Andreas Edvard Disen

Andreas Edvard Disen (født 4. august 1845 i Modum og død samme sted 18. februar 1923) var en norsk maler. Disen er særlig kjent for sine skildringer av det norske høyfjellet.

Andreas Edvard Disen
Født		4. august 1845 Modum, Norge
Død		18. februar 1923 (77 år) Vikersund, Modum, Norge
Beskjeftigelse		Kunstmaler, landskapsmaler
Nasjonalitet		Norge
Felt		Landskapsmaler, norsk høyfjell
Utdannelse		Eckersbergs malerskole i Oslo og professor Hans Fredrik Gude i Karlsruhe
Innkjøpt		Nasjonalmuseet for kunst/Nasjonalgalleriet
Andreas Edvard Disen på Commons

I store deler av sin samtid hadde Andreas Disen et godt navn som billedkunstner. Han nøt anerkjennelse både i Norge og utenfor landets grenser. Hans arbeider var etterspurt. En stor del av bildene hans finnes i dag i Tyskland, Danmark og Sverige.

Andreas E. Disen skildret fjellet med udiskutabelt talent, betydelig naturkunnskap, velutviklet malerteknikk, kunstnerisk innlevelse og en inderlig kjærlighet til fjellheimen. Han var en favoritt hos Hans Fredrik Gude, landskapsmaleriets ubestridte norske mester, og en skattet pedagog for en hel generasjon norske billedkunstnere fra midten til slutten av 1800-tallet.

Andreas Disen fikk en ufrivillig rolle som "syndebukk" i et stort kunstneropprør og påfølgende boikott mot Christiania Kunstforening i 1881. Opprøret og boikotten dannet grunnlaget for opprettelsen av Høstutstillingen i 1882, som så ble til Statens Kunstutstilling i 1884. Begge deler var viktige begivenheter i norsk kunsthistorie.

Andreas Edvard Disen som maler ble sterkt preget av disse hendelsene. Som moden kunstner havnet han i skyggen av yngre kolleger som stod for nye strømninger og tendenser i malerkunsten i Norge. Resignert forlot Disen kunstnermiljøet i Kristiania. Han dro tilbake til sin barndoms Modum, hvor han bodde til sin død. Men han fortsatte å male sine spesialmotiver, som i glansdagene hadde gitt ham et godt navn og rykte i inn- og utland: Det norske fjellet i alle dets fasetter.

I våre dager blir Andreas Disens kvaliteter som billedkunstner igjen hentet fram. Han var en av de romantiske "fjellmalerne", og malte det norske høyfjellet med «sterk følelse for form og linjevirkning...(og med)...klar og sikker tegning», slik det sies i Norsk kunstnerleksikon.

«Høyfjellsmotiv», 1878

«Fjellparti», 1884

"Fra Jotunheimen, Melkedalen", 1908

«Fjellandskap», 1913

Studenten og lærerne

Andreas E. Disen fikk sin utdannelse under to av sin tids fremste billedkunstnere og læremestere innen norsk malerkunst: Johan Fredrik Eckersberg og Hans Fredrik Gude. Særlig Gude, selve stormesteren blant billedkunstens skildrere av det norske landskapet, kom til å prege Disen som maler hele hans liv.

Disen var elev hos Eckersberg fra 1863 til 1869, og fikk samtidig undervisning av billedhuggerne Chr. Borch og Julius Middelthun på Den kgl. tegneskole. På Eckersbergs Malerskole ble Andreas Edvard Disen en forgrunnskikkelse i et kull med talentfulle medelever, som Philip Barlag, Frithjof Smith-Hald, Oscar Arnold Wergeland, Carl Schøyen og Elisabeth og Otto Sinding.

«Hans tegninger fra 1860-årene og fremover preges av klassisismens strenge formklarhet, av romantikkens forkjærlighet for det storslagne, det imposante og merkelige. Men de eier også mye av realismens krav til natursannhet og objektiv saklighet», skriver Håkon Kongsrud, trolig den i Norge som i ettertid har foretatt den grundigste gjennomgangen av Disens tegninger fra studietiden. «Disse gulnede bladene fra Disens hånd forteller først og fremst om en klar og høyt oppdrevet teknikk og om et usedvanlig skarpt blikk for de geologiske formasjonene», skriver Kongsrud.

En episode fra tiden på malerskolen til Johan Fredrik Eckersberg vitner om at Andreas Edvard Disen malte godt: En dag banket det på døren til atelieret på skolen, der Disen stod alene og malte et par gamle furuer etter en studie fra havnehagen hjemme på Modum. Inn kom kong Karl IV, uanmeldt og med følge. Kongen var ikke bare svært kunstinteressert, men var også selv en øvet kunstmaler med stor produksjon. Han hadde nokså plutselig funnet ut at han ville besøke malerskolen. Unge student Disen måtte vise majesteten rundt. Besøket endte med at kongen kjøpte det maleriet som Disen hadde stående på staffeliet, og lovet ham dessuten 100 daler i årlig stipendium.

Etter studieårene hos Eckersberg fikk Andreas E. Disen stipend til kunstakademiet i Karlsruhe, hvor han studerte under Hans Fredrik Gude i perioden fra 1871 til 1876. De siste tre årene var Disen også Hans Fredrik Gudes assistent og hjelpelærer. Han var utvilsomt en av professorens favoritter.

Tidligere hadde norske malerstudenter reist til Düsseldorf for å få utdannelse, og flere norske billedkunstnere slo seg ned der. Fra rundt 1870 dro imidlertid de fleste yngre norske kunststuderende til Karlsruhe. Det var Gude som professor – han var Norges fremste landskapsmaler og en dyktig pedagog – som trakk studentene dit, etter at han hadde forlatt et tilsvarende professorat i Düsseldorf.

Andreas Disen kom i godt selskap i Karlsruhe, med medstudenter som Eilif Peterssen, Frits Thaulow, Christian Krohg, Fredrik Collett, Hans Dahl, Fridtjof Smith-Hald, Otto Sinding, Marcus Grønvold, Johan Martin Grimelund og Kitty Kielland. Nasjonalgalleriet har et fotografi fra 1872 hvor de fleste av dem er samlet rundt sin berømte lærer.

Professoren hadde tydeligvis også et godt forhold til sine studenter: «Det er en glede å arbeide med slike elever. Jeg kan til og med si: samarbeid. For hos oss var forholdet mellom lærere og elever mindre typisk for det som tidligere var vanlig. Vi kritiserte hverandre gjensidig, og ethvert billedutkast, enten det kom fra meg eller de andre, ble gjenstand for nøye vurdering...», skriver Hans Fredrik Gude om denne perioden i sin bok Karlsruher Künstlererinnerungen (1920).

Etter avsluttet opphold i Karlsruhe i 1876 bodde Disen i Norge frem til sin død – de første 13 årene i Kristiania.

Kunstneren og kunsten

Andreas Edvard Disen hadde en spesiell kjærlighet til fjellet. Hans malerier med motiver hentet fra norsk høyfjell dominerer fullstendig hans kunstneriske produksjon. Mange av Disens arbeider har sitt utspring i Gudbrandsdalen og Jotunheimen, men også Hallingdal og Hardangervidda er godt representert i hans høyfjellsbilder. Som sin læremester Gude kunne han også godt samle inntrykk fra ett fjellparti, for så å blande det med inspirasjon og detaljer fra et annet på lerretet.

Disens høyfjellsmotiver vakte stor oppmerksomhet i samtiden, ifølge det kjente svenske oppslagsverket Nordisk Familjebok (populært kalt Ugglan og utgitt i perioden 1904-26). Noen kritikere har ment at han i perioder malte «for kunsthandlernes marked» – at han tidvis og av økonomiske grunner la vel så stor vekt på å tilfredsstille et borgerlig, billedkjøpende publikums smak som på rene kunstneriske kvaliteter. Det var han i så fall ikke alene om.

I 1880 var Kristiania en by med i overkant av 110 000 innbyggere. I motsetning til Danmark og Sverige hadde Norge verken et rikt kongehus, sterke offentlige institusjoner, eller mange velstående samlere som kunne gi kunstnere oppdrag og livsgrunnlag. Antallet norske billedkunstnere var ikke stort som kunne leve av sin kunst uten også å leve opp til «den etablerte og dannede smak» i sine arbeider.

I det danske klassiske oppslagsverket Salmonsens konversationsleksikon beskrives imidlertid Andreas Edvard Disen som en kunstner med «betydelige evner, fast form, sikker malerisk behandling og følelse for høyfjellets øde stemning».

Andreas Disen ble da også en både anerkjent og populær billedkunstner alt tidlig i sin karriere. Han var teknisk solid i utføringen av de landskapsmaleriene som ble hans spesialitet. Han var også tydelig preget i sitt kunstneriske uttrykk av læreren og forbildet Hans Gude: Formidlingen av storheten og den særegne kraften i den norske fjellheimen ble det sentrale for ham i hans kunst - hele livet. Motivkretsen var ikke stor. En vittig kollega sa at «ingen maler sten som Disen, men så maler han jo ikke annet, heller». Imidlertid var det få av hans jevnaldrende norske billedkunstnere som formidlet høyfjellsnaturen med en slik innlevelse, et slikt alvor og en så grundig kjennskap til fjellets karakter som Andreas Edvard Disen. Det høstet han anerkjennelse for. Derfor fikk hans bilder også et interessert publikum.

I tillegg til sin egen gjerning som kunstner, ble Disen lærer og veileder i landskapsmaleri for flere av sine yngre kolleger. Det var også Andreas Disen som introduserte sin ni år yngre sambygding Christian Skredsvig til malerkarrieren. I studietiden i Karlsruhe hadde Disen tilbrakt sommermånedene med maling i Sveits. Her skaffet han seg også et navn – fremfor alt som illustratør for Schweizerland, utgitt i 1880 og regnet som et nasjonalt sveitsisk praktverk på boksektoren.

Kunstnerliv og kunstnerstrid

Disens tekniske kvaliteter som maler i kombinasjon med hans billedspråk, gav ham en plass nær det toneangivende kunstmiljøet i Kristiania da han kom tilbake til Norge etter studieårene i Tyskland. Og det toneangivende kunstmiljøet, det var kretsen, makten og pengene rundt Christiania Kunstforening.

Kunstforeningen var det helt sentrale stedet for kunstinnkjøp i hovedstaden, og var landets uten sammenligning viktigste og mektigste kunstgalleri. Andreas E. Disen fikk solgt et bilde til foreningen første gang allerede mens han gikk på Eckersbergs malerskole i 1868, og han ble en av Kunstforeningens favoritter. I alt ble han innkjøpt hele 18 ganger i sin levetid. Det var like mange ganger som Eilif Peterssen.

Men flere radikale fra Disens egen kunstnergenerasjonen, og de noe yngre, stilte etter hvert spørsmålstegn både ved innkjøpspolitikken, ved prisene på det som ble innkjøpt, og ved at kunstnerne var uten innflytelse i Kunstforeningen. I Kunstforeningens ledelse satt det bare advokater, offiserer og embedsmenn. Christian Krohg, Erik Werenskiold og Frits Thaulow ble sentrale i den radikale opposisjonen mot Kunstforeningen.

I 1881 nektet Christiania Kunstforening å kjøpe og vise den unge kunstneren Gustav Wentzels maleri Et snekkerverksted, et bilde som senere er blitt stående som et sentralt norsk kunstverk. Samtidig prutet Kunstforeningen ned innkjøpsprisen på et stort maleri av Amaldus Nielsen til 600 kroner, en pris som de opposisjonelle syntes var alt for lav for et bilde de mente var «fremragende». Andreas Edvard Disen fant derimot nåde for Kunstforeningens smaksdommere. Et av hans malerier ble innkjøpt for 900 kroner. Det var en pris som de samme opposisjonelle kollegene betegnet som uforholdsmessig høy for et verk de for sin del bedømte som «dårlig».

Slik fikk Andreas Disen den ufrivillige og for ham lite hyggelige rollen som negativt medvirkende årsak til et betydningsfullt norsk «kunstneropprør»: Disen og hans innkjøpte bilde ble brukt som et kroneksempel på virksomheten til «dilettantene» i Kunstforeningen (Werenskiold) - som sammen med refusjonen av Gustav Wentzel og «småligheten» mot Amaldus Nielsen førte til at Krohg, Werenskiold og Thaulow organiserte en kunstnerprotest og en boikott av Christiania Kunstforening.

21. desember 1881 var boikotten et faktum. Den varte nesten et år. Deretter startet opprørerne sin egen nye og kunstnerstyrte utstilling: Høstutstillingen, som ble åpnet 14. november 1882. To år senere, i 1884, ble Høstutstillingen dessuten Statens kunstutstilling - en stor seier for initiativtakerne. Gjennom etableringen av Høstutstillingen og bildene som ble valgt av den kunstnerstyrte juryen, ble det også tydelig at en ny tid var på full fart inn i norsk kunstliv.

Nye tider, nye trender

Til tross for at han var blitt ydmyket av sine mer radikale kolleger bare året i forveien, ble Disen funnet verdig av den kunstnerstyrte juryen til å delta på den første Høstutstillingen i 1882. Siden var han med på Høstutstillingen syv ganger til, siste gang i 1904.

Han deltok også på verdensutstillingen i Wien i 1873, og i Paris; først i 1878 og deretter i 1889, hvor han høstet æresbevisningen "Mention honorable" (hederlig omtale).

I 1889 forlot Andreas Edvard Disen Kristiania og vendte tilbake til barndommens Vikersund i Modum. Her giftet han seg, og herfra fortsatte han å male landskapsbilder fra det norske høyfjellet - med «sterk følelse for form og linjevirkning...(og med)...klar og sikker tegning», slik Norsk kunstnerleksikon beskriver det.

Imidlertid kom han gradvis i skyggen av det rådende norske billedkunstmiljøet ved overgangen fra 1800- til 1900-tallet. Da Andreas Disen trådte inn på kunstnerarenaen, var det romantikken som regjerte i norsk billedkunst. Da realismens gjennombrudd kom i Norge, forble Disen romantiker – uten påviselig vilje eller evne til å følge med inn i den nye tid.

Han, som var en av yndlingene til den store Hans Gude, det romantiske landskapsmaleriets mester, havnet uvegerlig på sidelinjen i forhold til kunstlivets nye strømninger. Han, som hadde vært blant de mer populære kunstnere i hovedstadens mektige kunstforening – stedet for "den gode smak" fremfor noe i sin tid – var ikke lenger så attraktiv blant kunstkjøpere.

"Timingen" kunne ikke vært dårligere: Nye tider og nye trender i billedkunsten var absolutt ingen lykke for Andreas Edvard Disen. Han var aktiv ved staffeliet til sin død i 1923, men opplevde at han mistet mye av sin posisjon som samtidskunstner og i stigende grad ble oppfattet som "forhenværende" de siste årene av sitt liv. De siste par tiårene er imidlertid hans kvaliteter som kunstner i stigende grad kommet fram i lyset igjen, gjennom maleriutstillinger og kunstauksjoner.

Andreas Edvard Disen er representert i Nasjonalmuseet for kunst/Nasjonalgalleriet i Oslo, i Trondheim Kunstmuseum og i Drammen Museums kunstsamlinger.

Litteratur

• Bernd Henningsen, Janne Klein, Helmut Müssener og Solfrid Söderlund: Tyskland og Skandinavia 1800 – 1914, Impulser og brytninger (Deutsches Historisches Museum, Berlin, Nationalmuseum, Stockholm og Norsk Folkemuseum, Oslo – 1997)
• Ingrid Lydersen Lystad: Høstutstillingen – elsket og hatet (Forlaget Skald, 2004)
• Håkon Kongsrud: Modum i malerkunsten vår (Særutgivelse 1954 fra Drammens Museums årbok 1948 – 1953)

Eksterne lenker

• (en) Andreas Edvard Disen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons