Historisk roman er en romantradisjon som oppstod i romantikken på 1800-tallet, men har røtter til historiediktningen, som regnes som en av de eldste litterære genrene ved siden av kjærlighetsdiktningen og kan spores helt tilbake til nedskrivelsen av Homers eposer. Romantradisjonen var et viktig ledd i utviklingen av nasjonalfølelsen i mange land, spesielt i Europa, i løpet av 1800-tallet og gjorde vanlige folk bevisste om sin egen historie spesielt rundt middelalderen.

Walter Scott (1771–1832), forfatter av mange historiske romaner som var meget populære i sin tid.[1]

En historisk roman er basert på sanne, historiske hendelser fra eldre tider, hvor enkelte av karakterene og hendelsene er historisk korrekte, mens andre er oppdiktede. Den historiske romanen begynner der historiefaget slutter, og forfatteren står fritt til å spekulere og dikte videre.[2] Historisk skjønnlitteratur transporterer leserne til en annen tid og et annet sted, enten ekte eller innbilt. Å skrive historisk skjønnlitteratur krever en balanse mellom forskning og kreativitet, og selv om det omfatter virkelige mennesker og hendelser, gir sjangeren en skjønnlitterær forfatter mange muligheter til å fortelle en helt unik historie.[3]

I en historisk roman blir en historisk periode eller en person karakterisert i lyset av den perioden forfatteren lever i. Forfattere som skotten Walter Scott og franskmannen Victor Hugo var sentrale forfattere som var med på å utvikle tradisjonen. Den historiske romanen var en meget populær romantradisjon i romantikken og nasjonalromantikken på 1800-tallet, men regnes fremdeles som en populær tradisjon etter romantikkperiodenes slutt. Henryk Sienkiewicz og Sigrid Undset er eksempler på forfattere som har vunnet Nobelprisen i litteratur i årene 1905 og 1928 på grunn av sine historiske romaner.

Kjente historiske romaner

rediger

Referanser

rediger

Eksterne lenker

rediger