyden på Taurusfjellene. Grunnet klimaet er det ikke skogland, men nyttevekster som vokser i området og som får vann fra Sultanfjellene. Den gjennomsnittlige årlige nedbøren er på rundt 1000 mm på toppene og 500 mm på skråningene. Dette vannet gir næring til platået og til Antiokia. Andre byer i Pisidia drar også fordel av denne fruktbarheten.
Akropolis har et område på 460 000 km²og er omgitt av en forsvarsmur. Bosetningsområdet kan bli sett fra tempelet til Men i helligdommen til Men Askaenos på en høyde i sørøst. Men var en lokal kultdyrkelse av en gammel månegud som kanskje har opprinnelse tilbake til Mesopotamia.[1] Byens område er beregnet til å ha utgjort opp til 1400 km² i oldtiden. I henhold til en folketelling i 1950 var det 40 landsbyer med rundt 50 000 mennesker i området. Befolkningen i romersk tid var noe mindre enn dette.
Det fruktbare jordsmonnet som jevnlig ble vannet var svært velegnet for dyrke frukter og for dyrehold. For romerske veteransoldatene som kom fra de fattigere delene av Italia i løpet av romersk tid, må jordbruket ha vært en drivkraft for å bosette seg her. Dagens moderne by Yalvaç er den nest største i Isparta med et område på 14000 km². Befolkningen i sentrum er på rundt 35 000 av et totale på rundt 100 000. Byen ligger 230 km fra Antalya, 180 km fra Konya, 105 km fra Isparta og 50 km fra Akşehir, via hovedvegen.
Antiokias historie rediger
Forhistorie rediger
Det har vært en tradisjon å hevde at byen dateres tilbake til 200-tallet f.Kr. og at den ble grunnlagt av Selevkide-dynastiet, et av de hellenistiske kongedømmer. Arkeologiske undersøkelser har derimot vist at området har vært bosatt siden paleolittisk tid, den første perioden i steinalderen. I løpet av undersøkelser ble gjort av D.M. Robinson fra Universitetet i Michigan rundt Yalvaç i 1924 ble det gjort funn som er datert tilbake til 2000-tallet f.Kr.
I selv Antiokia er det ikke funnet bevis fra de eldste sivilisasjonene som eksempelvis den hettittiske, men fra hettittisk nedtegnelser ble regionen kalt for Arzawa og at uavhengige samfunn eksisterte her. Disse folkene var ikke underlagt hettittene, men kjempet ved deres side mot egypterne i slaget ved Kadesj. I århundrenes løp var folkene i regionen i stand til å opprettholde sin uavhengighet grunnet sin strategiske posisjon. Selv perserne som erobret Anatolia på 500-tallet f.Kr. klarte ikke å underkaste området totalt, men møtte stadig uro og opprør.
Det har vært gjort forsøk å forbinde kulten til Men Askaenos med kulten til den frygiske modergudinnen Kybele, men det er kontroversielt.[2] Dyrkelsen av Kybele, som kan bli sett også i Antiokia, var ikke et resultat av frygisk innflytelse: oppfatningen av en modergudinne går tilbake til neolittisk tid, noe som er vist i ideoler og statuetter som er utstilt i museet i Yalvaç.
Hellenistisk tid rediger
Etter Aleksander den stores død grunnla Selevkos I Nikator Selevkide-dynastiet og tok kontrollen over Pisidia. De erobrede områdene ble hellenistiske og for å beskytte befolkningen ble det opprettet befestede byer på strategisk betydningsfulle steder, vanligvis ved et akropolis. I alt ble nær 60 byer opprettet og Selevkos oppkalt 16 av dem etter sin far Antiochos. Det ble ført inn kolonister fra Magnesia ved Meander som grunnla Pisidian Antioch («Landet til Antiochos»).
Da galatere fra Europa, et keltisk talende folk, invaderte på 200-tallet f.Kr., klarte ikke Selevkideriket å forvise dem fra det indre av Anatolia. Det er mulig at Antiokia faktisk ble opprettet fra en militært årsak for å kontrollere angrep fra galaterne, men det er arkeologiske spor som også indikerer en eldre bosetning.
Romersk tid rediger
Da Roma slo seg opp som den mektigste nasjonen ved Middelhavet ekspanderte de østover, tok oldtidens Hellas og ekspanderte inn i Anatolia. I henhold til en avtale signert i Apamea i 188 f.Kr. ble landet i Pisidia gitt til deres allierte i kongeriket Pergamon som dominerte regionen. Den siste kongen av Pergamon, Attalos III, testamenterte riket til Roma ved sin død i 133 f.Kr.
Anatolia ble dominert av Romerriket som den romerske provinsen Asia, men Pisidia ble gitt til en annen alliert av romerne, kongeriket Kappadokia. Avstand fra den sentrale makten førte til at det vokste fram røverriker, særlig i Kilikia og Pisidia, som romerne måtte bekjempe. Romersk styre ble gjeninnført i 102 f.Kr. Likevel gjorde den geografiske og strategiske posisjonen i regionen stedet vanskelig å kontrollere og opprettholde freden. Romerne begynte etter hvert å kolonisere området ved å benytte militære regioner som løsning på hva lokale guvernører ikke maktet. Provinsen Galatia ble etablert i 25 f.Kr. og Antiokia ble en del av det. En strategisk romersk hovedveg, Via Sebaste, ble konstruert og midtvegs lå Antiokia, noe som bidro til å effektivisere kampen mot angripere, noe som var fullført innen år 3 f.Kr. I løpet av styret til Augustus ble åtte kolonier etablert i Pisidia, men kun Antiokia ble æret med tittelen Cæsarea og gitt retten til Ius Italicum («italiensk lov»), muligens grunnet dens strategiske posisjon. Byen ble en betydningsfull romersk koloni som steg opp til å bli en hovedstad under navnet Colonia Caesarea.[3][4]
Byen ble delt inn i syv kvartaler under den romerske perioden kalt «vici» og alle ble lagt på syv høyder, akkurat som Roma var det. Det formelle språket var latin fram til slutten av 200-tallet e.Kr. Områdets fruktbarhet og Augustus' romerske fred, Pax Romana, gjorde det lett for kolonistene, veteranene og tidligere romerske soldatene, å oppnå relativt gode forhold og integrering med lokalbefolkningen.
En av de tre bevarte kopiene av Res Gestae Divi Augusti, den berømte latinske inskripsjonen som nedtegnet prestasjonene til keiser Augustus ble satt opp på fasaden av Augusteum i Antiokia. Originalen ble risset på bronsetavler og satt opp på fasaden av Augustus' mausoleum i Roma, men har ikke overlevd. Kopien i stein som ble satt opp i Antiokia er et vitnemål på byens betydning, militært og kulturelt, for Roma i Asia.[5][6]
Tidlig kristen og bysantinsk tid rediger
Antiokia var en hovedstad for mange ulike kulturer grunnet de økonomiske, militære og religiøse aktivitetene i regionen. Det er grunnen til at Paulus fra Tarsus ga sin første preken til hedningene her (se Apostlenes gjerninger),[7] og besøkte byen på begge av sine misjonsreiser i håpet om å gjøre Antiokia til et sentrum for den tidlige kristendommen i Anatolia.
Da keiser Konstantin den store gjorde kristendommen til statsreligion i 311 økte antallet kristne betydelig. Som en metropolittby ble det holdt flere kirkemøter her og ble hovedstaden for den kristne provinsen i Pisidia, grunnlagt på 300-tallet. På 500-tallet var det fredelig tider i regioner og byen var et viktig kristent senter, men ettersom den lå utenfor de viktige handelsrutene tapte den etter hvert sin betydning. Etter hvert begynte arabere å invadere regionen og omringet Konstantinopel flere ganger. Byene i Anatolia ble herjet og svekket av disse angrepene, og mange ble forlatt. På 700-tallet økte de arabiske angrepene, og det mest alvorlige angrepet mot Antiokia kom i 713 av det muslimske det umajjadiske rike ved Al-Abbas ibn al-Walid. Byen kom seg aldri etter det ødeleggende angrepet og flere hundre års storhet ebbet ut.[8]
På 1000-tallet kom kristne korsfarere, men også et nytt invaderende folkeslag fra øst, de tyrkiske seldsjukkene som erobret området og grunnla et eget rike i Anatolia. Fram til 1100-tallet ble Antiokia et stoppested for soldater og gikk stadig fra den ene herskeren til den andre. Den bysantinske hæren og hæren til seljuktyrkere møtes til slag i 1175 som de sistnevnte vant. Etter slaget ble det signert en avtale i Antiokia som førte til at tyrkisk kultur ble dominerende i regionen, og fortsatt er det.
Tyrkerne foretrakk å bosette seg nede i dalen framfor på akropolis ettersom de nå kontrollerte hele det midtre Anatolia (Lilleasia). Behovet for forsvarsanlegg var borte og dalen var velegnet for jordbruk. Kristne forsvant eller ble fortrengt av muslimene, og byen ble hetende Yalvaç som betyr «Profet».
Referanser rediger
- ^ Borchert, Gerald L.: «The Cities of the First Missionary Journey» Arkivert 2009-04-30, hos Wayback Machine. (PDF)
- ^ Tarn, William Woodthorpe (1930): Hellenistic civilisation, Taylor & Francis, s. 344
- ^ Ramsay, W. M. (1916): «Colonia Caesarea (Pisidian Antioch) in the Augustan Age» i: The Journal of Roman Studies, Vol. 6, (1916), ss. 83-134
- ^ Ramsay, William Mitchell (1924): «Studies in the Roman Province Galatia. VI. - Some Inscriptions of Colonia Caesarea Antiochea» i: The Journal of Roman Studies, Vol. 14, (1924), ss. 172-205
- ^ Augusteum, the Temple of Augustus, Antioch in Pisidia, bildet på Flickr
- ^ Botteri, Paula; Fangi, Gabriele: «The Ancyra Project: The Temple of Augustus and Rome In Ankara»[død lenke] (PDF), The International Archives of the Photogrammetry, Remote Sensing and Spatial Information Sciences, Vol. XXXIV, Part 5/W12
- ^ Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 13:13–52[død lenke]
- ^ Brooks, E. W. (1898): «The Arabs in Asia Minor (641-750), from Arabic Sources» i: The Journal of Hellenic Studies, Vol. 18, (1898), ss. 182-208
Litteratur rediger
- Stillwell, Richard (red, 1976): «Antioch, Phrygia, Turkey», Princeton Encyclopedia of Classical Sites
- Mitchell, Stephen (1998): Pisidian Antioch : the site and its monuments, London: Duckworth with The Classical Press of Wales.