Åpen stemming

stemming av musikkinstrumenter

Åpen stemming handler hovedsakelig om å stemme instrumentet i en akkordtreklang, slik at en bestemt harmoni blir liggende i bunnen for det en spiller. Metoden har vært tatt i bruk på en lang rekke strengeinstrumenter, særlig på flatfele, hardingfele, langeleik, dulcimer, banjo og ulike typer gitarer: elektriske, akustiske, dobro og steelguitar.

Ekstase og rammeslag

rediger

Det opereres tradisjonelt med opp til 20 ulike stemminger eller «felestiller» (klassisk: scordatura) i norsk tradisjonsmusikk. Stemmingene omtales som bl.a. nedstilt, oppstilt, trollstilt, huldrestilt eller rangstilt. En spesiell kraft lå det i å spille med gorlaus bass, hvor den dype G-strengen blir stemt ned til F, eller i noen tilfeller helt ned til E.

Også på middelalderharper er det, ifølge sagalitteraturen, antydet at en stilte om eller slo an en spesiell streng som gjorde musikeren istand til å fremkalle ekstatisk dans. Fenomenet er i Bósa saga ok Herrauðs omtalt som rammeslag. Liksom det i folkelig overleverte sagn blir påstått at musikken fullstendig kunne ta makten over mesterspelemennene, og at utøveren ikke kunne slutte å spille før det lyktes noen å rive instrumentet ut av hendene på dem.

Ryktet om at en hadde ofret et fenalår til nøkken eller fossegrimen for å bli mesterspillemann var gjerne noe som forfulgte de aller dyktigste. I eventyret om Veslefrikk med fela hevdes det derimot at kraften til å få folk til å danse lå i selve instrumentet og ikke i felespillerens overnaturlige evner: «Da skulle jeg ønske at jeg hadde en fele som var sånn at alle som hørte den spille måtte danse, enten de ville det eller ikke».

Den alminnelige stemmingen av gitar er E – A – D – G – H – E (lytt), som ikke gir noen naturlig akkord, eller, om en legger godviljen til, kan sies å utgjøre en Em7sus4.

Omstemming er en effektiv måte å gi fingrene friere løp opp og ned gripbrettet, slik at en kan plukke toner på gitarhalsen samtidig som det ligger en harmoni eller akkord i bunnen. I tillegg til å foreta frie melodiløp kan det også oppnås mange spesielle klangfarger.

Den mest vanlige omstemmingen er åpen D, som fra den mørkeste til den lyseste strengen lyder: D – A – D – F# – A – D (lytt), eller eventuelt Dsus4: D – A – D – G – A – D. Et eksempel på sistnevnte stemming er «Kashmir» med Led Zeppelin.

Strengene tåler imidlertid ikke å stemmes mer opp enn en hel tone, og det vil likeledes lett begynne å klinge i båndene dersom en stemmer mer enn en hel tone ned. Ellers er det vel bare fantasien som setter grenser for hva slags omstemminger det er mulig å komme opp med, i sær om en legger mer enn bare harmonitreklangen inn. På «Friends» har Led Zeppelingitaristen Jimmy Page lagt en Am7-stemming til grunn: C – A – C – G – C – E. Den dypeste basstrengen kunne for klangens del gjerne ha forblitt i kammertonen E, men ved å stemme den dypeste strengen hele to heltoner ned til C oppnår Page å få et annet grepsmønster og et større spekter av basstoner å spille på.

Gitaristen Ry Cooder lærte Keith Richards å spille med åpen G-stemming D – G – D – G – H – D. Det inspirerte ham til å komponere en av The Rolling Stones' største singelhits, «Honky Tonk Women». Jimmy McCulloch brukte derimot en åpen E-stemming E – H – E – G# – H – E på hitsingelen «Something in the Air» for Thunderclap Newman.

Åpen stemming var opprinnelig tatt i bruk blant bluesgitarister, og er vel hyppigere anvendt på akustiske enn på elektriske gitarer. Roy Harper nyttiggjør seg svært ofte av omstemt gitar. Det samme gjør norske visesangere. Finn Kalvik spiller «Cecilie» og «Eventyr» på D-stemte gitarer, mens Lillebjørn Nilsen med samme metode og en heldig klangvirkning har arrangert skjemteballaden Den bakvendte visa.

Se også

rediger

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger