Giulio Aleni
Giulio Aleni eller Alenio, (kinesisk: 艾儒略, født 1582 i Brescia, død 10. juni 1649 i Fuzhou i Fujian i Kina) var en italiensk Kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han fikk tilnavnet «Konfucius fra Vesten».
| Giulio Aleni | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1582[1][2][3] Brescia[2][4] | ||
| Død | 3. aug. 1649[2][4] Nanping | ||
| Beskjeftigelse | Astronom, medlem av katolsk orden, misjonær, historiker, lærer, geograf, matematiker | ||
| Utdannet ved | Gregoriana | ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia[4] | ||
Liv og virke rediger
Oppvekst og studier i Italia rediger
Giulio Aleni vokste opp i Brescia da byen gjennomgikk en religiøse fornyelse som følge av reformer igangsatt på biskop Domenico Bollanis (1559–1579) tid. Det er sannsynlig det preg Bollani hadde satt på byen og de verker han etterlot seg bidro til Alanis beslutning om å tre inn i en misjonsorden, og hadde da Peru i tankene. Han trådte inn i jesuittenes novisiat den 1. november 1600. Etter kort tid gav han til kjenne at han ville bli misjonær. Fra 1602 til 1605 studerte han filosofi ved ordenens kollegiun i Parma. I desember 1607 begynte han på det berømte Collegio Romano i Roma, som da var i full blomstring og med sine 230 jesuitter fra mange land.
Tidlig virke i Kina rediger
I 1609 ble hans ønske om å ble misjonær innfridd, og han ble tilordnet Kinamisjonen. Utreisen var fra Genova den 23. mars, og seilasen gikk via Lisboa og Goa. Aleni ankom Macao i 1610, og begynte å lære seg kinesisk. I Macao fikk han all sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo.[5] Hans fremgang og ferdigheter i språket var bemerkelsesverdige. Han benyttet også tiden til å undervise i matematikk i Macao i tre år. Etter et mislykket forsøk på å reise inn i Keiserriket i 1611 kom han inn i landet tidlig i 1613. Da han kom inn i landet, tok han i bruk tradisjonell kinesisk klesdrakt. I Beijing møtte han den katolske stormandarinen Xu Guangqi.
Fra 1616 og fremover opplevde de 20 jesuittene som da var i landet motgang under den anti-kristne forfølgelse som brøt ut da. Sammen med anbdre jesuitter søkte pater Aleni tilflukt i huset til Yang Tingyun, en annen av de mest sentrale kinesiske konvertittene, i Hangzhou. Da situasjonen bedret seg noe i 1618, begynte pater Aleni å arbeide i Hangzhou. Da ble han kjent med den tredje av de store konvertitter, Leo Li Zhizao, som også var derfra.
I 1620–1621 grunnla Aleni kristne menigheter i Shangzhou (Shaanxi) og i Jiangzhou (Shanxi). Han reiste også til Yangzhou (Jiangsu) og Zhengzhou (Henan).
Mot slutten av 1621 var han tilbake i Hangzhou og ble der til 1624. Under disse årene i Hangzhou forfattet han de fleste av sine kinesiske verker på kinesisk: Wanguo Quantu («Kart over de ti tusen land», i samarbeid med Joseph Yang Tingyun), Zhifang Waiji («Om de ikke tributtytende stater», blant annet om de europeiske stater), Xi Xue Fan («Generell redegjørelse for vestlig lærdom», med en skildring av vestlig kultur i seks seksjoner: Litteratur, filosofi, medisin, borgerlig rett, kirkerett og teologi, med en første introduksjon på kinesisk av Aristoteles og Thomas Aquinas), og Xingxue Cushu («Enkle bemerkninger om menneskenaturen», skrevet i 1624 men ikke utgitt før i 1646, hvor en kristen lære om legeme og sjel illustreres på grunnlag av Aristoteles' De Anima).
Senere virke i Kina rediger
Fra 1625 til 1649 virket pater Aleni i provinsen Fujian. Her fulgte enda to vitenskapelige hovedverker: Jihe Yaofa («Grunnleggende geometri») og Xifang Dawen («Spørsmål og svar om Vesten»).
Pater Alenis ferd til Fujian skjedde etter invitasjon fra den tidligere storsekretæren Ye Xiangao. Den representerte begynnelsen på en ny epoke i hans virke. Mens han tidligere hadde reist omkring fra provins til provins i elleve år, viet han seg nå resten av sitt liv (24 år) til oppbyggingen av menigheter i denne ene provinsen. Hans forfatterskap endret seg fra det hovedsakelig vitenskapelige til bøker av åndelig, kateketisk, moralsk, bibelsk eller liturgisk karakter, og var innrettet mot konvertittenes behov.
Det viktigste av disse verkene var katekismen Wanwu Zhenyuan («Alle tings sanne opprinnelse») fra 1628. Denne fremstillingen av naturlig teologi ble et hjørnesteinsverk for kinamisjonen, slik at kineserne ut fra sine kulturelle forutsetninger kunne undervises i hvordan mennesket ved bruk av sine naturlige evner og opplyst av sin naturlige fornuft kunne nå frem til kunnskap om Gud. I åpningskapittelet «Alle ting har sitt opphav» tok Alenio for seg den påstand en del kinesiske lærde kom med om at de kinesiske klassikere tiet om himmelens og jordens opphav. Dette var ikke korrekt, fremholdt Aleni, siden klassikerne berettet om at alle ting hadde sitt opphav på Fu Xis, Shen Nongs og Huangdis tid. De gamle kjente til perioden før deres egen era, og innså at himmelens og jordens opphav ikke kunne ha vært så lenge før det. Uten å krenke de kinesiske bilder av himmelen som fader og jorden som moder, eller deres begges mildhet (en), fremholdt Aleni at hverken jord eller himmel - verken alene eller i spontant samvirke - hadde frembragt mennesket eller tingene. Denne argumentasjonen går over i en drøftelse av skaperen av himmel, jord og alle ting, som ikke bare skaper, men også opprettholder alt i deres eksistens. Dette er Himmelens herre (Tianzhu), himmelens og jordens skaper, all skapnings opphav, og som selv ikke har noe oopphav.
Alenis innsats var innrettet mot familiekretser, slik at det ble vanlig at hele familier og slekter konverterte. Dette ble etterpå en metodikk som de jesuittiske Kinamisjonærer tok i bruk generelt. Man misjonerte blant folk flest.
Det betød ikke at man sluttet å innrette seg mot mandarinene, men ikke var så fiksert på denne gruppen alene, og at man fulgte opp med utdannelsestilpasset undervisning overfor deres nære krets også, slik at de ikke bare «ble med på lasset» uten noen egen dypere personlig tilslutning og forståelse.
Aleni fulgte opp pater Matteo Riccis akkomodasjonsmetode. Begreper knyttet til sjelen eller andre filosofiske og teologiske størrelser ble gjengitt på kinesisk ved hjelp av neokonfuciansk eller buddhistisk terminologi, selv om Aleni sterkt avgrenset kristendommen mot begge disse skoler. Aleni gikk inn for at lokale guddommer (særlig beskytterånder for byer, steder og familier) skulle identifiseres med verneenglene. Han forsøkte så langt han kunne å kristne enkelthetene i den kinesiske forfedrekult. Han tillot for eksempel at man foran krusifikset anbragte matofringene, og introduserte særlig passende meditasjoner over Kristi lidelse.
Da Xi'anstelen ble funnet i 1623 i Xi'an og man to år etter fant kristne kors i Quanzhou var Aleni sterkt inne i bildet ved utforskningen av dem.
Pater Aleni var fortsatt i Fujian da de første spanske dominikanere og fransiskanere ankom fra Manila tidlig i 1630-årene. De var meget kritisk til jesuittenes adaptasjonsmetode, og begynte snart å polemisere mot den. De mente at jesuittene skjulte Kristi kors for folket, og opphøyet keiseren til guddomslignende rang. Ettersom de omsatte ord til gjerning på en måte som ble lagt merke til av ikke-kristne kinesere, kom det til en motreaksjon: Det brøt ut kristenforfølgelse i Fujian, en av de nye misjonærer ble henrettet og de øvrige ble utvist. Kirkene ble stengt og en del kristne ble torturert; kristne mandariner ble fratatt sine embeder og fjernet fra sin stand.
Etter at dominikanerne og fransiskanerne var blitt utvist, begynte pater Aleni og andre jesuitter med det møysommelige arbeide med å få gjenåpnet kirker og gjenopprettet tillit. Den 4. juli 1639 var han i stand til å feire den første messe i den gjenåpnede kirke i Fuzhou.
Fra 1641 til 1648 var Aleni viseprovinsial med ansvar for jesuittermisjonene i Sør-Kina. I 1644 ble Ming-dynastiet styrtet i hovedstaden, men Ming-pretendenter hadde fremdeles et fotfeste i sør. Først i oktober 1646 inntok mandsjuene Fuzhou, og pater Aleni tok tilflukt i Yanping, som var den siste Ming-hovedstaden. Kort etter ble Yanping nedbrent, og de følgende år var kaotiske. Aleni fortsatte sitt arbeide med å besøke kristne smågrupper, til tross for at han led under underernæring og sykdom. Den 9. juni 1649 følte han at enden var nær, og foretok en slags rekapitulasjon av sitt liv, fra den tid han fikk prestekallet i Italia. Noen timer inn i den nye dag, den 10. juni, bad han om et lys, satte seg ned, påkalte Jesu og Marias navn og døde.
Verker rediger
Vitenskapelige verker rediger
- Wanguo Quantu («Kart over de ti tusen land»), 1923
- Zhifang Waiji («Om de ikke tributtytende stater»), 1923
- Xi Xue Fan («Generell redegjørelse for vestlig lærdom»), 1923
- Xingxue Cushu («Enkle bemerkninger om menneskenaturen»), 1924
- Jihe Yaofa, 1931
- Xifang Dawen, 1937
Katekisme rediger
- Wanwu Zhenyuan («Alle tings sanne opprinnelse»), 1628
Moralske verker rediger
- Shengmengge («Sangen om en hellig drøm»), 1637
- Wushi Yanyu («Fenmti tilleggssentenser»), 1945
Pastorale verker (om kristen lære) rediger
- Dizui Zhengguilüe («Botens sakrament»), 1627
- Misa Jiyilüe («Messeofferet»), 1629
- Shengti Yaoli («Traktat om eukaristien»), 1641
- Yesu Shengti Daowen («Litani til Den hellige eukaristi»), 1627
Oppbyggelige biografier rediger
- Zhang Mige'er Yiji («Michael Zhangs liv»), 1630?
- Qiyuan Xiansheng Chaoxing Shiji («Yang Qiyuans prestasjoner»), 1627 (om Yang Tingyuns liv)
- Daxi Xitai Li Xiansheng Xingji («Dr. Ricci av den store Vestens liv»), 1630
Kristologiske verker rediger
- Tianzhu Jiangsheng Yanxing Jilüe («Den sanne historie om den inkarnerte Himmelens Herres ord og gjerninger»), 1635
- Tianzhu Jiangzheng Chuxiang Jingjie («Bibelforklaringer med bilder av den inkarnerte Himmelens Herre»), 1637
- Tianzhu Shengjiao Sizi Jingwen («Firetegnsklassikeren om Himmelens Herres religion»), 1642
Misjonsverker rediger
- Sanshan Lunxueji («De tre fjells lærde samtaler»), 1627
- Tianzhu Jiangsheng Yinyi («Innføring om Himmelens Herres inkarnasjon»), 1635
- Kuduo Richao («Dagbok over muntlige formaninger»), 1630-1640
Referanser rediger
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Treccani-leksikonet, www.treccani.it, besøkt 20. mai 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ Open Library-ID OL8564903A[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Encyclopædia Britannica, www.britannica.com, besøkt 20. mai 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ Huang Qichen: «The First University in Macau: The Colégio de São Paulo», i John W. Witek (red.): Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul – Macau, 28 November to 1 December 1994, Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999, s. 257-260
Litteratur rediger
- L. Carrington Goodrich & Chao-Ying Fang (red.): Dictionary of Ming Biography, 2 bd., New York/London: Columbia University Press 1976
- Gianni Criveller: Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni, Taipei:Taipei Ricci Institute 1997 ISBN 2-910969-02-9
- Ad Dudink: Giulio Aleni and Li Jiubiao, i T. Lipiello and R. Malek (red): «Scholar from the West: Giulio Aleni S.J. (1582–1649) and the Dialogue between Christianity and China»
- Eugenio Menegon: Un solo Cielo. Giulio Aleni S.J. (1582–1649). Geografia, arte, scienza, religione dall'Europa alla Cina, Brescia: Grafo 1994
- Paul A. Rule: «Giulio Aleni and the Chinese Rites Controversy», i "Scholar from the West": Giulio Aleni S.J. (1582–1649) and the Dialogue between Christianity and China, red. Tiziano Lippiello og Roman Malek, Brescia (Fondazione Civiltà Bresciana)/Sankt Augustin (Monumenta Serica Institute), Nettetal (Steyler Verlag) 1997; Fondazione Civiltà Bresciana, Annali IX/Monumenta Serica Monograph Series, XLII.