Wikipedia

Vitamin D

gruppe fettløselige secosteroider

Vitamin D (kolekalsiferol) er et fettløselig vitamin.[1] En viktig funksjon for vitamin D er å sikre nok opptak av kalsium fra tarmen. Tilstrekkelig med vitamin D helt fra barndommen av har betydning for å kunne unngå beinskjørhet i eldre år. Kroppen lager selv vitamin D når man er ute i sola. Vitamin D finnes i fet fisk, fiskerogn og lever.

Cholecalciferol (D3)
Ergocalciferol (D2)

DefinisjonRediger

Vitamin D har flere former eller metabolitter. Da vitaminet ble oppdaget i 1922 ble det kalt et vitamin, mens det egentlig ikke er et vitamin, siden kroppen kan produsere det selv – ved eksponering for sollys. Ved sollys syntetiseres vitaminet til sin aktive metabolitt mens ved inntak i kost blir det lagret i lever og fettvev i en beholdning som videre kan omdannes til aktiv metabolitt. D-vitamin er rent molekylært strukturert som et hormon eller nærmere bestemt et secosteroid, også på grunn av dets funksjon i kroppen.[2]

D2 (ergokalsiferol) fra planter og D3 (kolekalsiferol) fra for eksempel fet fisk er de D-vitaminformer vi finner i sjømat og andre kost-kilder.

Kalsidiol, mer spesifikt 25-hydroxyvitamin D3, er metabolitten som dannes i leveren fra D3, kolekalsiferol, eller D2. Ved målinger og når en snakker om «mangel» er det som regel kun kalsidiol som måles.

Hormonet kalsitriol, mer spesifikt 1,25-Dihydroxyvitamin D3, er den aktive metabolitten av vitamin D (kolekalsiferol). Kolekalsiferol hydrolykseres til 25(OH)D (kalsidiol) i levra. Denne blir odannet fra kalsidiol til kalsitriol i nyrene, og er av stor betydning for en rekke funksjoner i menneskekroppen. Forløperen kalsidiol har ingen bestemt funksjon utover å være forløper til kalsitriol. [3][4].

Når en snakker om mangel på D-vitamin er dette oftest kun basert på måling av kalsidiol (25(OH)D).

Vitamin D, som hormonet kalsitriol (1,25-Dihydroxyvitamin D3), kan koble seg på stort sett alle cellene i kroppen og kan regulere uttrykket av mer enn 3.000 gener.[5][6]

Hormonet kalsitriol virker ved at det binder seg til vitamin D-reseptorer inne i cellene. Når kalsitriol binder seg til reseptoren VDR, kan hormonet modulere genuttrykk. Som reseptorene for andre steroidhormoner og skjoldbruskhormoner, har vitamin D-reseptoren hormonbindende og DNA-bindende funksjoner. [7]

Dr Tony Norman, UCR, som oppdaget 1,25-D, er en forsker som har viet sitt liv til å studere D-vitaminet fra et rent biologisk ståsted.[8]

D-vitamin (prohormonet kalsitriol) er fettløselig, og kan ikke skilles ut i urinen. Kolekalsiferol lagres primært i levra, men absorberes også i fettvev. Det eksisterer en myte som sier at vitamin D er farlig fordi det er fettløselig og lagres i kroppen. Det er ikke riktig. Selve poenget med at vitamin D er fettløselig, er nettopp at det skal lagres i kroppen.[9]

FormerRediger

Prohormonet vitamin D eksisterer i flere forskjellige typer, men de to mest kjente er ergokalsiferol (vitamin D2) og kolekalsiferol (vitamin D3). Disse ble tidligere antatt å ha samme biologiske effekt. Nyere forskning viser at vitamin D3 har større biologisk aktivitet.[10] Den formen som forekommer hyppigst hos mennesket er kolekalsiferol, da det er denne som dannes i huden og som finnes i animalske matvarer (for eksempel fete fiskeslag og tran).

FunksjonRediger

Vitamin D antas å ha en viktig rolle i omsetningen av kalsium i kroppen, selv om toksisitet ofte fører til nedgang i kalsiumnivå. Den er nødvendig for opptaket av kalsium og fosfor i tarmen, for reabsorpsjon i nyrene, og for lagring av mineralene i skjelettet. Den antas dermed å være viktig for å opprettholde en stabil konsentrasjon av kalsium i blodet. I tillegg har vitamin D en rekke andre cellulære funksjoner i kroppen. Disse er lite utforsket, men kan tenkes å være viktige for å opprettholde god helse og forebygge en rekke sykdommer, blant annet visse kreftformer.

D-vitaminet er også immunsuppresserende - det vil si at det undertrykker immunforsvaret – noe som kan tilskrives den generelle fordelen[klargjør] ved autoimmune sykdommer.[11]

Kilder i kostenRediger

Vitamin D kan tilføres kroppen gjennom fet fisk (makrell, sild, kveite, ørret, laks) og fiskelever. I Norge blir for tiden smør og margarin samt noen få melketyper beriket med vitamin D slik at også disse blir gode kilder. Dersom kroppen ikke tilføres nok vitamin D gjennom kosten, kan man bruke tilskudd som tran, kapsler med vitamin D eller multivitamintabletter. Den beste måten å få i seg vitamin D på er imidlertid å være ute i sola med naken hud.

MangelsykdomRediger

Mangelsykdommen som følger av alvorlig vitamin D-mangel er rakitt (engelsk syke) hos barn, og osteomalasi hos voksne. Mildere vitamin D-mangel hos voksne kan også bidra til tap av skjelettmasse med osteopeni og benskjørhet til følge, noe som medfører økt risiko for brudd. WHO klassifiserer disse konsekvensene som risikotilstander, og ikke som sykdom. Nyere studier har også vist at vitamin D-mangel hos unge kan øke fettlagringsprosessen og bryte ned muskler.

Anbefalt daglig inntakRediger

I 2014 oppjusterte de nordiske ernæringsmyndighetene anbefalingene om hvor meget D-vitamin mennesker bør innta daglig.[12] Anbefalt inntak er 10 mikrogram (400 IE) om dagen for barn og voksne opp til 74 år. For spedbarn med morsmelkerstatning som nå inneholder D-vitamin trengs ikke ekstra tilskudd[13]. For eldre (fra 75 år og oppover) ble anbefalingen i 2014 oppjustert til 20 µg per dag.[12] De nordiske anbefalingene utgis hvert åttende år.[12]

Utsatte grupperRediger

I Norge er det visse grupper av befolkningen som har høy risiko for å utvikle vitamin D-mangel: transplanterte personer, morsmelkernærte spedbarn, mørkhudede mennesker samt eldre med nedsatt funksjonsnivå som får lite soleksponering og har lavt inntak fra kosten. Spedbarn fra 4-ukersalderen samt eldre over 60 år anbefales rutinemessig et daglig tilskudd med 10 µg vitamin D.

D-vitamin-forgiftning er spesielt farlig for spedbarn. Derfor bør det utvises forsiktighet med vitaminet, da skader forårsaket av dette ofte er irreversible.[14][15]

Eldre mennesker som tar tilskudd med d-vitamin og kalsium, har gjennom MR vist seg å ha økt forekomst av hjerne-lesjoner knyttet til kognitiv svikt og nedsatt motorisk funksjon.[16]

ReferanserRediger

  1. ^ «Vitamin D». www.mn.uio.no (norsk). Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo. Besøkt 18. januar 2021. «Vitamin D (kolekalsiferol) blir laget fra steroler. Steroler er nødvendige bestanddeler i cellemembraner og steroidhormoner. Eksempler på steroler i planter er brassinosteroider, saponiner og glykoalkaloider. Vitamin D er et fettløselig vitamin, og fisk kan ha høyt innhold av vitamin D i fiskekjøttet eller i lever (torsk). Torskelever som utgangsmateriale for tran. Vitamin D har muligens sin opprinnelse fra planktonalger. Dette indikerer at planter også kan lage vitamin D3, selv om det ikke er bekreftet.» 
  2. ^ «Vitamin D2 og Vitamin D3». relis.no (norsk). RELIS Midt-Norge - Produsentuavhengig legemiddelinformasjon for helsepersonell. Besøkt 18. januar 2021. 
  3. ^ «Fakta om vitamin D fra Endocrine Society.». Besøkt 20.04.2021. 
  4. ^ «Beskrivelse av det endokrine system fra UiO.». Besøkt 20.04.2021. 
  5. ^ «Common and personal target genes of the micronutrient vitamin D in primary immune cells from human peripheral blood» (PDF). Besøkt 20.04.2021. 
  6. ^ «Selective regulation of biological processes by vitamin D based on the spatio-temporal cistrome of its receptor». Besøkt 20.04.2021. 
  7. ^ «VIVO Pathophysiology Endocrine System > Other Endocrine Tissues and Hormones - Vitamin D (Calcitriol)». Besøkt 20.04.2021. 
  8. ^ Department of Biochemistry, University of California, Riverside. «Arkivert kopi: Norman, Anthony W., professor emeritus». Arkivert fra originalen 3. mars 2009. Besøkt 12. februar 2009. 
  9. ^ «Vitamin D Storage in Adipose Tissue of Obese and Normal Weight Women». Besøkt 20.04.2021. 
  10. ^ Houghton, Lisa A.; Vieth, Reinhold (1. oktober 2006). «The case against ergocalciferol (vitamin D2) as a vitamin supplement». The American Journal of Clinical Nutrition. 4 (engelsk). 84: 694–697. ISSN 0002-9165. doi:10.1093/ajcn/84.4.694. Besøkt 18. januar 2021. 
  11. ^ «The FASEB Journal». Federation of American Societies for Experimental Biology (engelsk). Besøkt 18. januar 2021. 
  12. ^ a b c Oppdatert 19.11.2013, Tekst: Erik Arnesen Publisert 08 10 2013. «D-vitaminer: Så mye trenger du». LHL (norsk). Arkivert fra originalen 21. januar 2021. Besøkt 18. januar 2021. «Anbefalt inntak av vitamin D økte i 2014. | Torsdag 3. oktober ble de nye offisielle anbefalingene for næringsstoffer lansert av Nordisk råd. | De nordiske ernæringsanbefalingene har vært utgitt hvert åttende år siden 1980. I forhold til anbefalingene fra 2004 er det få forskjeller, men én endring er en økning i anbefalt inntak av D-vitamin. | Anbefalt inntak for voksne er i henhold til de siste anbefalingene 10 mikrogram (µg) D-vitamin per dag. For eldre (fra 75 år og oppover) anbefales nå 20 µg per dag, noe som er dobbelt så mye som de forrige anbefalingene.» 
  13. ^ «Nye råd om D-vitamintilskudd og tran til spedbarn». Helsedirektoratet (norsk). Besøkt 15. februar 2021. 
  14. ^ «Vitamin D Deficiency and Dependency - Nutritional Disorders». Merck Manuals Professional Edition (engelsk). 2020. Besøkt 18. januar 2021. «Last full review/revision Nov 2020| Content last modified Nov 2020» 
  15. ^ Chatterjee, Manjula; Speiser, Phyllis W. (2007). «Pamidronate treatment of hypercalcemia caused by vitamin D toxicity». Journal of pediatric endocrinology & metabolism: JPEM. 11. 20: 1241–1248. ISSN 0334-018X. PMID 18183797. doi:10.1515/jpem.2007.20.11.1241. Besøkt 18. januar 2021. 
  16. ^ Payne, Martha E.; Anderson, John J. B.; Steffens, David C. (2007). «Calcium and vitamin D intakes are positively associated with brain lesions in depressed and non-depressed elders». The FASEB Journal. 6 (engelsk). 21: A1072–A1072. ISSN 1530-6860. doi:10.1096/fasebj.21.6.A1072. Besøkt 18. januar 2021. 

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vitamin_D&oldid=23075081»