Wikipedia

Albéric Magnard

Lucien Denis Gabriel Alberic Magnard (født 9. juni 1865 i Paris, død 3. september 1914 i Baron i Oise) var en fransk komponist.

Albéric Magnard
FødtLucien Denis Gabriel Albéric Magnard
9. juni 1865[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
18. arrondissement[5][2]
Død3. sep. 1914[1][3][4][6]Rediger på Wikidata (49 år)
Baron
BeskjeftigelseDirigent, komponist, musikkpedagog, musikkritiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedConservatoire de Paris
FarFrancis Magnard
BarnOndine Magnard-Vlach
NasjonalitetFrankrike
GravlagtCimetière de Passy
Grave of Magnard
PeriodeKlassisk musikk
Musikalsk karriere
SjangerOpera, symfoni
IMDbIMDb
Signatur
Albéric Magnards signatur
Albéric Magnard på Commons
Alberic Magnard (bilde: ukjent kunstner)

Liv rediger

Alberic Magnard var sønn av Emilie Bauduer og Francis Magnard (1837-1894) som var en bestselgende forfatter og utgiver av avisen Le Figaro. Magnard var fire år gammel da hans mor begikk selvmord. Han studerte jus, men etter bestått eksamen dro han til Pariskonservatoriet for å studere komposisjon. Fra 1886 studerte han kontrapunkt med Théodore Dubois i samme klasse med Jules Massenet og fikk førstepremie i harmonilære i 1888. På Konservatoriet møtte han også Vincent d'Indy, som ga ham privatundervisning i orkestrering (1888 - 1892). Magnards to første symfonier ble til under veiledning av d'Indy, den 1. Symfoni i c-moll er dedikert til ham.

På samme tid skrev Magnard musikkanmeldelser i avisen Le Figaro og pådro seg noen fiender med dette. På den andre siden nektet han å dra nytte av sin fars sosiale relasjoner. I 1896 giftet Magnard seg med Julie Creton og underviste i kontrapunkt på Schola Cantorum, som var grunnlagt i 1894 av d'indy, de to årene etterpå og skrev sin 3. Symfoni i b-moll. Omtrent på denne tiden begynte Magnards hørsel å bli dårligere.

På grunn av farens formue var han økonomisk sikret. Derfor var han ikke avhengig av å inngå musikalske kompromisser. Men han hadde i mange år problemer med å få sin musikk oppført. Hans venn Guy Ropartz, siden 1894 leder av konservatoriet i Nancy, oppførte flere av verkene hans og Magnard ga en konsert på egen regning i 1899. Fra 1902 begynte han å gi ut sine komposisjoner selv (opus 8 til opus 20). På grunn av dette gikk mange manuskripter tapt da huset hans brant i 1914. I Dreyfus-saken stilte Magnard seg på siden av Zola, og komponerte i denne anledningen orkesterstykket Hymne til Rettferdighet (1902).

 
Ruinene av Magnards eiendom i Baron etter brannen 1914

Ved begynnelsen av Første verdenskrig sendte Magnard sin kone og deres to døtrene til et trygt sted mens han ble igjen på eiendommen Manoir de Fontaines i Baron. Da en tysk rekogniseringsenhet kom ditt, skjøt han på dem og drepte en soldat. Soldatene skjøt tilbake og satte huset i brann. Magnard omkom i brannen og liket hans kunne ikke identifiseres i ruinene senere. Brannen ødela Magnards upubliserte manuskripter, for eksempel hans opera Yolande, to akter fra operaen Guercœur og en sangsyklus. Ropartz, som hadde oppført operaen Guercœur i 1908, har rekonstruert de tapte to aktene fra erindringen sin og oppførte operaen flere ganger igjen etter 1931.

Stil rediger

I likhet med Gabriel Fauré bruker Magnard den modale skalaen, og hans forkjærlighet for kanon, koral og fuge ligner på César Franck. Tendensen til rytmisk-metrisk bytte og overlapping refererer til Claude Debussy og Maurice Ravel. HanMagnardforetrakk en saklig satsteknikk og følte seg i musikalsk slekt med Beethoven.[7][trenger bedre kilde] Noen komposisjoner, særlig symfoniene, inneholder passasjer som minner om Gustav Mahler, og hans bruk av salmer i symfoniene førte til at han fikk kallenavnet «en fransk Bruckner». I sine operaer brukte Magnard Richard Wagners ledemotivteknikk.

Komposisjoner rediger

Det er ikke mange av Magnards komposisjoner som er bevart. Litt over 20 verk er publisert, blant annet tre operaer og fire symfonier.

Verk med opusnummer rediger

  • Tre stykker for piano, op. 1
  • Dans suite i gammel stil op. 2, for orkester
  • Seks musikalske dikt, op. 3 (sanger; 1887-90)
  • 1. Symfoni i c-moll, op. 4 (1889/90)
  • Yolande, op. 5, Opera (premiere i 1892, tapt)
  • 2. Symphony i E-dur, op. 6 (1893)
  • Promenader op. 7 for piano (1893)
  • Kvintett for klaver og blåsere i d-moll, op. 8 (1894)
  • Begravelsessang, op 9, for orkester
  • Ouverture, op. 10, for orkester
  • 3. Symfoni i b-moll, op. 11 (i 1895/96)
  • Guercœur op. 12, Opera (1897-1901)
  • Fiolin sonate i G-dur, op. 13 (1901)
  • Hymne til rettferdigheten op. 14 for orkester (1901/02)
  • Fire musikalske dikt, op. 15 (sanger)
  • Strykekvartett i e-moll, op. 16 (1902/03)
  • Hymne til Venus, op. 17 for orkester
  • Piano trio i f-moll, op. 18 (1904/05)
  • Bérénice op. 19, Opera (premiere i 1911)
  • Cello sonate i A-dur, op. 20 (1909/10)
  • 4. Symfoni i C-moll, op. 21 (1913)
  • 12 musikalske dikt, op. 22 (sanger)

Uten opusnummer rediger

  • En Dieu Mon Espérance et Mon Épée pour Ma Défense, for piano
  • À Henriette, Sang

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 5. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b fødselsattest, archives.paris.fr, oppført som Lucien Denis Gabriel Albéric Magnard[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Musicalics, Musicalics komponist-ID 80272[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 18. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Roglo, Roglo person ID p=alberic;n=magnard[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Peter Jost: Magnards Kammermusik im historischen Kontext

Litteratur rediger

  • Jens Malte Fischer: Magnard, Alberic. I: Ludwig Finscher Stater (Red.): MGG. Bind 11. Bärenreiter Verlag, 2004, s. 805-807.
  • Ulrich Tadday (Red.): Alberic Magnard. Musikk konsepter 163, edition tekst+kritik, 2014, ISBN 978-3-86916-331-4
  • Jens Malte Fischer: Klassisk Wagner-ISM? Alberic Magnard og hans operaer "Guercoeur" og "Bérénice", i: J. M. Fischer, Fra mirakel av Opera, Wien, 2007, s. 113-155.
  • Simon-Pierre Perret/Harry Semi-Rik: Alberic Magnard, Paris, 2001.
  • André Segond (Ed.): Bérénice d'Alberic Magnard, programboken for Opera de Marseille, Arles, 2001. Volumet inneholder blant annet en detaljert biografisk skildring av Simon-Pierre Perret, en hyllest av Pierre Lalo (først publisert i Le temps 1941 – derfor er her, avstanden til Wagner uthevet og nærhet til Rameau), og en detaljert bibliografi.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Albéric_Magnard&oldid=23673609»