Alphonse Juin
Alphonse Pierre Juin (født 16. desember 1888 i Bône i Algerie, død 27. januar 1967 i Paris) var den siste marskalk av Frankrike. Under andre verdenskrig kommanderte han det franske ekspedisjonskorps i den femte amerikanske armé som brøt gjennom Gustavlinjen under slaget om Monte Cassino i 1944. Han tjenestegjorde fra 1912 til 1962.
| Alphonse Juin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. des. 1888[1][2][3][4] Annaba (Constantine Department, Frankrike) | ||
| Død | 27. jan. 1967[1][2][3][5] (78 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | École spéciale militaire de Saint-Cyr | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | caveau des gouverneurs | ||
| Medlem av | Académie française (1952–1967) (erstatter: Jean Tharaud, erstattet av: Pierre Emmanuel)[6] Académie de Stanislas Académie des sciences d'outre-mer | ||
| Utmerkelser | 33 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Croix de guerre 1939–1945 Marskalk av Frankrike Øverstkommandant av Legion of Merit Storkors av Alaouite-ordenen Parrain de promotion de l'École spéciale militaire de Saint-Cyr Croix de guerre 1914–1918 Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures Médaille Interalliée 1914–1918 Médaille commémorative de la guerre 1914-1918 Storbånd av Leopoldsordenen Croix de guerre Storkors av Iftikhar-ordenen Storkorsridder av Order of the Bath Médaille militaire Legionær av Legion of Merit 1. klasse av Grunwald-korsets orden Croix de Guerre Médaille d'Outre-Mer Leopoldsordenen Alaouite-ordenen Legion of Merit Army Distinguished Service Medal Mérite militaire chérifien Croix de Guerre Médaille d'Outre-Mer Leopoldsordenen Alaouite-ordenen Order of the Bath Legion of Merit Army Distinguished Service Medal Mérite militaire chérifien Sølvkors av Virtuti Militari | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerJuin hadde en enkel bakgrunn fra en fransk pied-noir-familie i Algerie. Han var sønn av Victor Pierre Juin (fra Vendée) og hans hustru Précieuse Salini (som stammet fra Cuttoli Corticchiato og Ucciani på Korsika). Han fikk sin utdannelse ved Grand lycée d'Alger. Juin tok så militær utdannelse. Han gikk ut fra militærakademiet École Spéciale Militaire de Saint-Cyr i 1912 (i samme kull som Charles de Gaulle) med utmerkede resultater,[trenger referanse] og ble sendt til Fransk Marokko og kolonialkrigen der.
Militær
redigerHan tjenestegjorde på fronten mot de tyske styrker under første verdenskrig der han ble såret i 1915, og fikk tapperhetsmedalje. Den alvorlige skaden gjorde at han mistet førligheten i høyre arm.
I oktober 1919 begynte Juin på sin stabsutdannelse. Deretter ble han sendt til Nord-Afrika og krigen mot Rifkabylene. I 1920-årene og 1930-årene hadde han forskjellig stabstjeneste i Frankrike og Afrika. Da andre verdenskrig brøt ut fikk Juin befal over 15. motoriserte infanteridivisjon som han først med viss suksess ledet under slaget om Frankrike.[trenger referanse] Da de franske arméer i Belgia ble omringet ble Juin og hans divisjon nødt til å kapitulere i Lille 30. mai 1940.
Etter at Frankrike hadde gitt opp ble Juin løslatt fra krigsfangenskapet. Han fikk befal over Vichyregimets styrker i Marokko. Da de allierte landsteg i Nord-Afrika i november 1942 (Operation Torch) hjalp Juin med å forhandle frem en løsning der ikke de Vichy-franske styrker kom i strid med de allierte.[trenger referanse]
Snart tok Juin aktivt del i kampen mot Tyskland i Tunisia. I september 1943 ble han sjef for den nydannede enheten det franske ekpedisjonskorps (Corps Expéditionnaire Français) og deltok i felttoget i Italia, blant annet i slaget om Monte Cassino og innmarsjen i Roma.
Da ekspedisjonskorpset ble satt inn sør i Frankrike ble Juin utsett til stabssjef for den franske forsvarsmakt.
Etter krigen fortsatte Juin på diverse høye poster. I 1952 fikk han feltmarskalkstaven og var da den eneste levende marskalken av Frankrike.[trenger referanse]
Som generalresident i Fransk Marokko sendte han i 1953 vekk sultanen, den senere kong Mohammed V. Deretter var han fra 1952 til 1956 kommandør for NATO-styrkene i Sentral-Europa (CENTAG).
I 1962 trakk han seg fra tjeneste i protest mot Charles de Gaulles Algerie-politikk.[trenger referanse]
Han døde i 1967 i Paris og ble bisatt i Invalidedomen. I Paris er en plass oppkalt etter ham: Place du Maréchal-Juin.
Memoarer
rediger- Alphonse Juin: Les mémoires du maréchal Juin. Le Figaro, Paris 1949.
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alphonse-Juin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Alphonse P. Juin, Munzinger IBA 00000001469, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Alphonse Pierre Juin, CTHS person-ID 104452, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 29472[Hentet fra Wikidata]
- ^ academie-francaise.fr, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID alphonse-juin, besøkt 10. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Frankland, Noble, red. (1989). The encyclopedia of 20th century warfare. ISBN 0-517-56770-9.
- José Aboulker: Nous qui avons arrêté le général Juin. La Nef, Nr. 25, Paris 1959.
- Henri Giraud: Un seul but: la victoire. Alger 1942-1944. Julliard, Paris 1949.
- Yves Maxime Danan: La vie politique à Alger de 1940 à 1944. LGDJ, Paris 1963.
- Christine Levisse-Touzé: L'Afrique du Nord dans la guerre. 1939-1945. Albin Michel, Paris 1998.
- Jacques Cantier: L'Algérie sous le régime de Vichy. Thèse, Toulouse II 1999.
- José Aboulker et Christine Levisse-Touzé: 8 novembre 1942: les armées américaine et anglaise prennent Alger en quinze heures. Espoir, Nr. 133, Paris 2002.