Yang Tingyun
Yang Tingyun (kinesisk: 杨廷筠, født 1562 i Renhe ved Hangzhou i Zhejiang i Kina, død 1627 i Hangzhou), dåpsnavn Michael, var en kinesisk stormandarin som ble katolikk. Han regnes av kinesiske katolikker som en av deres tre søyler[5] i Ming-dynastiets siste fase, sammen med mandarinene Xu Guangqi og Li Zhizao. Yang Tingyun var gjennom sin utdannelse rotfestet i neokonfucianismen og var også før sin konversjon en aktiv buddhist; etter han ble kristen arbeidet han for å forklare kristendommen ved hjelp av konfucianistisk tankegods og kritiserte buddhismen som utilstrekkelig.
| Yang Tingyun | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1562 | ||
| Død | 1627[1][2][3] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Akademisk grad | Embetsmannskandidat på palassnivå (avlagt prøve: 1592 Imperial Examination)[4] | ||
| Far | Yang Zhaofang[4] | ||
| Nasjonalitet | Ming-dynastiet[4] | ||
Liv og virke rediger
I 1579 tok han som ung mann den høye embedsmannseksamen som gav ham graden juren, og i 1592 tok han den aller høyeste graden, jinshi, og ble stormandarin. Fra 1592 til 1599 var han distriktsmagistrat (zhixian) i Anfu i Jiangxi, og fra 1602 til 1609 «sensor» (dvs. regionalinspektør) for Keiserkanalen og senere i Sichuan, Huguang og så Jiangxi.[6]
Høyst sannsynlig kom han som ivrig lek buddhist inn i den bevegelsen som var oppstått rundt munken Zhuhong (1535–1615), og var nokså sterkt rotfestet der religiøst. Han traff den kjente jesuittmisjonæren Matteo Ricci i Beijing i 1602, men ble først døpt i eller rundt 1611, etter å ha funnet veien til kristendommen gjennom sin venn Li Zhizao og jesuittmisjonæren Lazzaro Cattaneo. Antagelig var det pater Cattaneo som døpte ham i Hangzhou, men det kan også ha vært pater Nicolas Trigault.[7] Mange detaljer om hans dyptpløyende konversjonsprosess er kjent gjennom vestlige kilder.[8] Som så mange andre mandariner måtte han i forbindelse med dåpen finne en løsning for sin konkubine – han sendte henne fra seg, men sørget rikelig for hennes underhold.
Yang Tingyun hjalp pater Giulio Aleni og fire-fem andre jesuittmisjonærer i sikkerhet ved å skjule dem i sin residens i Hangzhou under den forfølgelsen som brøt ut etter Nanjingepisoden og var på sitt mest intense fra 1616 til 1617. Yang Tingyun engasjerte seg samtidig skriftlig og muntlig i debatt med og kritikk av viseministeren Shen Que i Nanjing hvis stadige memorialer med angrep på misjonærene hadde utløst forfølgelsene og beslagleggelsen av jesuittenes residens i Nanjing og deres eiendeler der.[9]
Likesom de to andre av de tre søyler hadde han et omfattende forfatterskap i det som ble kalt «Himmelske Studier» (tianxue). Han søkte solid eller praktisk kunnskap (shixue), og en dypere forståelse av de klassiske tekster (jingxue). Likesom de andre strebet han etter en objektiv moral i motsetning til den intuitivt orienterte Wang Yangming-skolen (han var som de andre mer tilknyttet Donglinbevegelsen), hadde en kritisk holdning til Cheng-Zhu-skolen og var mer inspirert av Han-visdom. Deres konversjon til kristendommen ble ledsaget av en kritikk av buddhismen, og ledende buddhister rettet også kritikk mot katolisismen.
Yang var aktiv i oppbyggingen og undervisningen av de kristne der han kom. Det var etablert mange katolske sodaliteter i Kina, og Yang gav undervisning for disse, som i Hangzhou for Vievannssodaliteten,[10], og sikkert også for det karitative selskap (renhui) som han selv hadde vært med på å opprette sammen med Wang Zheng. Han var også med på å finansiere trykking og spredning av jesuittmisjonærenes omfattende religiøse og humanistiske forfatterskap og oversettelsesarbeid, og skrev forord til flere av deres verker. Mange av disse vitner om en dyp forståelse også av deler av kristen lære som var særlig fremmed for vanlige kineseres tankegang, og viste hvordan disse elementer også hadde en resonansbunn i den tidlige konfucianisme. Særlig illustrerende i så måte er hans forord til Alenis Dizui zhenggui der han går inn på syndsbekjennelse og skriftemål.
Yang Tingyun hadde også høye embedsstillinger etter at han ble katolikk. Blant annet var han viseminister ved hoffet for de keiserlige underhold (guanglu shaoqing) i 1623 og deretter viseguvernør for metropolitanprefekturet (shuntian fucheng). Sannsynligvis var han også engasjert i oppbyggingen av de keiserlige styrker i lys av den voksende trussel fra tungusiske stammer i nord. Han trakk seg tilbake i 1625, og døde to år etter i Hangzhou.
Hans datter, Agnes Yang, ble en av de fremtredende katolske kvinner som i sin tid betød meget for kirkens vekst; hun ledet en gruppe konsekrete jomfruer som utførte karitativt arbeid i Hangzhou.[11]
Verker rediger
- Shengshui jiyan, 1616 (forsvar av kristendommen – nedtegnet av Sun Xueshi)
- Xiaoluan bu bingming shuo, 1616 (forsvar av kristendommen)
- Juejiao tongwen ji, 1617 (samling av memorialer og edikter angående kristendommen) – utvidet i 1627 etter hans død
- Tian shi mingbian. før 1621 (om likheter og forskjeller mellom kristendom og buddhisme)
- Daiyi xupian, 1621 («for å overvinne tvil»: forsvar av kristendommen, om fellestrekk med konfucianistisk tanke, forklaring av Treenigheten, om kristen moral)
Referanser og fotnoter rediger
- ^ Trove, oppført som Tingyun Yang, Trove person-ID 1363963, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ CERL Thesaurus, oppført som Tingyun Yang, CERL-ID cnp00556768, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Faceted Application of Subject Terminology, oppført som Tingyun Yang, FAST-ID 202373, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
- ^ Uttrykket ble populært blant kinesiske katolikker på 1800-tallet; opprinnelig var det benyttet i entall (la magior colonna) av pp. Ricci og Trigault om Xu Guangxi. Jfr. Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 405
- ^ Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 403, 413
- ^ Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 405, 408
- ^ Kildene Litterae Annuae og Daniello Bartoli: Dell'Historia Delle Compagnia di Giesu: La Cina, 1663.
- ^ Ad Dudink: «The Inventories of the Jesuit House at Nanking, Made Up During the Persecution of 1616-1617 (Shen Que, '"Nangong shudu", 1620)», i Humanistic Culture (1996), s. 119-157
- ^ Nicolas Standaert: Yang Tingyun, Confucian and Christian in late Ming China : his life and thought, Leiden – New York: E. J. Brill 1988, s. 65, 88
- ^ Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 394
Litteratur rediger
- Giulio Aleni: Yang Qiyuan xiansheng chaoxing shiji, ca. 1629
- Daniello Bartoli: Dell'Historia Delle Compagnia di Giesu: La Cina, 1663
- Arthur W. Hummel (red.): Eminent Chinese of the Ch'ing Period (1644–1912), Washington: Gov. Printing Office 1943 / Taibei: Ch'eng-wen 1976
- Willard J. Peterson: Why Did They Become Christians? Yang Ting-yun, Li Chih-tsao, and Hsu Kuang-chi, i «East Meets West: The Jesuits in China, 1582-1773», redigert av C. Ronan og B. Oh, 1988
- Nicolas Standaert: Yang Tingyun, Confucian and Christian in late Ming China : his life and thought, Leiden – New York: E. J. Brill 1988
- Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, ISBN 90-04-11431-9 (en rekke referanser til Yang Tingyun)