Adolf von Harnack

(Omdirigert fra Adolf Harnack)
Adolf von Harnack
Adolf Harnack.jpg
Bilde av von Harnack fra 1914/15.
FødtAdolf Harnack
7. mai 1851
Dorpat, Estland
Død10. juni 1930
Heidelberg, Tyskland
Gravlagt Gamle Sankt Matteus kirkegård i Berlin[1]Rediger på Wikidata
Ektefelle Amalie Thiersch
Far Theodosius HarnackRediger på Wikidata
Søsken Axel Harnack, Otto HarnackRediger på Wikidata
Barn Ernst von HarnackRediger på Wikidata
Utdannet ved Det keiserlige universitet i Dorpat, Universitetet i LeipzigRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Professor i Teologi
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av
6 oppføringer
Det prøyssiske vitenskapsakademiet, Deutsches Archäologisches Institut, Kungliga Vetenskapsakademien, American Academy of Arts and Sciences, Accademia Nazionale dei Lincei (1894–), Bayerische Akademie der WissenschaftenRediger på Wikidata
Utmerkelser Pour le Mérite for vitenskap og kunst, Harnack-medaljen (1925), Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1909)Rediger på Wikidata

Adolf von Harnack (født 25. apriljul./ 7. mai 1851greg. i Dorpat i Estland i Tsarrussland, død 10. juni 1930 i Heidelberg i Tyskland) var en tysk baltisk protestantisk teolog og kirkehistoriker.

Harnack var elev av Albrecht Ritschl,[2] og en ledende eksponent for liberalteologi ved begynnelsen av 1900-tallet. I berømte forelesninger om «Kristendommens vesen» (1900) avdogmatiserte Harnack den kristne tradisjon til fordel for «den etiske kjerne i Jesu budskap, nemlig den aktive tro på «menneskesjelens uendelige værdi».

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Adolf von Harnack var født i nåværende Tartu der hans far innehadde et professorat i pastoralteologi. Han studerte ved det lokale universitet 1869-1872 og siden ved universitetet i Leipzig, der han tok sin eksamen og straks etter, i 1874, begynte å forelese som Privatdozent.

TeologRediger

Disse forelesninger, som behandlet emner som for eksempel gnostisismen og Åpenbaringsboken i Det nye testamente, vakte stor oppmerksomhet, og i 1876 ble han utsett til professor extraordinarius. Samme år begynte han publiseringen, sammen med Oscar Leopold von Gebhardt og Theodor Zahn, av en utgave av verker av de apostoliske fedre, Patrum apostolicorum opera - en mindre utgave som kom ut i 1877.

Adolf von Harnack var professor i kirkehistorie ved blant annet universitetet i Marburg 1886-1888 og deretter ved universitetet i Berlin. Hans rikholdige produksjon er konsentrert om urkristendommen og den gamle kirke.

Påvirket av Albrecht Ritschl engasjerte von Harnack seg for et konsekvent historisk syn på kristendommen. I dogmedannelsen så han en fremmedgjørelse av Jesu budskap ved innflytelse fra hellenistisk spekulasjon.

I sine berømte forelesninger om «Kristendommens vesen» (1900) avdogmatiserte Harnack den kristne tradisjon til fordel for «den etiske kjerne i Jesu budskap, nemlig den aktive tro på «menneskesjelens uendelige værdi».

Diskusjonen omkring von Harnacks tese pågikk i atskillige tiår. Den fikk etterhvert så meget faglig motbør at den ikke står sterkt i vitenskapelig sammenheng, men den preger mange populærfremstillinger.

Adolf von Harnack ble i 1890 medlem av det tyske vitenskapsakademi og ble innvalgt som medlem av Kungliga Vetenskapsakademien i Sverige i 1908.

Utvalgte verker (engelsk)Rediger

LitteraturRediger

  • Kurt Nowak et al., (eds.), Adolf von Harnack. Christentum, Wissenschaft und Gesellschaft, Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 2003, ISBN 3-525-35854-7

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger