Vedbod

En vedbod er et rom i en bygning. Rommet er for oppbevaring av ved samt for saging og kløyving til passe format til å gå i ovnen. I byene var vedboden ofte liten og trang, og man måtte ordne kløyvingen før man lagret. På landet hadde man veden utenom våningshuset.

Vedbod i en norsk hytte.

I skogrike områder av landet ble oppvarmingen besørget med at man brente ved – mest av løvtrær. Den ble saget i passe lengder ( opprinnelig 1 alen ) og kløvd for å bedre tørkingen. Lagring foregikk ofte ute i vedlag – men forbruksklar ved og lager for snødype vintre var i vedskjul. Vedskjulet kunne være et utbygd tak med levegger hengt utapå ett av de andre gårdshusene, et åpent kjellerrom under et annet hus eller frittstående, alt etter hensiktsmessighet og plass på tunet. Vedskjulet måtte ha litt svingerom: Før veden kunne brennes i vedovnen, måtte den sages i passe lengder. Dette foregikk for hånd med vedsag på sagkrakk. Opptenningsved måtte i tillegg kløyves til fingertykkelse. Øks og hoggestabbe var derfor også på plass.

Vedfyring er pr. 2006 i ferd med å få en renessanse. Nyere eneboliger blir igjen planlagt med vedbod.

Tilsvarende arrangementer for bruk av torv. Torv var mere plasskrevende, slik at det oftere var nødvendig med eget torvhus for å oppbevare den tørt.