Alexey Zaitzow
Alexey Michailovitsch Zaitzow (født 31. mars 1896 i St. Petersburg, død 17. september 1958 i Oslo) var en russisk-norsk billedkunstner, teater- og filmscenograf, plakatkunstner og fotograf. Han er mest kjent som en fornyer av norsk film- og teaterscenografi, men han var også en pionér på andre områder: Han laget en av Norges første fjernsynsmottagere og Norges første barnefilm.
| Alexey Zaitzow | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 31. mars 1896[1] | ||
| Død | 17. sep. 1958[2] (62 år) | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, filmregissør, kunstmaler, scenograf, kostymedesigner | ||
| Barn | Tatjana Zaitzow | ||
| Parti | Nasjonal Samling | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Zaitzows moderne funkispregede scenebilder høstet mer anerkjennelse (enn hans kollega Rahennys scenebilder) blant bildende kunstnere og teaterfolk; søstrene Egede-Nissen mente hans scenebilder «frigjorde energi» hos skuespillerne. En samlet kritikerstand fant ham suveren i ekspresjonistiske stykker, selv likte han nesten like godt opera og utstyrsstykker. Blant publikum var han kontroversiell, noen kalte han «for moderne», andre pleide si at Zaitzows interiører ikke «kledte scenen».
Nils Johan Ringdal om Zaitzows arbeider ved Nationaltheatret[3]
Livsløp rediger
Zaitzow var av russisk høyadel,[4] og måtte rømme fra Russland under revolusjonen i 1917. Hans far var da arrestert av bolsjevikene og ble skutt og drept under en fangetransport.[4]
Etter to år på flukt, kom Zaitzow til Lillehammer i 1920. Der livnærte han seg blant annet ved å holde kurs i maling på silke,[5] og ved å selge lampeskjermer han selv hadde malt.[6] Etter omtrent to år flyttet han til Oslo.[7]
Han var utdannet marineløytnant og ingeniør fra hjemlandet, men kunne ikke bruke utdannelsen i Norge, på grunn av språkproblemer. Han valgte da å utdanne seg til billedkunstner, og studerte ved Statens kunstakademi under Christian Krohg fra 1922 til 1926.
Selv om han utdannet seg til billedkunstner, var han fortsatt opptatt av tekniske nyvinninger, som film og fjernsyn.[8] Rundt 1930 bygget han sin egen fjernsynsmottager. En journalist fra Radiobladet titulerte ham «Norges første fjernsynsamatør», men Zaitzow påpekte at en mann i Fredrikstad også hadde tatt inn TV-sendinger fra utlandet på omtrent samme tid som ham selv.[9] Zaitzows fjernsynsmottager finnes i dag ved Norsk Teknisk Museum.
Etter tiden ved akademiet, arbeidet han i hovedsak som teaterscenograf, først ved ulike private teatre i Oslo, deretter ved Det nye teater (1928–1936) og Nationaltheatret (1935–1941).
Da Sovjetunionen gikk inn på de alliertes side mot Hitler-Tyskland under andre verdenskrig sommeren 1941, meldte Zaitzow seg inn i Quislings fascistparti Nasjonal Samling (NS). Begrunnelsen var at han og familien var blitt forfulgt av bolsjevikene.[10] Han så Tyskland som venn av det russiske folk, og hadde tillit til Quisling på grunn av hans samarbeid med Nansen.[11] Som medlem av NS var Zaitzow med og utformet propagandautstillinger. Han arbeidet i reklamebyrået Herolden, der han laget både propagandaplakater og -pamfletter. Disse skrev han for å advare det norske folk mot farene fra bolsjevismen.[11]
Samme år som han meldte seg inn i NS, ble han oppsagt fra stillingen ved Nationaltheatret, angivelig på grunn av teatrets økonomiske situasjon, men historiker Nils Johan Ringdal antyder at det kan ha vært på grunn av Zaitzows ideologiske valg.[12]
Zaitzow arbeidet etter dette en del som scenograf ved Deutsches Theater i Oslo. Han skrev også et hørespill, Dagboken (1943), der han forsvarte de norske frontkjemperne. Ifølge Tilman Hartenstein i boka Det usynlige teatret: Radioteatets historie 1926–2001, var hørespillet i formen en ganske stilsikker blanding av opplest dagbok, brev og noen dramatiske scener.[13]
I straffeoppgjøret etter krigen, ble Zaitzow funnet skyldig i å ha begått landssvik med sine propagandaskrifter. Ved vurdering av den endelige straffeutmålingen i Høyesterett, la dommeren vekt på hans og hans families skjebne under og etter revolusjonen i 1917.[14] I 1946 ble han dømt til tvangsarbeid, og sonet ett år og fem måneder ved Ilebu. Mens han var der, fikk han fengselsledelsens tillatelse til å utsmykke fengselskapellet. Han ville lage et «Lengselens kapell», som et sonoffer for sine feilslåtte ideologiske valg under krigen.[15] Zaitzow har selv skrevet om tanken bak utsmykningen, om selve arbeidet med den, og om symbolikken i de ulike motivene.[16] Kapellet er fortsatt i bruk.
Familiens økonomi var vanskelig etter krigen. Alt de eide var beslaglagt for å dekke en idømt bot. Den første som sørget for at Zaitzow fikk arbeid som scenograf igjen, var Leif Juster, som selv hadde vært aktiv motstandsmann under krigen. Han ga ham flere oppdrag for revyteateret Edderkoppen.[17] Etter hvert ble Zaitzow en meget viktig medarbeider for filmskaperen Edith Carlmar, og senere også for arkitekt Arne Korsmo og hans kone Grete Prytz Korsmo.
Alexey Zaitzow var far til skuespilleren, figurmakeren og figurteaterskaperen Tatjana Zaitzow (født 1942).
Billedkunst og scenografi rediger
Hans billedkunst var påvirket av kubismen, russisk suprematisme og nasjonal folklore.[18]
De samme trekkene går igjen i mange av hans sceniske løsninger. Da han arbeidet ved de private teatrene Mayol, Balkongen og Casino, kom han i kontakt med en avantgardekrets innenfor teatret. De ville bort fra naturalismen, skape et nytt teateruttrykk og spille ny, norsk dramatikk. Denne kretsen etablerte Det Nye Teater, som åpnet sitt nye teaterhus i 1929.[19] Zaitzow ble ansatt som scenograf der allerede i 1928. I året før teaterhuset åpnet, spilte de turnéforestillinger. Åpningsforestillingene i det nye huset, var Hamsuns trilogi Ved rikets port; Livets spill og Aftenrøde. Zaitzows nyskapende scenografi ble lagt merke til og kommentert av de fleste anmelderne. Kristian Elster skrev for eksempel at hans «urealistiske, sterkt moderne innramninger» blir for outrerte i forhold til hva norske skuespillere kan forholde seg til, med sin naturalistiske og realistiske spillestil.[20]
I den perioden han arbeidet ved dette teatret, 1928–1935,[21] hadde han ansvaret for scenografi, og delvis også kostymer, for i alt 104 forestillinger.
Fra 1935 til 1941 var han scenograf ved Nationaltheatret,[12] med ansvar for scenografien til 45 forestillinger.
Han ble kjent som scenograf også utenfor Norge. I Sverige hadde han blant annet engasjement for Ernst Rolf.[22]
Film og fotografi rediger
Zaitzow var opptatt av film. Allerede i 1934 arbeidet han med filmscenografi, for Tancred Ibsens film Op med hodet![23]
I et intervju med Johan Borgen i 1935 ble han spurt om han ikke hadde tenkt på å lage film selv. Han svarte: «Tenkt og tenkt. Jeg er en av de ivrigste kinogjengere i byen, bare at jeg helst undgår amerikansk film. Men først vil jeg ha nådd å gjøre noe riktig godt i teater».[24]
Under krigen hadde han ansvaret for interiørene i Leif Sindings film Sangen til livet (1943) og Walter Fürsts Brudekronen (1944).[25]
I 1944 fikk han muligheten til å lage en film etter eget manus: Ti gutter og en gjente. Filmen hadde barn i de sentrale rollene. Den regnes som den første norske barnefilmen. Zaitzow hadde selv både regi og scenografi. Dette var hans eneste film som regissør.[26]
Like etter at Ti gutter og en gjente var ferdig produsert, ble filmbyrået Pan-Film opprettet. Zaitzow ble ansatt som kunstnerisk leder. Selskapet rakk bare å produsere én film før freden kom: Walter Fyrsts Villmarkens lov, som hadde première i desember 1944.
Zaitzow arbeidet mye med film etter krigen. Han var dreieboktegner og scenograf for flere av Edith Carlmars filmer. Han arbeidet også for andre regissører.
Han arbeidet en del som fotograf. Han hadde flere oppdrag for tidsskriftet Bonytt i 1951 og 1952, og i perioder også for arkitekten Arne Korsmo og hans kone, designeren Grete Prytz Korsmo. Han var i tillegg delaktig i utforming av interiører i enkelte av Korsmos prosjekter.[27][28]
Filmografi (utvalg) rediger
I noen av disse filmene hadde han eneansvar for scenografien, i andre tilfeller arbeidet han sammen med andre.
- 1944 – Ti gutter og en gjente (Regi: Zaitzow)
- 1951 – Skadeskutt (Regi: Edith Carlmar)
- 1952 – Det kunne vært deg (Regi: Kåre Bergstrøm, Henki Kolstad)
- 1953 – Ung frue forsvunnet (Regi: Edith Carlmar)
- 1954 – Cirkus Fandango (Regi: Arne Skouen)
- 1954 – Aldri annet enn bråk (Regi: Edith Carlmar)
- 1955 – Bedre enn sitt rykte (Regi: Edith Carlmar)
- 1956 – På solsiden (Regi: Edith Carlmar)
- 1957 – Fjols til fjells (Regi: Edith Carlmar)
- 1957 – Peter van Heeren (Regi: Sigval Maartmann-Moe)
- 1957 – Slalåm under himmelen (Regi: Edith Carlmar)
- 1958 – Lån meg din kone (Regi: Edith Carlmar)
- 1958 – Bustenskjold (Regi: Helge Lunde)
- 1958 – Ut av mørket (Regi: Arild Brinchmann)
Ettermæle rediger
Zaitzow er ikke omtalt i Norsk kunstnerleksikon, og har ifølge teaterviter Kaare Stang vært «glemt» i ettertiden, til tross for stor produktivitet og betydning i sin samtid. Stang mener Zaitzow, og flere andre kunstnere, setter kunsthistorikere på en vanskelig prøve: «I hvilken grad skal en kunstners ideologiske handlinger få betydning for ettertidens vurdering av hans skapende arbeid?»[29]
I 2007 ble det laget en dokumentarfilm om Alexey Zaitzow, Z for Zaitzow. (Regi: Kaare Stang)[30]
Referanser og fotnoter rediger
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Alexey_Zaitzow[Hentet fra Wikidata]
- ^ sceneweb.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ringdal, s. 214
- ^ a b Stang (2006), s. 183
- ^ Brodtkorb skriver at Zaitzow, i tillegg til sine andre utdannelser, hadde studert ved kunstakademiet i St. Petersburg. Denne opplysningen er ikke funnet i andre tilgjengelige kilder. Brodtkorb (2011), s. 144
- ^ Stang (2006), s. 184
- ^ Kildene oppgir ulike år. Brodtkorb: 1923; Stang: oppstartår ved Statens kunstakademi i Oslo 1922.
- ^ Østgårdsgjelten, s. 123
- ^ Torp, Per «På fjernkino i Oslo». I: Radiobladet, 3. årg., nr. 17, s. 1
- ^ Mina Hauge Nærland i Dagbladet 2007:Berømt kunstner ble nazist
- ^ a b N.N. «Onkel Einar og Zaitzow for retten». I: VG, 3. oktober 1946
- ^ a b Ringdal, s. 247
- ^ Hartenstein, Tilman (2001). Det usynlige teatret: Radioteatets historie 1926-2001. Oslo: Norsk rikskringkasting. s. 47. ISBN 82-7118-275-7.
- ^ Høyesterettsdom, avsagt 6. juni 1947 (sak L.nr. 68 B.S. nr. 664/1946. Sitert i Stang (2006), s. 192
- ^ Stang (2006), s. 192
- ^ Zaitzows fortelling om utsmykkingen
- ^ Stang (2006). s. 196
- ^ Stang, s. 183
- ^ Stang, s. 185
- ^ Elster, Kristian, i en anmeldelse i Nationen 1. mars 1929
- ^ Sluttårstallet fra Næss, s. 179. I enkelte kilder står 1936 som sluttår, men hans engasjement ved Nationaltheatret startet i 1935.
- ^ Brodtkorb (2011), s. 146
- ^ Op med hodet! i Norsk filmografi
- ^ Mumle Gåsegg (1935)
- ^ Brudekronen i Norsk filmografi
- ^ Hanche, Øivind (1997). "Bedre enn sitt rykte" : en liten norsk filmhistorie. Oslo: Norsk filminstitutt. s. 44. ISBN 8290463693.
- ^ Brænne, Jon; Bøe, Eirik; Skjerven, Astrid (2004) Arne Korsmo : arkitektur og design, s. 20, 21, 32, 33, 143, 147. ISBN 82-15-00209-9
- ^ Flor, Thomas … [et al.] (2008) Grete Prytz Kittelsen : emalje - design, s. 19. ISBN 978-82-05-37653-3
- ^ Stang (2006), s. 196
- ^ N.N. «Det kom en flyktning». Omtale av filmen i Adresseavisen, 5. oktober 2007, s. 14
Litteratur rediger
- Brodtkorb, Gerhard (2011). «Han som preget mange av etterkrigstidas filmer». Årbok. Lillehammer: Fåberg og Lillehammer Historielag. s. 143–154. ISBN 82-05-26482-1.
- Mumle Gåsegg (pseud. for Johan Borgen (16. november 1935). «Ukens portrett». Dagbladet.
- Næss, Trine (1994). Mellomkrigstidens teater i den norske hovedstaden : forholdet til det ikke-realistiske utenlandske teater. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-26482-1. (e-bok fra bokhylla.no)
- Ringdal, Nils Johan og Sissel Falck (2000). Nationaltheatrets historie : 1899–1999. Oslo: Solum. ISBN 8256009470. (e-bok fra bokhylla.no)
- Stang, Kaare (2006). «Z for Zaitzow». Kunst og kultur: 182–196.
- Østgårdsgjelten, Roar (2015). «Radiomottageren som ble fjernsyn/Brikke i historiens store drama». Aftenposten HISTORIE (1): 122–125.
Eksterne lenker rediger
- (en) Alexey Zaitzow – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Alexey Zaitzow på Internet Movie Database
- (no) Alexey Zaitzow hos Nationaltheatret
- (no) Alexey Zaitzow hos Sceneweb
- (sv) Alexey Zaitzow i Svensk Filmdatabas
- (fr) Alexey Zaitzow på Allociné
- (no) Zaitzows egen beskrivelse av utsmykningene i kapellet på Ila fengsel. Nettstedet har også fotografier av alle omtalte motiver Besøkt 2. mars 2015