William Randolph Hearst
William Randolph Hearst (født 29. april 1863, død 14. august 1951) var en amerikansk mediemagnat, mangemillionær og politiker. Han grunnla Hearst Corporation i 1887.
| William Randolph Hearst | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. apr. 1863[1][2][3][4] San Francisco (USA) | ||
| Død | 14. aug. 1951[1][2][5][6] (88 år) Beverly Hills (USA) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, reporter, forlegger, sosietetsperson, forretningsdrivende, kunstsamler | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Harvard University St. Paul's School Harvard College | ||
| Ektefelle | Millicent Hearst (1903–1951)[7] | ||
| Partner(e) | Marion Davies | ||
| Far | George Hearst | ||
| Mor | Phoebe Hearst | ||
| Barn | Randolph Apperson Hearst John Randolph Hearst William Randolph Hearst, Jr. George Randolph Hearst David Whitmore Hearst[8] | ||
| Parti | Det demokratiske parti | ||
| Nasjonalitet | USA[9] | ||
| Gravlagt | Cypress Lawn Memorial Park | ||
| Signatur | |||
 | |||
Hearst ble født og virket i USA og regnes sammen med Joseph Pulitzer som skaperen av «den gule presse».
Williams far, George Hearst, var guvernør og hadde tjent seg rik på gruvedrift. Som betaling av spillegjeld, aksepterte George Hearst i 1880 å overta avisen San Francisco Examiner. Denne avisen fikk sønnen, William, like etter han var ferdig med sin utdannelse på Harvard University.
Politiker og forretningsmann
redigerFram til 1928 bygget William Randolph Hearst opp et medieimperium på 28 større og mindre aviser i tillegg til tidsskrifter, radiostasjoner og et filmselskap.
Hearst var også politisk interessert og ble to ganger valgt til Representantenes hus (1903–1907) fra staten New York. På samme måte som mange andre amerikanske næringslivsledere i 1930-årene, som for eksempel Henry Ford og finanskongen Irénée Du Pont, ble også Hearst en beundrer av Adolf Hitler [10] Han skiftet imidlertid mening etter Englands krigsproklamasjon mot Tyskland i 1939, men var motstander av at USA skulle engasjere seg i den andre verdenskrig. Ettersom han anså Englands kolonimakt å stå i veien for USAs økonomiske interesser i verden, var han også motstander av at USA skulle engasjere seg i den første verdenskrig. Og av samme grunn var han også motstander av opprettelsen av Folkeforbundet i 1919.
Alle sønnene fortsatte i farens fotspor innen medieverden. Cosmopolitan er i dag et av Hearst-konsernets mest kjente tidsskrifter.[trenger referanse]
«Gul presse»
redigerBegrepet «gul presse» oppstod i perioden 1895–1898 som følge av kampen mellom Joseph Pulitzers avis New York World og Hearsts New York Journal for å oppnå høyeste opplagstall. For å øke opplagstallet begynte begge aviser å konkurrere om fantastiske beretninger, blant annet fra den cubanske uavhengighetskrigen. Øyenvitneskildringer, rapporter om hendelser, etc. ble grovt overdrevet eller forfalsket og kunne dermed framstå som sensasjoner og skape stor offentlig oppmerksomhet. Hearst nektet til og med New York Journal å bruke spanske kilder, ettersom han mente at de ikke var til å stole på.[trenger referanse]
Som Martin Lee og Norman Solomon beskrev i deres bok fra 1990, Unreliable Sources, oppfant Hearst jevnlig «sensasjonelle historier, falske intervjuer, viste falske bilder og forvrengte faktiske hendelser». Denne praksisen ble kalt for «gul journalistikk», oppkalt etter Richard Outcaults tegneseriefigur «The Yellow Kid» som gikk i avisen New York World.
Hearst benyttet seg av gul journalistikk i avisen New York Journal for å drive aktiv kampanje for USAs militære innblanding i Cuba, Puerto Rico og Filippinene, noe som ble kritisert i Upton Sinclairs bok The Brass Check: A Study of American Journalism (1919). I henhold til Sinclair var Hearsts avisansatte «villige til å begå bevisste og skamfulle løgner, fullstendig gjort av ull, for å bevege nasjonen til hat og drive den til morderisk krig.» Sinclair forsikret også at tidlig på 1900-tallet løy Hearsts aviser «barmhjertelig om radikale», ekskluderte «ordet sosialisme fra sine spalter» og adlød «en stående ordre at i alle Hearsts kontorer skal amerikansk sosialisme aldri omtales i positive vendinger.» En annen kritiker, Ferdinand Lundberg, utvidet kritikken i Imperial Hearst (1936). Han anklaget Hearsts aviser for å ta imot penger fra utlandet for å vri på nyhetene. Etter krigen gjentok en annen kritiker, George Seldes, anklagene i boken Facts and Fascism (1947). En biograf, A. Scott Berg, merket seg at i slutten av 1920-årene avslo Charles Lindbergh Hearsts meget generøse tilbud om å støtte hans karriere som skuespiller med økonomiske midler. Lindbergh beholdt avstanden ettersom han hadde liten respekt for innholdet og tonen i Hearsts utgivelser.[11]
Citizen Kane
redigerFilmen Citizen Kane (1941) er løselig basert på Hearsts liv. Orson Welles og hans medforfatter Herman J. Mankiewicz skapte Kane som en sammensatt figur av flere menn, blant dem Harold McCormick, Samuel Insull og Howard Hughes. Hearst ble rasende over filmen og at dens hovedfigur var et meget tynt forkledd og i all vesentlighet et svært lite flatterende portrett av ham selv. Han benyttet sin enorme innflytelse og sine ressurser i et forsøk på å forhindre at filmen ble vist. Welles og filmselskapet RKO Pictures sto imot presset, men Hearst og hans venner i Hollywood lyktes til sist å presse kinokjeder til å begrense visningen av filmen,[12] noe som resulterte i middelmådig kinoinntekter og skadet Welles’ senere karriere.
Referanser
rediger- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001373, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 24680[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 25714[Hentet fra Wikidata]
- ^ Lambiek Comiclopedia, Lambiek Comiclopedia artist ID h/hearst_wr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, The Peerage person ID p12425.htm#i124245, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p12425.htm#i124245, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 25. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ [1].
- ^ Berg, A. Scott (1998): Lindbergh. New York, NY: G.P. Putnam's Sons. ISBN 0-399-14449-8. s. 162–163
- ^ Howard, James (1991): The complette films of Orson Welles. New York, Citadell Press, s. 47.
Litteratur
rediger- Nasaw, David (2000): The Chief: The Life of William Randolph Hearst, Mariner Books, ISBN 0-618-15446-9
- Pizzitola, Louis (2002): Hearst Over Hollywood: Power, Passion, and Propaganda in the Movies, Columbia University Press, ISBN 0-231-11646-2
Eksterne lenker
rediger- (en) William Randolph Hearst – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) William Randolph Hearst – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) William Randolph Hearst på Internet Movie Database
- (en) William Randolph Hearst hos The Movie Database
- (en) William Randolph Hearst hos Amerikas forente staters kongress’ biografiske kartotek
- (en) William Randolph Hearst hos American National Biography
- (en) William Randolph Hearst hos The Peerage
- William Randolph Hearst – biografi Arkivert 7. januar 2020 hos Wayback Machine., Zpub.com
- Amerikanske storselskaps støtte til nazistene, Historycooperative.org
- Hearst og den spansk-amerikanske krig, Spanamwar.com