Vi seiler for velstand og lykke

«Vi seiler for velstand og lykke» er en skillingsvise som også blir kalt for «Tromsøvisa» eller «Ishavsvisen». Det er litt uenighet om opprinnelsen til visa, noen mener den kommer fra Nord-Norge, andre fra en av Vestfoldbyene, antakelig Tønsberg, mens atter andre igjen mener at den stammer fra Ålesund. Det er funnet trykk der navnet Hans Malenastuen fra Eresfjord i Romsdal står som tekstforfatter. Han var sønn av husmannsfolkene Malena og Knut som lå under gården Nauste, og husmannsplassen ble kalt Malenastuen. Hans var født i 1870 og ble skipper og visedikter. Den opprinnelige teksten på denne skillingsvisa var mye lengre, og uten refrenget som følger i denne teksten. Mest sannsynlig er den eldre enn Malenastuen, og at han muligens har bearbeidet den i versjonen som er kjent i dag. Disse undersøkelsene er gjort av Per Johan Skjærstad Den er innspilt på platen Frem fra Glemselen kap. 4 med Helge Borglund.

KilderRediger

Teksten i nyere versjon med 3 vers og refrengRediger

  1. Med lengsel så vil jeg fremføre en sang i den ensomme natt
    en hilsen til venner og kjære, vi er jo så ene forlatt,
    langt ute på ishavets bølger, hvor rådløs de tumler omkring,
    men forkast ei den hilsen som følger til Norge med iskolde vind.

  2. REF: Vi seiler for velstand og lykke,
    vi seiler for far og for mor.
    Vi seiler for Norges ære,
    og for flagget som vaier ombord.
  1. Jeg har og ett ord til de store som lever så flott og galant,
    de skulle i seilriggen klore, ja da tenker jeg stasen forsvant,
    de går på broderede tepper og spiser langt finere kost,
    mens vi kun får saltkjøtt og erter som fortæres i skumsprøyt og frost.
  2. På gjensynets glede jeg tenker: O Gud give at hun er meg tro,
    på stranden der står hun og venter, der møtes de elskede to.
    Å, kvinne ditt hjerte utgrunne det makter vel ingen på jord,
    du smigrer med munn og med tunge, men falskhet i hjertet ditt bor.

Teksten fra et skillingstrykkRediger

1.Med lengsel så vil jeg fremføre en sang i den ensomme natt,
langt borte fra venner og kjære, vi er jo så ene og forlatt.
Her ute på ishavets bølger vi tumler og rasler omkring,
for kort ei den hilsen som følger til Norge med iskolde vind.

2.Her er ingen sol ingen sommer, her blomstrer ei roser på eng,
her høres ei musikkens toner her er ingen oppredet seng.
Her må vi med bølgene kjempe og mangen gang ser vi vår død,
men vi kan jo annet ei vente som på sjøen skal tjene vårt brød.

3.Så mangen en skute på havet har krenget for snehvite seil,
så mangen en gutt er begravet i havet det blåblanke speil.
De seiled for velferd å bære hjem til sin far og sin mor,
de seilte for Norges ære og for flagget som vaier ombord.

4.Jeg har og et ord til de store som lever så flott og galant,
de skulle i sjøgangen klare da tenker jeg stasen forsvant.
Jeg tenker de fikk andre tanker når kommando i stormen der lød,
og de visste at to råtne planker var alt mellom livet og død.

5.De går på broderede tepper og nyter den deiligste kost
mens vi haver salt kjøtt og erter der nytes i sjøsprøyt og frost.
Deres hyre er også litt større deres lommer av penger er full,
men efter døden de får jo ei mere ennet klede og tre alen muld.

6.I hjertet jeg bærer et minne med vemod det rører en hver,
det billedet er av en kvinne som jeg hadde så inderlig kjær.
Hvor tungt det var for oss å skilles det kan ei beskrives med ord,
fra henne den elskende lille den enest jeg hadde på jord.

7.På gjensynets glede jeg tenker o gid at hun bare var tro,
på stranden der står hun og venter der møtes vi elskede to,
o kvinne ditt hjerte at grunne det makter visst ingen på jord
du smigrer med bånd og med tunge medens falskhet i hjertet der bor.

Til slutning så vil jeg fremføre en hilsen til far og til mor
en hilsen til venner og kjære vi lever jo alle ombord.
Og visen den har sine grunner som dikteren selv da han dro
på sjøen fra sladderens munne og hyre på ishavet tok.