Xianfeng-keiseren (kinesisk: 咸豐, pinyin: Xiánfēng, mandsju: Aixinjueluo Yizhu, født 17. juli 1831 i Beijing, død 22. august 1861 i Johol i Kina; posthumt navn: 協天翊運執中垂謨懋德振武聖孝淵恭端仁寬敏莊儉顯皇帝, Xiétiān Yìyùn Zhízhōng Chuímó Màodé Zhènwǔ Shèngxiào Yuāngōng Duānrén Kuānmǐn Zhuāngjiǎn Xiǎn; tempelnavn: 清文宗, Qing Wenzong), var den syvende av keiserne i det mandsjuiske Qing-dynastiet som regjerte over Kina, fra 1850 to 1861.

Xianfeng-keiseren
Fødtᡳ ᠵᡠ, 奕詝
17. juli 1831[1][2]Rediger på Wikidata
Beijings gamle keiserlige sommerpalass
Død22. aug. 1861Rediger på Wikidata (30 år)
Sommerpalasset i Chengde
BeskjeftigelseKeiser Rediger på Wikidata
Embete
Ektefelle
13 oppføringer
Empress Xiaodexian
Ci'an
Cixi
Imperial Noble Consort Zhuangjing
Imperial Noble Consort Duanke
Noble Consort Mei
Noble Consort Wan
Consort Lu
Consort Xi
Consort Ji, of the Wang clan
Consort Qing
First Class Female Attendant Ping
First Class Female Attendant Chun
FarDaoguang-keiseren
MorEmpress Xiaoquancheng
Søsken
15 oppføringer
Kurun Princess Shou'an
State Princess Duanmin
State Princess Duanshun
Princess of the second rank Shou-Zang
Shou-En
Princess of the second rank Shou-Xi
State Princess Shou-Zhuang
Yixuan
Prins Gong
Yicong
Prince Yiwei
Yikang
Yichi
Yiho
Yihui
BarnTongzhi-keiseren[3]
Prince Min of the Second Rank
Kurun Princess Rong'an
NasjonalitetQing-dynastiet[4]
GravlagtDingling (Qing dynasty)

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Yizhu var fjerde sønn av Daoguang-keiseren, og ble født i det gamle sommerpalasset, åtte kilometer nordvest for Beijing. Han var av den mandsjuisle klanen Aisin Gioro-klanen. Moren var edle konsort Quan, av Niohuru-klanen, og hun ble keiserinne i 1834, og er kjent under sitt posthume navn keiserinne Xiaoquancheng.

Yizhu viste evner innen litteratur og administrasjon som var langt overlegen sine brødres, og dette gjorde inntrykk på faren, som vel av disse grunner utså ham til sin etterfølger.

Keiser

rediger

I hans embedsperiode opplevde keiserriket en av sine verste kriser. Først var det Taipingopprøret som utvidet seg fra et regionalt problem til en landsomfattende og ytterst blodig borgerkrig, som blant annet skulle koste 20 millioner mennesker livet og legge 600 byer øde. Dertil kom «Hvite Lotus»-opprøret i Nord- og Østkina i 1851, og en rekke oppstander av etniske minoriteter i flere provinser.

Også Den annen opiumskrig mot England (1856–1860) falt i denne keiserens periode. Etter at en fransk-britisk straffeekspedisjon inntok og raserte Beijing og særlig Sommerpalasset i byens utkant, flyktet keiseren til sitt sommerpalass i Jehol, og forble der til sin død.

Kina ble tvunget til en rekke nye konsesjoner overfor utenlandske makter. Flere havner måtte åpnes for transkontinental handel, kineserne måtte ut med krigserstatninger på 16 millioner unser sølv, og måtte innrømme kristne misjonærer uinnskrenket adgang til å drive sin virksomhet. I 1857 måtte landet ved Aigun-traktaten avstå deler av det nordlige Mandsjuria til Russland; på dette området grunnla russerne tre år etter havnebyen Vladivostok.

Referanser

rediger
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Xianfeng, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Xianfeng, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Xianfeng, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0072606[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 263, kapittel 11[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

rediger
Forgjenger  Keiser av Kina (Qing-dynastiet)
18501861
Etterfølger