Amalrik av Bena
Amalrik av Bena (født i Bena (Bène) i nærheten av Chartres, død ca. 1206) var en av panteismens mest framstående predikanter i europeisk middelalder.
| Amalrik av Bena | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | ca. 1150 Chartres | ||
| Død | ca. 1206[1][2] Paris | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, universitetslærer, filosof | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
Biografi rediger
Som lærer ved universitetet i Paris på slutten av 1100-tallet fikk han en betydelig anseelse og hadde ett stort antall studenter. Hans teologiske system utgjør en gjennomført panteisme. Den henger sammen med Johannes Scotus Erigenas lære og ble videreutviklet av Amalriks student David av Dinant.
Amalrik mente at Gud stadig om igjen fremtrer og virker i menneskenatur. I Det gamle testamente åpenbarte Gud Fader seg i Abraham, i Det nye testamente Guds sønn i Kristus. I Gudsåpenbaringens tredje og siste periode blir Den hellige ånd menneske i hver av Amalriks troende tilhengere. Likesom den mosaiske lov mistet sin betydninge i og med Kristi komme, så er bibel og sakrament, kirke og gudstjeneste blitt fullstendig unødvendige ned Den hellige ånds inkarnasjon i de troende. Kirken er som Babels tårn, og paven er Antikrist. Helvetet er intet annet enn bevisstheten om synden. I de troende lever Gud og selv om deres kropp begår grove synder er de uten skyld.
Trass i en generell kunnskap om Amalriks lære, er det for historieforskningen bare tre formulerte læresentenser som med absolutt sikkerhet kan tilbakeføres til ham:
- at Gud er alt (omnia sunt deus) og dermed alle ting er ett, fordi hva enn som er, er Gud (omnia unum, quia quidquid est, est Deus);
- at hver kristen må tro at han er et lem på Kristi legeme, og at denne tro er frelsesnødvendig;
- at den som forblir i Guds kjærlighet ikke kan begå noen synd.
Universitetsmyndighetene i Paris og pave Innocens III tvang Amalrik til å tilbakekalle sine læresetninger kort før hans død. Hans tilhengere ble kalt «den hellige Ånds sekt». Sekten ble fordømt på synoden i Paris 1209 og på fjerde Laterankonsil i 1215, og gikk i oppløsning.
Amalriks levninger ble gravd opp og begraves i uvigslet jord. Han ble så nevnt i den pensumplan for katolske teologiske fakulteter som da ble utarbeidet, som en av de tre hvis lære ikke skulle undervises. De andre to var David av Dinant og spanjolen Mauricius (som man i ettertid ikke har klart å finne ut noe om).
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 100968856, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ MAK, oppført som Amaury de Bène, PLWABN-ID 9810696882005606[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Karl Albert: Amalrich von Bena und der mittelalterliche Pantheismus. I: Albert Zimmermann (Hrsg.): Die Auseinandersetzungen an der Pariser Universität im XIII. Jahrhundert. De Gruyter, Berlin 1976, s. 193–212.
- Germaine Catherine Capelle: Autour du décret de 1210: III. Amaury de Bène. Étude sur son panthéisme formel. Vrin, Paris 1932 (delvis utdatert; s. 89–111 Sammenstilling av kildetekster)
- Ludwig Hödl: Amalrich von Bena / Amalrikaner. I: Theologische Realenzyklopädie. Bind 2, Berlin 1978, sp. 349–356 (Google books).
- Marie-Nicolas Bouillet og Alexis Chassang (red.): «Amaury de Chartres» i Dictionnaire universel d’histoire et de géographie, 1878
- Michel Onfray: Contre-histoire de la philosophie, vol. 2: Le christianisme hédoniste, Paris, Grasset, 2006, d 91-98.