Åpne hovedmenyen
André Lalande
Født26. mai 1913
Rennes
Død19. oktober 1995 (82 år)
Brive-la-Gaillarde
Søsken Bernard Lalande
Utdannet ved École spéciale militaire de Saint-Cyr
Beskjeftigelse Militær, fransk motstandskjemper
Nasjonalitet Frankrike
Utmerkelse
8 oppføringer
Storoffiser av Æreslegionen, Croix de guerre 1939–1945, Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures, storkorset av Den nasjonale fortjenstorden, Médaille de la Résistance, Godfather promotion of Special Military School of Saint-Cyr, medlem av Frigjøringsordenen, Krigskorset
VåpenartArmée de terre
Militær gradgénéral de corps d'armée
Kommandoer3rd Foreign Infantry Regiment
Deltok iandre verdenskrig, Slaget om Narvik, Battle of Bir Hakeim, Det andre slaget om El Alamein, den første indokinesiske krig, Slaget ved Dien Bien Phu, Algeriekrigen

André Lalande (født 26. mai 1913 i Rennes, død 19. oktober 1995 i Brive-la-Gaillarde) var en fransk general. Han deltok i andre verdenskrigde frie franske styrkers side. Han ble tildelt det norske Krigskorset med sverd for sin innsats i slaget om Narvik. Senere tjenestegjorde han i krigen i Indokina og i Algeriekrigen.

Innhold

Liv og virkeRediger

Lalande begynte i 1931 ved militærakademiet Saint-Cyr, der han avla slutteksamen i 1933. Han var deretter ved infanteriregimentet i Metz, før han i 1935 flyttet til 6. alpejegerbataljon i Grenoble.[1]

Slaget om NarvikRediger

Som sjef for alpejegernes 1. kompani[1] ble Lalande sent i april 1940 sendt til Norge for å møte de tyske invasjonsstyrkene ved Narvik. Han deltok i kampene ved Elvenes og Roasnes og ble 22. mai såret under kamp og evakuert il sykehus i Harstad. For sin innsats i slaget om Narvik ble Lalande av kongen i statsråd 20. mars 1942 tildelt det norske Krigskorset med sverd.[2]

Tilbaketrekningen fra Norge gikk til Brest, der Lalande ankom 15. juni 1940. Avdelingen ble deretter snart evakuert til Storbritannia.[1]

De frie franske styrkerRediger

I Storbritannia sluttet Lalande seg til De frie franske styrker og fikk der først ansvar for opplæring av frivillige som meldte seg til tjeneste.[1] I mai 1941 ble han beordret til tjeneste ved generalstaben. I oktober samme år ble han sendt til Levanten, der han tjenestegjorde i Syria og Libanon. Han ble tilknyttet Fremmedlegionen, som i 1942 ble satt inn i Nord-Afrika. Han ble såret i slaget ved El Alamein. I juni 1943 ble han forfremmet til bataljonssjef. I april 1944 deltok Lalande i kampene i Italia og august i landgangen i Provence. Han kjempet deretter i slaget om Toulon og deltok i frigjøringen av Rhône-dalen, før han mot slutten av året deltok i nedkjempelsen av tyske styrker i Alsace og Alpene.[1]

Etter andre verdenskrigRediger

Etter andre verdenskrig deltok Lalande i grensekommisjonen som trakk opp grensen mellom Italia og Jugoslavia ved Trieste.

Etter tjeneste ved generalstaben ble Lalande sendt til Indokina, der han deltok i strid med nasjonaliststyrkene, blant annet i slaget ved Dien Bien Phu i april 1954.[1] Lalande ble tatt til fange av Viet Minh og slapp først fri etter fem måneders fangenskap.[1]

Fra 1955 var Lalande tilknyttet NATO Defence College og senere organisasjonens Standing Group i Washington, D.C..[1]

Lalande tjenestegjorde fra 1958 i krigen i Algerie.[1] Han ble i 1961 forfremmet til brigadegeneral og sto som det i ledelsen for 1. brigades intervensjon i Algerie og Tunisia.[1]

Fra 1963 tjenestegjorde Lalande ved avdelinger i Frankrike. Lalande ble i 1966 forfremmet til generalmajor og tjenestegjorde fra 1967 til 1969 som presidentens stabssjef. Han ble i 1970 forfremmet til generalløytnant.[1]

UtmerkelserRediger

Lalande mottok en rekke franske ordener og utmerkelser. Han var storoffiser av Æreslegionen, medlem av Frigjøringsordenen og innehaver av storkors av Den nasjonale fortjenstorden.[1] Han ble også tildelt Croix de guerre 1939–1945 og Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m «André Lalande», Musée de l'Ordre de la Libération.
  2. ^ Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, 995, s. 41.

KilderRediger