Åpne hovedmenyen

Forståelsen av migrasjon er dominert av såkalt neoklassisk teori. Et sentralt moment innen denne teorien er at hvert enkelt individ avgjør å migrere ved å vurdere såkalte «push & pull» faktorer. Push-faktorene er de negative faktorene som «dytter fra seg» folk og dermed fører til ut-migrasjon, mens pull-faktorene som er positive, «drar til seg» folk og fører dermed til inn-migrasjon. Disse faktorene inngår i en individuell rasjonell vurdering som prøver å finne den beste løysingen (migrere og hvor en skal migrere, eller bli). (Bilsborrow 2002).

Økonomiske faktorer kan være håp om arbeid eller bedre betalt arbeid, økonomiske støtteordninger (jamfør frykten for at rike EU/EØS-land vil bli invadert av østeuropeere som går på arbeidsledighetstrygd, trygd, barnebidrag osv.) eller andre økonomiske muligheter (f.eks. bedre eller mer jord). Faktorene kan være håp om sosiale goder og støtteordninger (f.eks. utdanning eller helsetjenester), slekt og/eller kjærlighet, kultur og samfunnsmessige forhold (f.eks. ytringsfrihet, likhet eller religiøs tilhørighet). Eller det kan være snakk om rene miljømessige faktorer (f.eks. by versus land, ren versus forurenset luft, skogkledd versus slettelandskap), klimatiske (f.eks. varmt eller kaldt, stabilt eller ustabilt, vått eller tørt), og positive og negative miljøendringer som vi kommer tilbake til lenger ut i teksten. Alle disse faktorene kan være med i vurderingen i større eller mindre grad og hva som blir oppfattet som negativt (push) eller positivt (pull), kan variere fra person til person. (Birkeland 2004).

Disse individuelle faktorene er likevel bare en side av saken. Migrasjon er på ingen måte alltid individet sitt eget valg. En kan bli tvunget til å flytte på grunn av statlig ekspropriering (f.eks. for å bygge en dam) eller evakuering, og voldelig utdriving (krig, slavehandel). I utviklingsland er også ofte migrasjon en del av en diversifiseringsstrategi innenfor en familie eller et hushold. Det er heller ikke sikkert at alle valg er åpne. Dersom en fattig familie fra Mali vil til et fuktigere område, vil det være mye lettere å migrere til et annet vestafrikansk land enn for eksempel Norge. Ikke bare fordi det er kortere avstand og koster mindre, men også fordi grensene til Norge er strengt regulert slik som de er i mesteparten av den vestlige verden.

Miljøendringer som årsak til migrasjonRediger

Miljøendringer som kan føre til migrasjon kan deles opp i naturkatastrofer, klimaendringer og menneskelige endringer. Når endringene fører til at det blir vanskelig å f.eks. fortsette jordbruk (utpining av jorda) eller skaffe brensel (avskoging) kan det medføre at folk ikke klarer å brødfø seg og dermed bestemmer seg for å migrere til et annet sted med bedre muligheter. Naturkatastrofer som oversvømmelse og vulkanutbrudd kan også tvinge folk til å migrere bort fra steder der de rett og slett ikke kan bo. Disse ulike formene for miljøendringer kan påvirke migrasjon på ulike måter. Stillehavsøyene Niue og Tuvalu som begge er uavhengige stater er gode illustrasjoner på hvordan de tre nevnte typene miljøendring kan henge sammen.

Studier peker på at menneskelige utslipp av klimagasser fører til en økning av temperaturen på jorda. Dette skal føre til et mer ustabilt klima (mer storm) og et stigende havnivå. Den lavtliggende øya Tuvalu sitt landareal minker dermed, noe som gjør at folketettheten øker. Samtidig ble Niue i januar 2004 truffet av en syklon som gjorde 200 niuanere hjemløse (New Zealand Herald 2004), og førte til ut-migrasjon til New Zealand. Niue som har en befolkning på under 2000 får dermed folkemangel, noe som de har løst før, og ser ut til å løse nå ved å «importere» folk fra Tuvalu (ReliefWeb 2004). Slik kan altså menneskelige faktorer føre til klimaendringer som fører til naturkatastrofer som så fører til ut-migrasjon. Samtidig som statene samarbeider og stimulerer til migrasjon fra Tuvalu til Niue.

Vanligvis vil naturkatastrofene som oftest føre til midlertidig ut-migrasjon og deretter inn-migrasjon. Slik kan vulkanutbrudd i første omgang være veldig ødeleggende, men etter mange år bidra til fruktbar jord og inn-migrasjon. Jordskjelvet i Bam i Iran har i første omgang ført til stor ut-migrasjon (UNICEF 2004), mens det etterhvert som byen med hjelp fra myndigheter og andre organisasjoner ble bygd opp igjen, vil den oppleve stor inn-migrasjon når folk kommer tilbake til hjemstedet sitt.

I Afrika som er et forholdsvis stabilt kontinent med lite naturkatastrofer har dette lite å si for migrasjon. Men her har klimaendringer i Sahel-regionen som utløste en såkalt «forørkning» fått folk til å flytte til fuktigere områder, altså ut-migrere. Helt siden midten av 80-tallet ser denne trenden ut til å ha snudd slik at det nå pågår en «avørkning» og familier som flyttet, reiser tilbake (Pierce 2002). Det skjer altså en inn-migrasjon.

Den mest aktuelle sammenhengen er likevel den mellom menneskelig skapte miljøendringer og migrasjon. Hvordan dette ofte henger sammen kan illustreres slik: inn-migrasjon → miljøendringer → ut-migrasjon
Et område kan være oppfattet som «ubrukt» eller spesielt attraktivt og får derfor inn-migrasjon. Dette kan føre til at naturressursene (altså miljøet) blir ekstensivt utnyttet og etterhvert degradert p.g.a. avskoging og utpining av jorda. Når jorda er så dårlig at den ikke kan dyrkes og folk ikke får tak i ved fører dette til ut-migrasjon. Miljøendringene er i dette tilfellet endringer som en kan betegne som negative, da de vanligvis ikke har noen positive effekter. Huambo i Angola er et område som kan vise hvordan miljøendringer kan føre til migrasjon. Dette området ble sett på som et veldig fruktbart område av den portugisiske kolonimakten som derfor satset mye på storskala jordbruk i provinsen på 50- til 70-tallet. Dette medførte stor inn-migrasjon av europeere (Birkeland 2000). Det viste seg etterhvert at området ikke var spesielt godt egnet for jordbruk, og europeerne etterlot seg derfor utarmet land når de reiste ved Angolas uavhengighet. I tillegg til dette har skogen gradvis forsvunnet ettersom den er en ettertraktet vedkilde for lokalbefolkningen. Birkeland (2000:114) nevner eksempelvis en kvinne som «gave the lack of fertile land and the possibility of practising agriculture as her reason to flee further from Huambo to a less safe area». Det blir ikke her sagt at landet er så dårlig at befolkninga faktisk minker, men tilstanden er altså så dårlig at noen ut-migrerer.

Dette var et eksempel på «negative» menneskelige endringer som førte til ut-migrasjon, men endringer som ikke nødvendigvis er negative kan også føre til eller stimulere migrasjon. Det mest nærliggende eksempelet er byetablering og etablering av byggefelt. I slike tilfeller (som f.eks. Brasília) blir ofte miljøet komplett omformet fra et ruralt landskap til et urbant bebygd landskap. Om dette er negativt eller positivt vil ofte være opp til øynene som ser, å svare på. Et annet litt sjeldnere eksempel kommer fra Elfenbenskysten. Fairhead og Leach (1998) viser her at det ser ut som bøndene i savanneområdet dyrker jorda følger etter skogen. Når skogen har vokst seg tett flytter bøndene for å finne ny savanne som de kan dyrke. Dette blir nok ikke skikkelig langdistanse migrasjon, men det viser hvordan menneskelige miljøendringer som av de fleste blir oppfattet som positive også kan føre til ut-migrasjon.

«Negative» menneskelige miljøendringer som medfører migrasjon finner man mange eksempler på i avskogingen av tropisk skog. Avskoging skjer vanligvis for å skaffe jordbruksland, men ofte blir også avskogede områder gjort til jordbruksland som en konsekvens av avskoging. Tømmerveier og avskoging åpner områder for inn-migrasjon (WRI 2002), samtidig som utpining av jorda fører til ut-migrasjon og selve tømmerindustrien er et midlertidig foretak som fører med seg først inn- og så ut- migrasjon. Men som før nevnt: uansett hva slags miljøendringer, hvor raske og hvor alvorlige de er, vil hver og ens avgjørelse om å emigrere avhenge av mange ulike faktorer som ikke nødvendigvis har med miljøendringer å gjøre.

KilderRediger