Veslemøy Kokkin

norsk motstandskvinne

Marianne «Veslemøy» Kokkin, gift Mjøen, (født 7. februar 1921 i Oslo, død 3. januar 1976[2]) var en norsk motstandskvinne under andre verdenskrig.

Veslemøy Kokkin
Født7. feb. 1921[1]Rediger på Wikidata
OsloRediger på Wikidata
Død4. jan. 1976[1]Rediger på Wikidata (54 år)
Beskjeftigelse MotstandskjemperRediger på Wikidata
Søsken Sverre KokkinRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Pelle-gruppenRediger på Wikidata
Utmerkelser DeltagermedaljenRediger på Wikidata

BakgrunnRediger

Veslemøy var med i Pelle-gruppen[3], som også broren Sverre Kokkin var med i.[4] Sammen med Odd Tiller var hun i 1944 redaktør i den illegale avisen Ungdom og handling.[5] Hun ble fengslet 16. november 1944 og var krigsfange på Grini frem til 7. mai 1945.[6] Kokkin ble trolig fengslet på grunn av sitt arbeid for den illegale avisen, men ble aldri avslørt som redaktør for avisen.[4]

Etter krigen fullførte hun utdanning som arkitekt og jobbet som dette resten av sitt liv. Hun giftet seg i 1946 med advokat John Harald Hagerup Mjøen og endret etternavn til Mjøen. Sammen fikk de fire døtre, Vibeke, Tone, Marianne og Hanne.[trenger referanse] Veslemøy Kokkin døde i 1976, 56 år gammel, etter lengre tids sykdom.[trenger referanse]

Avisen Ungdom og handlingRediger

Den illegale avisen Ungdom og handling var en ukentlig avis. Kjell Grude Kviberg var trykkerileder. I tillegg til Tiller og Marianne Kokkin drev også Sverre Kokkin, Ludvig Hansen og Rasmus Ringdal med distribusjon. Odvar Solberg var også medarbeider. Marianne Kokkin ble arrestert og Ludvig Hansen henrettet pga. sitt sabotasjearbeid.[5] Hvordan innholdet i avisen ble til og hvordan den ble distribuert er beskrevet i boken Ti unge liv- Hagebyen mot Hakekorset, av Odd Tiller.[4] Her beskrives hvordan ungdommen fikk stjålet til seg en radio, og i smug lyttet på nyhetssendinger fra London. I tillegg til nyheter inneholder avisen en del politiske beretninger og tanker om fremtiden mv., blant annet kan man finne følgende sitat:

«Når nå krigen snart er slutt er det vår kamp begynner for en bedre verden. Vi unge vil være med å bekjempe ethvert utslag av nazimentalitet, og fremme de beste og verdifulle egenskapene i folket vårt, stadig bringe menneskene og samfunnet fremover. Vi vil ikke svike idealene eller vike fra linjen! Hitlers ånd skal ikke overleve ham selv. Aldri blir vi nazister!»[5]

Krigsminnesmerke reist i 2013Rediger

Pelle-gruppen, som Kokkin var en del av, har i senere tid har fått oppmerksom i media for sitt sabotasjearbeid under 2. verdenskrig.[7] Med sin kommunistiske leder, Ragnar Sollie, og antatte kommunistiske grunnlag ble Pelle-gruppens innsats forsøkt tiet ihjel etter krigen.[8] [9][10] Sverre Kokkin, Veslemøy Kokkins bror, var i senere år en talsmann for gruppens innsats.[11] 22. november 2013 ble det reist et krigsminnesmerke på Aker brygge i Oslo til minne om Pelle-gruppa.[12][13] Kunstner av verket er Sverre Kokkin sin datter og niese av Veslemøy Kokkin, billedhugger Kirsten Kokkin.[14]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Historisk befolkningsregister, oppført som Marianne Mjøen, Historisk befolkningsregister ID pc00000002405993, besøkt 4. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Marianne Mjøen - Døde 1951 - 2014 - Digitalarkivet». www.digitalarkivet.no (norsk). Besøkt 4. juni 2020. 
  3. ^ Barstad, Tor (1987). Pelle-gruppa - Sabotører på Østlandet 1944-45. Oslo: Cappelen. s. 49–50. ISBN 8202107016. 
  4. ^ a b c Tiller, Odd (1982). Ti unge liv - Hagebyen mot hakekorset. Kragerø: Gyldendal Norsk forlag. ISBN 8205139504. 
  5. ^ a b c Digitalt Universitetsbibliotek Bergen (17. desember 2012). «Digitalt Universitetsbibliotek Bergen - Nettside med utdrag fra avisen "Ungdom og handling"». Digitalt Universitetsbibliotek Bergen. Besøkt 12. mai 2020. 
  6. ^ ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter. «www.fanger.no». Besøkt 12. mai 2020. 
  7. ^ Dagbladet (9. juni 2013). «Artikkel fra Dagbladet.no». Dagbladet. Besøkt 13. mai 2020. 
  8. ^ Dagbladet, Line Brustad (7. juni 2013). «De gjorde jobben- Max Manus fikk æren». Dagbladet. Besøkt 13. mai 2020. 
  9. ^ Uniform UiO, Martin Toft (9. april 2015). «Viktigare enn kampen om tungtvatnet». Uniform, UiO. Besøkt 13. mai 2020. 
  10. ^ Frifagbevegelse.no, Yngvil Mortensen (25. april 2014). «De glemte sabotørene». Fri fagbevegelse. Besøkt 13. mai 2020. 
  11. ^ Dagsavisen, Arne Ove Bergo (23. november 2013). «Endelig har jeg gjort jobben min». Dagsavisen. Besøkt 13. mai 2020. 
  12. ^ Aftensposten (30. oktober 2013). «Pelle-gruppa hedres med minnesmerke». Aftenposten. Besøkt 13. mai 2020. 
  13. ^ Regjeringen.no, tale av statssekretær Øystein Bø (22. november 2013). «Til Pelle-gruppa: -Takket være nordmenn som dere, vant vi friheten tilbake». Regjeringen.no. Besøkt 13. mai 2020. 
  14. ^ Regjeringen.no (22. november 2013). «Pelle-gruppa hedret med eget monument». Regjeringen. Besøkt 13. mai 2020.