Alt tyder på at visa er gammel, og den har vært svært populær. En dansk variant er dokumentert allerede på midten av 1500-tallet.[1] Visa er trykt i M. B. LandstadsNorske Folkeviser1853 side 833, men Landstad setter den under avsnittet Røglur og heimløysur. Ifølge Moltke Moe og Knut Liestøl skal den eldste norske oppskrift være fra 1645, Hallingdal.[2] Visa er siden blitt trykt i en rekke visebøker og skolesangbøker.
Også mange norske visesangere har hatt denne på sitt repertoar, blant annet Lillebjørn Nilsen og Alf Cranner. Fra Cranners første plate Fiine antiquiteter er denne visa med.
Teksten finnes i mange forskjellige versjoner. Denne teksten fra Per Johan Skjærstads Gode gamle viser frem fra glemselen har med de fleste strofene:
Eg beisla min støvel, eg sala mitt «sverd» so batt eg merra med sia, så reiste eg meg til kattemords-ferd skulle stanse den fårlege strida. Ref: Eg låg og eg datt, eg drøymde i natt eg tykte den visa var bakvend radt.
Og reven var raud, og ikorn var snaud det var tvo dyr uti skogen. Der sto tvo ikorn og tamde ein bjønn dei ville vel hava'n for plogen.
Illustrasjon til tredje vers.
Tegning: Julius Langhoff, 2014
Og laksen uppi furutopp han braut smålauvet av greinar og ikorn nedpå havsens bott skulle bryte upp store småsteinar.
Snigelen låg uppå høge hei og stanga ned skyi med honni. Og reven hadd fenge fotverk no kom han kje heimat til bonni.
Kobben han var gjetarsvein han skulle gå etter sauom. Der sto ein stein på fire bein han sat og tvo seg i auom.
So kom der fram ei gråsala geit var avhogne alle tri beini so sende dei henne til Dovrefjell å verje mot alle gråbeinar.
So kom der fram ein gamal blind mann skulle sjå kor det lei no med tii. Og månen han gol og stjernone song og gauken han skein borti lii.
Så gjekk eg meg til kyrkjehus der sto tvo messar og presta det brann ein klokkar og sang tvo ljos der ringde tvo raudmåla hestar.
