Vitalianus
Vitalianus (født i Segni, død 27. januar 672 i Roma) var pave fra den 30. juli 657 til den 27. januar 672.[1] I den katolske kirkes æres han som helgen med festdag 27. januar.[2]
| Vitalianus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 27. jan. 600 Segni | ||
| Død | 30. jan. 672 (72 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
Biografi rediger
Ifølge Liber Pontificalis kom Vitalianus fra Segni, og farens navn var Anastasius.[3] Ellers er ingenting kjent om hans liv innen han ble valgt til pave.
Etter pave Eugenius Is død 2. eller 3. juni 657 ble Vitalian valgt til hans etterfølger, ble bispeviet og intronisert den 30. juli. I likhet med sin forgjenger forsøkte Vitalian å gjenopprette et godt forhold til Konstantinopel ved vennlige gester overfor den bysantinske keiser Konstans II og bane vei for en løsning på den monoteletistiske strid.[trenger referanse]
Han sendte brev (synodica) med utsendinger der han erklærte seg valgt til pave til keiseren og patriarken Peter av Konstantinopel som ble trukket mot monoteketismen. Keiseren bekreftet den romerdke kirken privilegier og sendte dyrebare manuskripter av evangeliene som gave til Peterskirken. Patriark Peter sendte også et svar der han forsvarte monoteletismen, men fikk det til å se ut som at dette var i samsvar med den nye paves standpunkt. Dialogen mellom Roma og Konstantinopel ble gjenopptatt gjennom et gjensidig forbehold om dette dogmatiske spørsmål, og pave Vitalians navn ble medtatt i den bysantinske kirkens diptyker - han ble dermed den eneste pave hvis navn er nevnt der mellom pave Honorius I (død 638) og det sjette økumeniske konsil 680-681 . Pave Vitalian fikk et tolv dager langt besøk av keiser 663, midt under kampanjen mot langobardene, da keiseren ga gaver til kirken og mottok palliet av paven ved messen. På hjemreisen stanset keiseren på Sicilia; der var han var så brutal mot befolkningen at han ble henrettet i Siracusa i 668.
Paven støttet hans sønnen Konstantin IV Pogonatus mot en rival og hjalp ham med å bestige tronen. Den nye keiseren holdt ikke fast farens dekret (typus) om monoteleismen, og pave Vitalian prøvde å bruke dette for å vinne ham over til sin stilling. Dette førte imidlertid til at patriarken av Konstantinopel, Theodor (fra 678), fjernet Vitalians navn fra diptykene. Det var ikke før det sjette konsil at kampen mot monoteletismen var over, og da ble Vitalians navn gjenopptatt i den bysantinske kirkes diptyker.
Vitalian hadde stor suksess overfor England, der kirken stod splittet mellom angelsaksiske og britiske geistlige som holdt på hver sine forskjellige kirkelige skikker. På synoden i Streaneshalch (Whitby) anerkjente kong Oswy av Northumberland den romerske påsketradisjon og romernes former for tonsur. Han og kong Egbert av Kent sendte presten Wighard til Roma for konsekrasjon etter at erkebiskop Deusdedit av Canterbury døde i 664, men Wighard døde i Roma. Pave Vitalian skrev deretter til kongen og lovet å sende en passende biskop til England så snart som mulig. Hadrian, abbed i et kloster nær Napoli, ble utnevnt, men han anså seg selv som uverdig og anbefalte i stedet munken Theodor av Tarsus, som kunne både gresk og latin, og som var i Roma. Theodor ble bispeviet av pave Vitalian den 26. mars 668,[4] og sammen med Hadrian ble han sendt til Canterbury, hvor alle de stridende partene anerkjente ham som overhode for den engelske kirke, og Vitalian ga ham de samme privilegier som Gregor den store ga erkebiskop Augustin.
Erkebispesetet Ravenna var et problem for Roma ettersom erkebiskopen der, Maurus (648-671), prøvde å frigjøre seg fra Roma og gjøre erkebiskopsrådet til autokefalt. Da Vitalian sendte bud på ham for å få ham til å redegjøre for sine teologiske standpunkter, nektet han å innfinne seg og erklærte seg uavhengig av Roma. Paven ekskommuniserte ham, men erkebiskopen svarte med selv å ekskommunisere selve paven. Keiser Konstans II stilte seg på erkebiskopens side og utferdiget et dekret som skilte Ravenna fra Romas jurisdiksjon, og bestemte at erkebiskopen der i fremtiden skulle motta palliet fra keiseren. Maurus' etterfølger, Reparatus, ble så senere konsekrert av tre av hans egne biskoper og mottok palliet av keiseren. Det var ikke før pave Leo II (682-683) at erkebispedømmet i Ravenna igjen kom tilbake til den romerske fold.
Vatialian hadde også muligheten til å utøve suveren makt over østkirken som dens øverste dommer. Biskop Johannes av Lappa av Kreta var blitt avsatt av en synode under metropolitten Paulus, og henvendte seg deretter til paven, og ble av den grunn fengslet. Imidlertid klarte han å rømme og dro til Roma, hvor pave Vitalian avholdt en synode i desember 667 for å undersøke saken, og erklærte Johannes uskyldig. Vitalian skrev et brev til metropolitten Paulus og krevde at Johannes ble gjeninnsatt som biskop og gjenvinne sitt kloster. Samtidig krevde paven at metropolitten skulle avsette to diakoner hadde som giftet seg etter at de var blitt diakonviet.
Pave Vitalian er gravlagt i Peterskirken.
Referanser rediger
- ^ Kirsch, Johann Peter (1912). "Pope St. Vitalian" in The Catholic Encyclopedia. Vol. 15. New York: Robert Appleton Company.
- ^ Joseph Brusher S.J. (1959). «St. Vitalian». Popes Through the Ages. Christ's Faithful People. Arkivert fra originalen 13. mai 2006. Besøkt 14. november 2021.
- ^ «Miranda, Salvatore. "The Cardinals of the Holy Roman Church", Florida International University». Arkivert fra originalen 2. januar 2018. Besøkt 14. november 2021.
- ^ vitalian, lest 14. november 2021
Litteratur rediger
- Umberto Longo: Vitaliano, Enciclopedia dei Papi, 2000 https://archive.today/20130506230229/http://www.treccani.it/enciclopedia/vitaliano_(Enciclopedia-dei-Papi)/ 2013-05-06
- (de) Ernst Pulsfort: «Vitalian» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 12, Herzberg 1997, ISBN 3-88309-068-9, sp. 1515–1517.
- Rudolf Schieffer: Kreta, Rom und Laon. Vier Briefe des Papstes Vitalian vom Jahre 668. In: Hubert Mordek (Hrsg.): Papsttum, Kirche und Recht im Mittelalter. Festschrift für Horst Fuhrmann zum 65. Geburtstag. Tübingen 1991, S. 15–30.