Åpne hovedmenyen

Veien til Jerusalem

Veien til Jerusalem
Vägen til Jerusalem
Forfatter(e)Jan Guillou
Språksvensk
SjangerHistorisk roman
Utgitt1998
ForlagPiratforlaget (NOR)
Piratförlaget (SE)
OversetterHenning Kolstad
Sider428
ISBN 978-82-8143-068-6

Veien til Jerusalem er første bind i en historisk trilogi om korsfareren Arn Magnusson, skrevet av den svenske forfatteren Jan Guillou og utgitt for første gang i Sverige i 1998. De to neste bøkene i trilogien er Tempelridderen og Riket ved veiens ende, foruten en selvstendig oppfølger, Arven etter Arn.

HandlingRediger

Ramme for historienRediger

For utdypende informasjon angående hele serien, se artikkelen om Arn-trilogien.

Sverige hadde på denne tida blitt kristnet mer eller mindre frivillig, og kirkemakten var stor. Det gjaldt å holde seg på god fot med både kirken og – for de mer religiøse – Gud, alt ettersom hva en ville. Var man kirkens venn, hadde man også gode sjanser til å lykkes ellers. Oblater til klostre, bygging av kirker og andre gaver som kunne styrke kirkens makt, posisjon og rolle i samfunnet var en dobbeltsikring for mange store menn.

Sveriges befolkning var delt opp i ulike ætter, som rådet over sine områder og gårder. Man sikret fred og velstand ved strategiske arrangerte ekteskap, og dette viser Guillou god innsikt i. De to mest rådene ættene på denne tida, slik det står skrevet i Arn-bøkene, var Folkungætten og Sverkerne. Andre mindre ætter – som Pålsætten – hadde også en viss rolle.

HistorienRediger

Boka starter i år 1150 med at fru Sigrid får et syn fra Gud. Hun ser hester, vakre og friske, og en mann som rir en av dem. Hun vet ikke hvem han er, og han har et skjold med et symbol hun ikke kjenner på – bakgrunnen er hvit, med et rødt kors, av blod, på. Samtidig innser hun noe som blir lurt for både henne og kirken. Hun gir bort arvegården Varnhem til Cisterciensermunkene så de kan bruke det til kloster, og flytter selv til sin manns gård, Arnäs.

Sigrid er gravid med Arn når hun får synet. Noen måneder senere blir Arn Magnusson født, som sønn av Sigrid og hennes mann Magnus Folkesonn, andre sønn i familien etter Eskil. Han vokser opp på Arnäs, men fem år gammel faller han ned fra et høyt tårn på gården. Foreldrene bønnfaller Guds Moder, Maria, om å redde sønnens liv. De lover å gi ham til Guds arbeid her på jorda. På mirakuløst vis overlever Arn, og blir helt frisk igjen. Foreldrene utsatte å gi ham bort en stund, men da Sigrid blir alvorlig syk, ser de på det som et varsel fra Gud, og Arn blir tatt opp som oblat hos munkene på Varnheim. I klosteret lærer Arn latin og fransk, han leser diverse litteratur, kristen som verdslig, og lærer å mestre mange praktiske ferdigheter – ikke minst våpenkunst. Å ri, håndtere et sverd som en mester og skyte bedre enn de fleste ble etterhvert viktig for Arn. Arn var dessuten en dyktig sanger, og i begynnelsen av sin tid i klosteret var han sopranstemmen der. Etter et par år flytter han og munkene til klosterkirken i Vitskøl, som får navnet Schola Vitae, Livets Skole.

Mer enn ti år etter at han begynte utdanninga si i klosteret, som 17-åring, blir han sendt tilbake til farsgården og verden. Han har kunnskaper og begavelser utenom det vanlige på mange måter, men på en annen side mangler han erfaring utenfor klosteret. Møtet med den verdslige verden forskrekker ham, vant som han er til at alle holder lovene, er oppriktige og kjemper imot synden. Skikker som, etter hans mening, ikke er gode, har han hardt for å venne seg til. At noen er verd mer enn andre, forvirrer ham mye.

Etter en tid utenfor klosteret blir han spurt om å synge i en kirke, som han svarer ja til. Her møter han vakre Cecilia Algotsdotter fra Pålsætten, som han forelsker seg håpløst i. Ettersom Arn er av Folkungætten, kan et ekteskap mellom disse to gjøre mye nytte for seg. De blir lovet å gifte seg, men «synder kjødelig» – har samleie før ekteskapet. På grunn av dette, og Cecilias sjalu søster Katarinas renkespill, blir Arn dømt til tjue års tjeneste som tempelridder i det Hellige Land, mens Cecilia må tilbringe tilsvarende tid i klosteret Gudheim.