Åpne hovedmenyen
Gabriel Fauré
Gabriel Urbain Fauré
Gabriel Fauré Paul Nadar 1905.JPG
FødtGabriel Urbain Fauré
12. mai 1845[1][2][3][4]
Pamiers[5][6]
Død4. november 1924[1][2][3][4] (79 år)
Paris[7][6]
Gravlagt Cimetière de Passy
Ektefelle Marie Fauré (1883–)
Partner(e) Emma Bardac, Marguerite Hasselmans
Barn Emmanuel Fauré-Fremiet, Philippe Fauré-Frémiet
Utdannet ved Niedermeyer school in Paris
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Komponist, organist, musikkforsker, musikkpedagog, pianist, kapellmester, universitetslærer
Nasjonalitet Frankrike
Utmerkelser
6 oppføringer
Storkors av Æreslegionen (1923), ridder av Æreslegionen (1890), offiser av Æreslegionen (1903), kommandør av Æreslegionen (1910), storoffiser av Æreslegionen (1920), Q62096450 (1909)
Perioderomantisk musikk, Impresjonisme
Sjangre/
former
opera, romantisk musikk, klassisk musikk
Instrumentpipeorgel
IMDBIMDbRedigere på wikidata

Gabriel Fauré (født 12. mai 1845 i Pamiers i Ariège i Midi-Pyrénées, død 4. november 1924 i Paris) var en fransk komponist og organist.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Gabriel Fauré var fra ni års alder elev under Louis Niedermeyer og (fra 1861) Camille Saint-Saëns ved École Niedermeyer.

KarriereRediger

Han ble organist i Rennes 1866. I 1870 ble han innrullert i hæren og deltok under beleiringen av Paris under Den fransk-prøyssiske krig. Under Pariskommunen oppholdt han seg Rambouillet og i Sveits.

Da han vendte tilbake til Paris i oktober 1871 ble han organist og kapellmester i Saint-Sulpice. Han var i med i kretsen rundt Pauline Viardot, og var samme år med på å stifte Société Nationale de Musique. Han ble også organist ved St. Honoré.

Fra 1874 var han organist i Madeleine-kirken i Paris, hvor han fylte inn for Saint-Saëns som var kirkens faste hovedorganist. Han overtok denne stillingen da Saint-Saëns ble pensjonist i 1877.

Han etterfulgte Jules Massenet som professor i komposisjon ved konservatoriet i Paris i 1896 og var konservatoriets direktør fra 1905. Hans tid ved konservatoriet ble preget av konflikter med konservative krefter i undervisningen som Fauré forsøkte å gestalte på sin måte. Han ble tvunget til å avgå i 1920. Blant hans elever var Maurice Ravel og Nadia Boulanger.

For sitt virke ble han i 1920 tildelt Æreslegionens storkors.

Fauré skrev musikk i et bredt utvalg sjangre; blant hans mest kjente verk er Rekviem i d-moll og Pavane (op. 50).

VerklisteRediger

  • Cantique de Racine, opus 11 tilegnet César Franck
  • Violinsonate nr. 1 A-dur, opus 13 (1875–1876)
  • Pianokvartett nr. 1 c-moll, opus 15 (cirka 1877–1883)
  • Berceuse, opus 16 (1879) (for fiolin og piano/fiolin og orkester)
  • Romance Bb-dur, opus 28 (cirka 1877)
  • Pianokvartett nr. 2 g-moll, opus 45 (cirka 1885–1886)
  • Requiem, opus 48
  • Pavane i fiss-moll, opus 50
  • Dolly Suite, opus 56 (1893–1897)
  • Shylock Suite, opus 57
  • Andante Bb-dur, opus 75 (cirka 1878)
  • Messe Basse (cirka 1880)
  • Pelléas et Mélisande (suite), opus 80 (inspirert av Maurice Maeterlincks skuespill med same navn)
    • Prélude
    • Fileuse
    • Sicilienne
    • La Mort de Mélisande
  • Pianokvintett nr. 1 d-moll, opus 89 (cirka 1887–1906) tilegnet Eugène Ysaÿe
  • Violinsonate nr 2 e-moll, opus 108 (1916)
  • Masques et Bergamasques (Suite), opus 112
  • Pianokvintett nr. 2 c-moll, opus 115 (1921) tilegnet Paul Dukas
  • Strykekvartett E-dur, opus 121 (cirka 1923)

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 26. apr. 2014
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11902353r
  3. ^ a b Filmportal.de, 9. okt. 2017, Gabriel Fauré, 5ffc5e90cd2f430a8bf427bd27901bbf
  4. ^ a b Babelio, 9. okt. 2017, Gabriel Faure, 99460
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 11. des. 2014
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Форе Габриель, 28. sep. 2015
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014

LitteraturRediger

  • Peter Jost (utg.): Gabriel Fauré. Werk und Rezeption. Mit Werksverzeichnis und Bibliographie. Kassel/Basel/London/New York/Prag 1996. ISBN 3-7618-1271-X
    • Marie-Claire Beltrando-Patier: Gabriel Fauré – Leben und Werk. in: Peter Jost (Hrsg.): Gabriel Fauré. Werk und Rezeption. Mit Werksverzeichnis und Bibliographie. (1996) S. 21–37
  • Philippe Fauré-Fremiet: Gabriel Fauré. Albin Michel, Paris 1957.
  • Vladimir Jankélévitch: Gabriel Fauré et l’inexprimable. Paris 1974.
  • Marie-Claire Beltrando-Patier: Les Mélodies de G. Fauré. Thèse de doctorat, Université de Strasbourg II. Strasbourg 1978.
  • Gabriel Fauré: Correspondance présentée et annotée par Jean-Michel Nectoux. Paris 1980.
  • Michel Faure: Musique et société du Second Empire aux années vingt autour de Saint-Saëns, Fauré, Debussy et Ravel. Paris 1985.
  • Jean-Michel Nectoux: Gabriel Fauré „Les Voix du clair-obscur“. Paris 1990, 2008. ISBN 2-213-63547-1
  • Jean-Michel Nectoux: Fauré : seine Musik – sein Leben; »Die Stimmen des Clair-obscur«, Kassel ; Basel [u. a.] : Bärenreiter, 2013, ISBN 978-3-7618-1877-0
  • Jessica Duchen: Gabriel Fauré. Phaidon Press, London 2000. ISBN 0-7148-3932-9
  • Graham Johnson: Gabriel Fauré, the songs and their poets. Farnham 2009. ISBN 0-7546-5960-7

Eksterne lenkerRediger