Aanen Reinertsen

Aanen Reinertsen (født 25. mai 1852 på gården Osestadstrand i Sør-Audnedal ved Mandal, død 4. juli 1891) var sønn av gårdbrukerne Reinert Aanensen og Gurine Olsdatter. Reinertsen var den eldste av ti barn. Tre av disse ble etter hvert rammet av alvorlig sinnssykdom.

Aanen Reinertsen
Født		25. mai 1852 Osestadstrand gård Sør-Aunedal/Mandal
Død		4. juli 1891 (39 år) Vego gård i Eiker
Nasjonalitet		Norsk

Åpenbaringen

Reinertsen festet seg ved beretningen om kvinnen, guttebarnet og dragen i Johannes Åpenbaring.

17 år gammel reiste Reinertsen til sjøs. Omkring 1875 mønstret han av og bosatte seg i USA, hovedsakelig i Chicago, der han livnærte seg som maler og etterhvert som medeier i et vaskeri. I 1881 flyttet han ut til Norway i Illinois og søkte arbeid der. Han led sjelenød, følte seg nedtrykt og søkte i flere forskjellige trosretninger for å få rett kontakt med Gud. Visstnok var han i en periode tiltrukket av mormonismen; men 27. januar 1883 fikk han en voldsom åpenbaring om å være Guds spesielle utsending og gjenopprette den sanne kirke. Han identifiserte seg med flere engleskikkelser i Johannes Åpenbaring. Fremfor alt oppfattet han seg som gutten født i ørkenen, kalt «Drengebarnet» i Johannes Åpenbaring 12:13: «Da dragen så at den var kastet ned på jorden, forfulgte den kvinnen som hadde født guttebarnet.»

Jesus var nå gjenfødt som Reinertsen, og Tusenårsriket med ham. Bare medlemmer av «Drengens Samfund» kunne forvente å bli frelst. Reinertsen påstod at prestene forkynte «antikristens lærdommer». Hans kall var å gjenreise Guds kirke til den renhet den hadde i apostlenes dager. I 1883 grunnla han det kristne trossamfunnet Guds Menighet. Han flyttet etterhvert tilbake til Chicago med noen norske venner, Johan Ager og Harald Stiansen. Der bodde de hos Ludvik Larsen, venn av Johan Ager. Her dannet han en liten menighet bestående av blant annet andre norske immigranter.

Tilbake i Norge

Landskap i Illinois, der Reinertsen fikk sin visjon om å stifte egen menighet.

I juni 1887 kom han tilbake til Norge, startet først opp i Kragerø, men dro snart til Larvik, hvor han kjøpte og bosatte seg på gården Bellevue. Her fortsatte han sitt arbeid med Guds Menighet, men snart fikk problemer med myndighetene. Flere nummer av bladet Domsbasunen ble beslaglagt, og sak anlagt mot ham. Det endte med at han ble tvangsinnlagt på Gaustad asyl fra 12. juli til 15. november 1888 for observasjon. Han fortalte selv i bladet Tempelsvøben at han fikk diagnosen «monomania». Etter Gaustad-oppholdet flyttet Reinertsen og menigheten til Arendal, der det fantes flere dissentersamfunn fra før. Guds Menighet kjøpte et hus i Vestre gate, like nedenfor Bedehuset, og ble kjent som «domsbasunistene». Huset var i tre etasjer og oppført i mur. Her flyttet de ivrigste medlemmene - 7 kvinner, 6 barn og 4 menn - inn sammen med Reinertsen. Som de aller første kristne skulle de dele alt. Flere hadde forlatt sine ektemenn og tatt barna med seg. I huset installerte de et trykkeri, som ble brukt til å utgi menighetens publikasjoner: Tempelsvøben, Stridsmanden m.fl., visstnok finansiert av tilhengere i USA.

Gifte menn og kvinner ble holdt strengt atskilt og fikk ikke lov å snakke sammen. Reinertsen hadde seksuelt samkvem med kvinnene, og forsvarte seg med at Herren tuktet han til å gjøre dette som han selv gruet seg sterkt for. Han hevdet å ha mottatt et guddommelig budskap om at han skulle få 60 hustruer og en del jomfruer. Det ble også påstått at Reinertsen sendte de mannlige tilhengerne til USA for å tjene penger, mens koner og barn flyttet inn i menighetens hus i Vestre gate. Ryktene gikk, og våren 1890 kunne Vestlandske Tidende melde at han var blitt innlagt på Eg asyl «for at hans mentale Tilstand, der er noget tvivlsom, kan blive nærmere undersøgt». Her fikk han diagnosen «monomania religiosa» (religiøs forskruddhet), men regnet som strafferettslig ansvarlig. Det kunne derfor reises tiltale mot ham.

En av kvinnene som levde sammen med Reinertsen, hadde brutt ut av menigheten, og fikk siden følge av flere. Reinertsen skulle ha beordret kvinnens ektemann til å la sin kone leve sammen med Reinertsen som om de var gifte folk. Så sterkt var hans grep på menigheten at de hadde gått med på dette. Først da de oppdaget at Reinertsen også hadde affærer gående med de andre kvinnene, reagerte de. Hans gamle venn Johan Ager var begynt å tvile på «Drengebarnet», siden profetiene slo feil. Sammen med et par andre i menigheten meldte han Reinertsen til politiet for usedelighet. I avhør av Gustav Dahlstrøm fremkom at han i tre år hadde vært medlem av menigheten og respektert forbudet mot samliv med sin kone. Han hadde vært ukjent med at Reinertsen i den tiden hadde levd sammen med henne, og strengt forbudt henne å fortelle det til noen, da ellers jorden ville revne og oppsluke henne. Også Johan Ager hadde fått beskjed om å holde seg unna sin kone Severine, da Reinertsen regnet deres ekteskap som «hor». Deretter hadde Severine fått to barn med Reinertsen, men det ene døde. Reinertsen hadde også i et syn sett en saks svevende i luften; dette synet tolket han dithen at menighetens kvinner skulle klippe bort kjønnshåret sitt, siden dette var urent. Også i Larvik var slik klipping foretatt av seks kvinner rundt et badekar, hvoretter Reinersen, også han naken, hadde vasket dem og kalt dette den hellige dåp.

I avhør innrømmet mange av kvinnene å ha hatt kjønnslig omgang med Reinertsen. Han ble anklaget både for sedelighetsforbrytelser og barnemishandling. Reinertsen døde før det ble reist straffesak. De «domsbasunistene» som hadde brutt ut, stod hardnakket på at Reinertsen hadde hatt seksuell omgang med kvinnene i menigheten. I politiforklaringer ble dette bekreftet også av kvinnene som fortsatt var i menigheten; men siden trakk de forklaringene sine tilbake, og sa at de var blitt presset til å lyve av de utmeldte, mens disse hevdet at det var Reinertsen som hadde lagt press på kvinnene for at de skulle trekke tilbake de første forklaringene. Det ble ord mot ord. Saken vakte stor oppstandelse, og fedre kom fra USA for å hente hjem barna sine.

Reinertsen benektet alt, opplevde seg som en martyr, og påstod at det var snakk om en sammensvergelse mot ham. De siste årene av hans liv var preget av kamp mot myndighetene og mot tuberkulosen han led av.

1. juni 1891 ble han utskrevet fra sykehus og flyttet inn hos venner på gården Vego i Eiker til han døde 4. juli, bare 39 år gammel. Han hadde utnevnt Olaf Melby til sin etterfølger.