Honorius I
Honorius I (født i Campania, død 12. oktober 638) var pave fra 27. oktober 625 til sin død. Han ble posthumt fordømt for kjetteri 7. november 680 på det tredje konsil i Konstantinopel, og den daværende pave Agathos' utsendinger protesterte ikke mot fordømmelsen av ham.[1] Fordømmelsen av ham ble opprettholdt av pave Leo II og senere paver.[2]
| Honorius I | |||
|---|---|---|---|
 Pave Honorius (, mosaill i kirken Sant Agnese fueri le mura i Roma. | |||
| Født | ca. 585 Campania (Østromerriket) | ||
| Død | 12. okt. 638 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Ifølge Liber Pontificalis kom Honorius fra Campania sør for Roma og var sønn av konsul Petronius.
Pave rediger
Han ble valgt til pave to dager etter at forgjengeren pave Bonifatius V døde.
Hvis hans utnevnelse til pave mottok den tradisjonelle keiserlige godkjennelsen, kom ikke denne fra keiseren av Byzans, men fra eksarken i Ravenna.[3]
Honorius I ble valgt til pave den 12. oktober 625 og konsekrert den 27. oktober. Han arbeidet for å fullføre pave Gregor den stores verk på mange områder. Han var meget opptatt av kristendommens fortsatte spredning på De britiske øyer. Han gjenopptok misjonen blant sakserne, som pave Gregor hadde påbegynt, men som siden gikk i stå. Han virket også for å tilbakeføre de arianske langobarderne til kirken.[4]
Tilsynelatende var han klar over den nye trosbevegelse islam som såvidt var begynt å utbre seg.[5]
Han uttalte seg til fordel for keiser Heraklius’ forsøk på å gjenforene monofysittene med kirken. Her var en av tilnærmingene for å oppnå dette målet den såkalte monoteletiske skoleretning, som gikk ut på at det i Kristus finnes bare én vilje og én virkemåte.
Denne setning ble senere forkastet på det sjette økumeniske konsil, i Konstantinopel i 680. Det var da at man fordømte den avdøde Honorius som kjetter. Her kan det vel historisk heller sies at Honorius ikke hadde gått god for monoteletismen. Snarere hadde han opptrådt som realpolitiker. Han hadde støttet patriark Sergios I av Konstantinopel i at i Kristus bare var virket én viljens kraft (θέλημα,voluntas), men hvorvidt denne ytret seg i to viljer (ἐνέργειαι, operationes), oppfattet han som unødvendig spissfindig, og ikke noe som trengte en kirkelig læredefinisjon.
Da monoteletisme-striden flammet opp igjen etter hans død, reagerte teologer på Honorius' ytringer. Problemet i to-vilje-spørsmålet er i praksis problematisk bare dersom man med «to viljer» underforstår dette som «to motstridende viljer». Intet tyder på at Honorius mente Kristus hadde dette.
Ved det tredje kirkemøtet i Konstantinopel ble monoteletismen fordømt, «og med dem Honorius, som var prelat i Roma, og fulgte dem i alt». Med sitater fra brevvekslingen hans med patriark Sergios I ble Honorius sagt å ha røpet sine ugudelige doktriner.[6]
Honorius bygde mange vakre kirker og innstiftet festen for korsets opphøyelse. Han klarte å bringe den irske kirkes påsketermin i harmoni med den katolske.
I Roma fikk han reist kirken Sant'Agnese fuori le mura[7] der det finnes en mosaikk av ham, hvor han holder en modell av kirken.
Referanser rediger
- ^ «Honorius I», Catholic encyclopedia
- ^ «Honorius I», Nordisk familjbok
- ^ «Honorius I», Encyclopedia.com
- ^ «Honorius I», Nordisk familjbok
- ^ Jesus: Prophet of Islam. TTQ, INC. 2003. s. 148. ISBN 9781879402737.
- ^ Henry Robert: The Seven Ecumenical Councils of the Undivided Church
- ^ Pave Honorius og Sant'Agnese-kirken
Kilder rediger
- Honorius 1. H. I i Nordisk familjebok (2. utgave, 1909)
Eksterne lenker rediger
- (en) Honorius I – kategori av bilder, video eller lyd på Commons