Den bakvendte visa

Den bakvendte visa er ei humoristisk folkevise med balladeform, men har likevel ikke fått plass i TSB-katalogen. Visa skildrer en verden der alt er satt på hodet i en karnevalesk tradisjon.

Alt tyder på at visa er gammel, og den har vært svært populær. En dansk variant er dokumentert allerede på midten av 1500-tallet.[1] Visa er trykt i M. B. Landstads Norske Folkeviser 1853 side 833, men Landstad setter den under avsnittet Røglur og heimløysur. Ifølge Moltke Moe og Knut Liestøl skal den eldste norske oppskrift være fra 1645, Hallingdal.[2] Visa er siden blitt trykt i en rekke visebøker og skolesangbøker.

Også mange norske visesangere har hatt denne på sitt repertoar, blant annet Lillebjørn Nilsen og Alf Cranner. Fra Cranners første plate Fiine antiquiteter er denne visa med.

TekstenRediger

Teksten finnes i mange forskjellige versjoner. Denne teksten fra Per Johan Skjærstads Gode gamle viser frem fra glemselen har med de fleste strofene:

  1. Eg beisla min støvel, eg sala mitt «sverd»
    so batt eg merra med sia,
    så reiste eg meg til kattemords-ferd
    skulle stanse den fårlege strida.
    Ref: Eg låg og eg datt, eg drøymde i natt
    eg tykte den visa var bakvend radt.
  2. Og reven var raud, og ikorn var snaud
    det var tvo dyr uti skogen.
    Der sto tvo ikorn og tamde ein bjønn
    dei ville vel hava'n for plogen.
  3.  
    Illustrasjon til tredje vers.
    Og laksen uppi furutopp
    han braut smålauvet av greinar
    og ikorn nedpå havsens bott
    skulle bryte upp store småsteinar.
  4. Snigelen låg uppå høge hei
    og stanga ned skyi med honni.
    Og reven hadd fenge fotverk
    no kom han kje heimat til bonni.
  5. Kobben han var gjetarsvein
    han skulle gå etter sauom.
    Der sto ein stein på fire bein
    han sat og tvo seg i auom.
  6. So kom der fram ei gråsala geit
    var avhogne alle tri beini
    so sende dei henne til Dovrefjell
    å verje mot alle gråbeinar.
  7. So kom der fram ein gamal blind mann
    skulle sjå kor det lei no med tii.
    Og månen han gol og stjernone song
    og gauken han skein borti lii.
  8. Så gjekk eg meg til kyrkjehus
    der sto tvo messar og presta
    det brann ein klokkar og sang tvo ljos
    der ringde tvo raudmåla hestar.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ H. Grüner Nielsen, Danske skæmteviser, København 1927-28, side 262
  2. ^ Moe og Liestøl, Norsk folkedikting VI, Folkeviser II, Oslo 1959 s. 301

KilderRediger