Vera Kholodnaja
Vera Vasiljevna Kholodnaja (ukrainsk: Віра Василівна Холодна; russisk: Вера Васильевна Холодная, født 5. august 1893 i Poltava, som på den tid var kontrollert av det russiske keiserdømmet, død 16. februar 1919 i Odesa, Den ukrainske folkerepublikk) var den første stjernen innenfor ukrainsk stumfilm. Bare fem av hennes filmer eksisterer fortsatt av et ukjent totalantall, selv om man har gjettet på mellom 50 og 100.[trenger referanse]
| Vera Kholodnaja | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Вера Васильевна Левченко 5. aug. 1893[1][2]  Poltava[3] | ||
| Død | 16. feb. 1919[4][5] (25 år) Odesa[3] | ||
| Beskjeftigelse | Skuespiller, filmskuespiller | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Gamle kristne kirkegård | ||
| Aktive år | 1914–1919 | ||
| IMDb | IMDb | ||
Bakgrunn rediger
Hun ble født i Poltava som Vera Levtsjenko, men måtte dra til Moskva for å bo sammen med sin enslige bestemor da hun var to år gammel. Som pike drømte hun om en karriere i klassisk ballett og hun gikk på Bolsjojteaterets ballettskole en stund.[trenger referanse]
I 1910 giftet hun seg med Vladimir Kholodnyj, som etter sigende var den første racerbilkjører i Russland samt sportsredaktør i en dagsavis[trenger referanse]. Kholodnaja var ofte sammen med ham på racerbilløp som også resulterte i kollisjoner og ulykker. Hun tok også hans etternavn, som kan oversettes til «den kalde».[trenger referanse] Senere tok mange etternavnet for å være godt et valgt pseudonym.[trenger referanse] Deres datter, Jevgenija, ble født i 1912 og de adopterte et annet barn året etter.
Til filmen rediger
I 1908 var hun til stede ved forestilling av Francesca da Rimini hvor Vera Komissarzjevskaja hadde tittelrollen. Hun ble dypt imponert og inspirert av Komissarzjevskajas fremstilling og bestemte seg for å bli filmskuespiller.[trenger referanse] Hun fikk kontakt med Russlands ledende filmregissør, Vladimir Gardin, og han besluttet å gi henne en mindre rolle i sin filmatisering av Anna Karenina.
Etter at hennes ektemann ble innrullert i det militære for å kjempe i den første verdenskrig signerte Kholodnaja med et rivaliserende filmstudio, Aleksandr Khanzjonkov. Hun spilte i Den triumferende kjærlighetens sang (etter Ivan Turgenev), som ble en stor publikumssuksess. I begynnelsen imiterte hun den danske stumfilmstjernen Asta Nielsen, men fikk gradvis sin egen stil.[trenger referanse] Hennes ekstravagante kostymer, følsomme munn og store, grå øyne ga henne en gåtefull tilstedeværelse som fascinerte tilskuerne over hele det gamle, keiserlige Russland.[trenger referanse]
Da den russiske revolusjonen brøt ut i 1917 ble en ny Kholodnaja-film utgitt hver tredje uke. På brannsiden var en massiv kommersiell suksess. Filmen ble vist på kinoer inntil 1924 da de sovjetiske autoriteter ga ordre om at mange av hennes filmer skulle ødelegges.[trenger referanse]
Vær stille, min sorg, vær stille rediger
Hennes siste filmsuksess var Vær stille, min sorg, vær stille (1918). Som så mange av hennes filmer var den basert på en tradisjonell russisk kjærlighetssang. Filmen er blitt delvis restaurert og nyutgitt på DVD med ny, stemningsfull musikk fra moderne, russiske musikere. Den forteller historien om Paula, en sirkusartist som lever sammen med en alkoholisert akrobat, men er fristet til å bli med en rik beundrer. Dagens tilskuere blir etterlatt i spenningen om hva som vil skje videre ettersom kun første halvdelen har overlevd. Filmen har en svært enkel handling og representerer datidens sans for å gi publikum grunn til å gråte.[trenger referanse] Om filmens kvaliteter ikke har overlevd tidens tann, kommer Kholodnajas kvaliteter som skuespiller fortsatt fram.[trenger referanse]
I løpet av den russiske borgerkrig krevde de bolsjevikiske myndighetene at filmselskapene skulle produsere færre melodramaer og flere bearbeidelser av klassikerne. Følgelig fikk Kholodnaja rollen i filmversjonen av Tolstojs De levende lik. Hennes fremførelse ble applaudert av Konstantin Stanislavskij som ønsket henne velkommen til bli med i teatertroppen ved Moskvas kunstteater (MKhAT).[trenger referanse]
Død rediger
På denne tiden hadde stumfilmskuespilleren bestemt seg for flytte med sitt filmselskap til Odessa hvor hun døde av spanskesyken under pandemien i 1919.[6] i en alder av 25-26 år. Da Aleksandr Vertinskij, som hadde planlagt å bruke henne i hovedrollen i en ny film, hørte om hennes død, skrev han sin mest tragiske og gripende sang: «Dine fingre oser av kirkerøkelse, og dine øyenlokk sover i sorgenx. En filmregissør som hun hadde arbeidet sammen med i flere år, filmet begravelsen hennes. Dette antas å være hennes mest kjente film i dag.[trenger referanse]
Hennes liv er blitt dramatisert i Nikita Mikhalkovs film Kjærlighetens slave (1975). En dokumentar om hennes liv ble filmet i 1992. Et år senere fikk hun sitt bilde på et frimerke, og i 2003 ble en bronsestatue av henne i naturtro størrelse reist i Odessa.
Referanser rediger
- ^ Autorités BnF, oppført som Vera Vasilʹevna Holodnaâ, BNF-ID 15972594w[Hentet fra Wikidata]
- ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0451762, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.imdb.com, besøkt 25. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store russiske encyklopedi[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, oppført som Vera Kholodnaya, Find a Grave-ID 25182389, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Greta, De Groat; Groat, Greta de. «Gloria Swanson». web.stanford.edu (engelsk). Besøkt 25. april 2016.
Eksterne lenker rediger
- Bilde av statue i Odessa
- (en) Vera Kholodnaja på Internet Movie Database
- (en) Vera Kholodnaja hos The Movie Database
- Detaljerte liste av hennes karriere (russisk)
- Biografi og foto (russisk)