Oswiu av Northumbria
Oswiu (også Oswio, Oswy, Osuiu; født ca. 612, død 15. februar 670) var konge av Northumbria i dagens England fra 642 til sin død, samt bretwalda, angelsaksisk overkonge.[4]
| Oswiu av Northumbria | |||
|---|---|---|---|
| Født | 612[1][2] | ||
| Død | 15. feb. 670 | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Eanflæd[3] Rhiainfellt[3] | ||
| Partner(e) | Fín | ||
| Far | Æthelfrith av Northumbria | ||
| Mor | ukjent navn | ||
| Søsken | Æbbe of Coldingham Oswald av Northumbria Eanfrith av Bernicia | ||
| Barn | 7 oppføringer
| ||
| Gravlagt | Whitby Abbey | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerOswiu var sønn av Æthelfrith av Northumbria, og hadde en eldre bror, Oswald. Oswiu etterfulgte Oswald som konge over Bernicia etter at Oswald falt i slaget ved Maserfield, da som vassal under kong Penda av Mercia.[5]
Oswiu var opplært i keltisk kristendom av irske munker. Men hans kone nr 2, Eanfled eller Eadfleth, kom fra Kent og tilhørte romerkirken, i likhet med Oswius sønn Alhfrith, underkonge av Deira (våre dagers Yorkshire)[6] sønn av Oswiu og Rieinmelth (eller Rhiainfellt) fra Rheged; hennes bestefar var trolig gudfar da Edwin av Northumbria tok dåpen.[7]
Virke som konge
redigerOswiu lyktes i å underlegge seg de fleste briter, piktere og skotter. Ved Gilling fikk han i 651 myrdet Oswin av Deira, en slektning av Edwin av Northumbria som var innsatt som konge i Deira; Oswin ble senere opphøyd til helgen. Oswiu var gift med Oswins kusine Eadfleth som insisterte på at Oswiu burde bygge et kloster i Gilling som soning for drapet. Imidlertid var Oswin gravlagt ved Tynes munning i Northumberland, og dyrket som en martyr for kristendommen fordi han døde, «om ikke for troen på Kristus, så iallfall for Kristi rettferd» - noe som tiltrakk pilegrimer.[8]
Oswiu vant likevel kontroll over Deira og ser ut til å ha vært dyktig til å danne allianser, blant annet ved ekteskap, som da han giftet seg med Edwin av Northumbrias datter Eadfleth, og dermed forente de to dynastiene som kjempet om makten i Northumbria. Han giftet bort sine egne døtre fordelaktig, Alhfled (eller Alcflaed) til Peada (sønn av overkongen Penda av Mercia), og Osthryth til Æthelred av Mercia.
Som dronning av Mercia var Osthryth en av de få kvinnene som omtales av Beda i Historia ecclesiastica gentis Anglorum. Det ser ut til at hun trakk seg tilbake til sitt favorittkloster, Bardney (Beda kaller det Beardaneu) i Lincolnshire, grunnlagt av Æthelred. Der levde hun som nonne en stund før 697, og Æthelred giftet seg med en annen. Iallfall ble Osthryth drept av merciske adelsmenn dette året. Noen grunn for mordet står ikke omtalt i kildene, men mest sannsynlig har Osthryth vært mistenkt for å være innblandet i mordet på sin søsters mann, kong Peada, i 646.[9]
I 653 tok kong Penda av Mercia full kontroll over deler av Anglia og innsatte sin sønn Peada som lokal konge. Peada godtok å gifte seg med Osiwus datter Alhfled i bytte mot å la seg døpe av St. Finan, biskop av Lindisfarne.[10] Kong Peada lot også biskop Cedd, som selv var fra Northumbria og elev av St. Aidan[11] som grunnla klosteret på Lindisfarne,[12] misjonere i Anglia. Sigeberht 2. av Essex lot seg også overtale av sin overkonge Oswiu til å ta dåpen, da som del av en allianse mot Penda av Mercia. Northumbriske misjonærer anført av St. Cedd dro til Essex for å grunnlegge klosteret i Bradwell-on-Sea. Oswius nevø Talorcan ble kronet til konge av pikterne ved hjelp av sin mors arverett.[13]
Ved «synoden i Whitby» i 664 godtok Oswiu romerkirkens ritus etter å ha latt seg overbevise av blant andre sin kone og biskop Wilfrid om at den fulgte apostelen Peters lære, han som holdt himmelnøklene.[14] Priorinnen i Whitby kloster, Hilda,[15] aksepterte skiftet, mens biskop Colman gikk av og forlot Lindisfarne til fordel for Iona. Oswiu utnevnte da Eata, en av St. Aidans «12 engelske gutter», som ny abbed, og Tuda, en ire som fulgte keltisk skikk, men underordnet seg romerkirken, ble innsatt som den nye biskop av Lindisfarne.[16]
I 655 vant Oswiu over Penda og drepte ham i slaget ved Winwaed. Etter dette dominerte Oswiu store deler av Storbritannia, frem til opprørerne i Mercia innsatte Pendas sønn Wulfhere som sin konge i 657.[17] Da Oswiu døde i 670, etterfulgte sønnen Ecgfrith sin far som konge.[18]
Referanser
rediger- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Oswiu, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Oswiu, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, oppført som Oswiu, King of Northumbria, The Peerage person ID p15030.htm#i150293, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage person ID p15030.htm#i150293, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ [1] Oswiu og Offa, tidlige bretwalda
- ^ Susan Abernethy: «Osthryth, dronning av Mercia», medievalists.net
- ^ Pat Deegan: Synoden i Whitby
- ^ Caitlin Corning: The Baptism of Edwin, King of Northumbria: A New Analysis of the British Tradition, Northern History
- ^ «St. Oswin», earlybritishkingdoms.com
- ^ Susan Abernethy: «Osthryth, dronning av Mercia», medievalists.net
- ^ «St. Finan av Lindisfarne», catholic.org
- ^ «St Cedd»
- ^ «St. Aidan», lindisfarne.org.uk
- ^ «Tidlige saksiske kongedømmer 650-92», earlybritishkingdoms.com
- ^ «Synoden i Whitby», Britannica
- ^ Hilda og Whitby, veneratedwomen.uk
- ^ Peter Green: «Synoden i Whitby», hentet fra Wayback Machine
- ^ «Wulfhere», Britannica
- ^ Susan Abernethy: «Osthryth, dronning av Mercia», medievalists.net
Litteratur
rediger- Lapidge et al. (utg.): The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Wiley-Blackwell, Oxford u. a. 2001, ISBN 978-0-631-22492-1.
- D. P. Kirby: The Earliest English Kings, Routledge, 2000, ISBN 978-0-415-24211-0.
- Nicholas J. Higham: The convert kings: power and religious affiliation in early Anglo-Saxon England, Manchester University Press, 1997, ISBN 978-0-7190-4828-9.
- David W. Rollason: Northumbria, 500-1100: Creation and Destruction of a Kingdom. Cambridge University Press, 2003, ISBN 978-0-521-81335-8.
- Barbara Yorke: Kings and Kingdoms of early Anglo-Saxon England. Routledge, London-New York 2002, ISBN 978-0-415-16639-3. PDF (6,2 MB)
- Nicholas J. Higham: An English Empire: Bede, the Britons, and the Early Anglo-Saxon Kings, Manchester University Press, 1995, ISBN 978-0-7190-4423-6.