Daoguang-keiseren

keiser i Qing-dynastiet (1782–1850)

Daoguang-keiseren (kinesisk: 道光帝; pinyin: Dàoguāngdì, født 16. september 1782 i Den forbudte by i Beijing i Kina, død 25. februar 1850 i Beijings gamle keiserlige sommerpalass; posthumt navn: 效天符運立中體正至文聖武智勇仁慈儉勤孝敏寬定成皇帝, Xiàotiān Fúyùn Lìzhōng Tǐzhèng Zhìwén Shèngwǔ Zhìyǒng Réncí Jiǎnqín Xiàomǐn Kuāndìng Chéng; tempelnavn: 清宣宗, Qing Xuānzōng) var den sjette av keiserne av det mandsjuiske Qing-dynastiet som regjerte over Kina, fra 1820 to 1850. Han gjaldt som en dyktigere hersker enn sin far, Jiaqing-keiseren.

Daoguang-keiseren
Fødtᠮᡳᠨ ᠨᡳᠩ
16. sep. 1782[1][2]Rediger på Wikidata
Den forbudte by
Død25. feb. 1850[1][2]Rediger på Wikidata (67 år)
Beijings gamle keiserlige sommerpalass
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Keiser av Kina (Qing-dynastiet, 1820–1850)
  • keiserlig prins (1813–1820) Rediger på Wikidata
Ektefelle
13 oppføringer
Empress Xiaomucheng
Empress Xiaoshencheng
Empress Xiaoquancheng
Xiao Jing Cheng
Imperial Noble Consort Zhuangshun
Noble Consort Tong
Noble Consort Jia
Noble Consort Cheng
Consort He
Consort Xiang
Consort Chang
Imperial Concubine Zhen
Imperial Concubine Tian
FarJiaqing-keiseren
MorEmpress Xiaoshurui
Søsken
8 oppføringer
Chuang-ching
Kurun Princess Zhuangjing
Princess Hui'an
Kurun Princess Huimin
Miankai
Mianmu
Mianxin
Mianyu
Barn
16 oppføringer
Prince Yiwei
Yikang
Yichi
Xianfeng-keiseren
Yicong
Prins Gong
Yixuan
Yiho
Yihui
State Princess Duanmin
State Princess Duanshun
Kurun Princess Shou'an
Princess of the second rank Shou-Zang
Shou-En
Princess of the second rank Shou-Xi
State Princess Shou-Zhuang
NasjonalitetQing-dynastiet[3]
GravlagtDe vestlige Qinggravene
Muling Mausoleum

Daoguang-keiseren inspiserer palassgarden i Beijing. (Thomas Allom; G. N. Wright (1843). China, in a Series of Views, Displaying the Scenery, Architecture, and Social Habits of That Ancient Empire. Bind 3. s. 67.)

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Han ble født i Den forbudte by i Beijing og ble gitt navnet Mianning (Mien-ning; kinesisk: 綿寧). Det ble senere endret til Minning (Min-ning; kinesisk: 旻寧; mandsjuisk: ᠮᡳᠨ ᠨᡳᠩ Min ning) fda han ble keiser: Første skrifttegn i dette privatnavnet ble endret fra Mian (Mien; 綿) til Min (旻) for å unngå å bruke det relativt vanlige tegnet 'Mian'. Bakgrunnen var å ikke skape problemer for dem som måtte unngå å krenke det kinesiske navnetabu.

Han var den annen (men eldste legitime) sønn av Yongyan (永琰), som ble Jiaqing-keiseren i 1796. Hans mor, som var Yongyans hovehustru, var fru Hitara av den mandsjuiske hitaraklanen, og hun ble keiserinne da Jiaqingkeiseren bestek tronen i 1796. Hennes posthume navn var keiserinne Xiaoshurui (孝淑睿皇后).

Mianning var godt likt av sin bestefar, Qianlong-keiseren og var ofte med den aldrende keiser på hans jaktselskaper. Som niåring klarte han med hell å nedlegge en hjort, til bestefarens store fornøyelse. I 1813 spilte Mianning en viktig rolle i nedkjempelsen mot hvite lotus-angripere som hadde stormet inn i Den forbudte by. Denne innsatsen styrket Mianning stilling og utsikter til tronetterfølge.

Keiser

rediger

I hans embedstid klarte England ved hjelp av korrupte kinesiske embedsmenn å ytterligere utbygge sin eksport av opium til Kina. Dette gikk ut over både folkehelsen og den bilaterale handelsbalanse: Bare under årene 1831-1833 måtte Kina ut med et like stort beløp for opiumimporten (10 millioner sølvunser) som det i hele det forutgående tiår hadde tjent ved sin handel med Det britiske Ostindiakompani.

Ikke minst på grunn av et alvorlig tilfelle av opiumsavhengighet i sin egen familie bestemte keiseren seg for å gripe inn. Han lot i 1839 sin keiserlige kommissær Lin Zexu i Kanton konfiskere og senke i havet 22.291 kister opium, og utvise Det britiske Ostindiakompanis handelsrepresentanter. Dette ble foranledningen for første opiumskrig, som skulle føre til at Kinas stilling som asiatisk hegemonialmakt ble redusert til et halvkolonialt utviklingsland. Lin Zexu ble sendt i indre eksil til Xinjiang. Under opiumskrigen viste det seg raskt at den kinesiske væpnede makt var teknisk og militært underlegen europeerne, og at den hadde et inkompetent lederskap. Kina tapte, og ble ved Nanjingtraktaten i 1842 tvunget til store konsesjoner, og måtte avstå Hongkong til britene. Slik ble Daoguang-keiseren den første av Qing-keiserne som avstod territorier til en fremmed makt.

Også Sverige-Norge inngikk en traktat med Kina på denne tiden, Kantontraktaten (1847).

Daoguangs regjeringsperiode var også preget av uroligheter og opprør i forskjellige landsdeler. Det brøt i 1825 ut en konflikt i Øst-Turkestan fordi den muslimske befolkningen der ikke ville innrette seg etter Qing-hoffets krav om bekjennelse til den konfucianske statskult. Det var også uro blant minoritetsgrupper blant annet i provinsene Hunan, Guizhou og Yunnan. Men fremfor alt brygget til en stor nasjonal oppstand i Guangxi: Men det store Taipingopprøret under bondesønnen Hong Xiuquan brøt ikke ut over Guangxis grenser før under Daoguangs etterfølger Xianfeng-keiseren.

Daoguangkeiseren ble begravet i de vestlige Qinggravene utenfor Beijing.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Daoguang, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Daoguang, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

rediger
Forgjenger  Keiser av Kina (Qing-dynastiet)
18201850
Etterfølger