Valentine Dannevig

norsk lærer og skolebestyrer

Thomine Valentine Dannevig (1872–1962) var en norsk lærer og skolebestyrer. Hun var medlem av Norske Kvinners Nasjonalråd og fra 1928 til 1940 av Folkeforbundets permanente mandatkommisjon i Genève.[2]

Valentine Dannevig
Født17. juni 1872[1]Rediger på Wikidata
Tønsberg
Død6. jan. 1962[1]Rediger på Wikidata (89 år)
BeskjeftigelseRektor Rediger på Wikidata
SøskenLars Dannevig
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund[1]

Hun var formann i forstanderskapet for Norske Kvinners Nasjonalråds Sosialskole (NKNS) i 17 år, frem til 1953.[3] Skolen ble opprettet i 1920 og var Nordens første utdannelse i sosialarbeid.[3]

Lærer og skolebestyrer rediger

Hun underviste ved skoler i Arendal, Tønsberg og Oslo.[2] Fra 1896 til 1912 var hun lærer ved Ragna Nielsens skole i daværende Kristiania.[3]

I 1908 fikk hun og skolebestyrer Wilhelm Andreas Wexels Myhre sammen tillatelse ved kongelig resolusjon til å avholde middelskoleeksamen ved Vestheim pikeskole.[4][5] I 1912 ble Valentine Dannevig bestyrerinne for skolen.[6] Stillingen som bestyrer ved Vestheim pikeskole hadde hun i flere tiår.[7][8] I 1940 skiftet skolen navn til Vestheim privatskole. Valentine Dannevig fortsatte som bestyrer for skolen.[9]

Den senere skolereformatoren Mosse Jørgensen var elev ved Vestheim pikeskole fra 1927 til 1933. I erindringsboken Skoler jeg møtte (1997) skrev hun en hyllest til Valentine Dannevigs pedagogiske opplegg, som hun mente lå langt forut for sin tid, selv om Dannevig ikke hadde fått anerkjennelse for dette.[10]

Kvinnesak og fredsarbeid rediger

I 1915 ble Valentine Dannevig valgt til medlem av en komité som Norsk Kvinnesaksforening sendte[trenger referanse] til Internasjonal kvinneliga for fred og frihet i Haag samme år.[11]

I desember 1917 ble hun valgt inn som sekretær i styret for Studiehjem for unge piker.[12][13]

Etter at første verdenskrig var slutt i 1918 ble Valentine Dannevig valgt til medlem av Den norske gruppe av Kvindernes internationale komité for varig fred. De øvrige medlemmene av gruppen var Emily Arnesen, Ellen Gleditsch og Martha Larsen.[14] I 1919 ble Dannevig valgt inn i styret for Norske Kvinners Nasjonalråd som «utenlandsk sekretær».[15]

I 1920 ble hun oppnevnt som medlem av det regjeringsoppnevnte utvalget som ble kalt «den store skolekommission av 1921». Utvalget ble ledet av Anton Henrik Ræder og hadde i alt 27 medlemmer, hvorav bare fem var kvinner. Utvalgets mandat var å behandle «forskjellige spørsmaal om ordningen av vort skolevæsen».[16][17]

I 1929 ble hun oppnevnt av Stortinget som medlem av den internasjonale Mandatkommisjonen, som var et utvalg underlagt Folkeforbundet. Dannevig erstattet den svenske representanten Anna Bugge Wicksell, som hadde avgått ved døden.[18]

I 1939 rettet Den norske Nobelkomité en anmodning til Stortinget om å oppnevne to reservevaramenn til komiteen. Stortinget behandlet henvendelsen, og oppnevnte Johanne Reutz og Valentine Dannevig. Valgkomiteen hadde satt som forutsetning at reservevaramennene og varamennene i likhet med komiteens ordinære medlemmer skulle anses som oppnevnt av Stortinget med virkning fra 1. juli 1939.[19]

Folkeforbundet rediger

Oppsiktsvekkende nok hadde Folkeforbundet bestemt at én av de ti medlemmene i denne kommisjonen skulle være en kvinne. Kanskje hadde bestemmelsen sammenheng med selve grunntanken om at mandatordningen var et «formynderstyre», og at man assosierte dette med «omsorg» og dermed kvinner. Men stormaktene og de andre land i kommisjonen nølte med å la seg representere på denne måten. Løsningen ble da at Sverige og Norge, som delte én representant, skar gjennom og oppnevnte en kvinne. To personer med bakgrunn i den norske kvinnebevegelsen kom dermed på den historiske banen: først den norskfødte Anna Bugge Wicksell (den første norske kvinne som tok eksamen artium etter Magdalene Thoresen), gift i Sverige, der hun utdannet seg til jurist. Hun var medlem av Mandatkommisjonen i årene 1920 til 1929. Deretter ble Valentine Dannevig utpekt fra Norge i 1929 og kunne ta sete som eneste kvinne.[trenger referanse]

Folkeforbundets begrunnelse for mandatordningen er talende: den skulle gjelde «folkegrupper som ennå ikke kan stå på egne ben under de krevende forhold i den moderne verden» (artikkel 22). I dette lå det implisitt et oppdrag om å fremme «utvikling», slik begynte stormaktene også å begrunne kolonistyre i sin alminnelighet i denne perioden. Som vi kunne vente, var Valentine Dannevig særlig opptatt av skoleutbygging, og i dette kunne hun samarbeide nært med den britiske Lord Lugard, tidligere guvernør i Hongkong og Nigeria. En annen sak som engasjerte kvinnebevegelsen sterkt var menneskehandel, og her kunne de bruke Dannevig som en kanal til innflytelse. Folkeforbundet hadde vedtatt en egen konvensjon om dette, i tradisjonen fra kampen mot slaveri fra 1800-tallet. Dannevig var påpasselig i alle typer av velferdsspørsmål, spesielt slikt som gjaldt kvinner og barn.[trenger referanse]

Familie rediger

Valentine Dannevig var datter av legen Niels Dannevig og Wilhelmine Margrethe f. Heyerdahl.[20]

Hun var søster av Thorvald Dannevig (født 1888)[21] og av Lars Dannevig (født i 1874). Broren Lars døde i 1942 etter å ha blitt utsatt for forhør fra Gestapo.

Referanser rediger

  1. ^ a b c Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Valentine Dannevig, (17.juni 1872 - 06.januar 1962).», besøkt 16. juli 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b «Valentine Dannevig». Store norske leksikon. 26. februar 2020. Besøkt 14. mai 2021. 
  3. ^ a b c Ulsteen, Anne-Marie (1970). «Norske Kvinners Nasjonalråds Sosialskole 50 år». Faklen. Kristiania: Frelsesarmeen. 
  4. ^ «Kongelig resolution 29. oktbr.». Norsk Lovtidende. Grøndahl. 1908. 
  5. ^ Vestheim pikeskole. Vestheim pikeskole. 1932. 
  6. ^ «Undervisningsvæsenet». Departements-tidende. Christiania: Schibsted. 1912. s. 105. «Den 9de februar 1912 er der i henhold til lov om høiere almenskoler av 27de juli 1896 § 72 tilstaat frøken Valentine Dannevig ret til at avholde middelskoleeksamen som bestyrer av Vestheims pikeskole i Kristiania, foreløbig for et tidsrum av 5 aar.» 
  7. ^ «Skoler med ret til at avholde Middelskoleeksamen med samme virkning som de offentlige skoler : Bestyrere». Norges statskalender. Oslo: Kommuneforl. 1912. 
  8. ^ «Undervisningsvæsenet». Departements-tidende. Christiania: Schibsted. 1917. 
  9. ^ Handelsregistre for Kongeriket Norge. Oslo. 1940. «Til Oslo Handelsregister. Herved anmeldes til handelsregisteret aksjeselskapet Vestheim Privatskole A/S, som direkte fortsettelse av det tidligere Vestheim Pikeskole A/S, idet navnet kun er forandret.» 
  10. ^ Jørgensen, Mosse (1997). Skoler jeg møtte. Namsos: Pedagogisk psykologisk forl. ISBN 8277670591. 
  11. ^ Nylænde. Christiania: Foreningen. 1915. 
  12. ^ «Aarsberetning for 1918 fra styret for Studiehjem for unge piker». Nylænde. Christiania: Foreningen. 1919. s. 253. 
  13. ^ «Studiehjem for unge piker». Nylænde. Christiania: Foreningen. 1926. s. 104. «har sendt ut sin aarsberetning.» 
  14. ^ «Den norske komité for varig fred». Nylænde. Christiania: Foreningen. 1919. s. 9. 
  15. ^ Nylænde. Christiania: Foreningen. 1919. s. 215. 
  16. ^ Nylænde. Christiania: Foreningen. 1920. 
  17. ^ «Den store skolekommission». Norsk skoletidende. Hamar: Norsk skoletidende. 1920. s. 652. 
  18. ^ «8. Mandater : Mandatkommisjonens sammensetning». Stortingsforhandlinger : Om Folkeforbundets 9de Forsamling i Genf i 1928. Oslo: [Forvaltningstjenestene]. 1929. s. 81. 
  19. ^ «1939. 16. juni - Valg av medlemmer av Nobelkomiteen». Stortingsforhandlinger. Oslo: [Forvaltningstjenestene]. 1939. s. 1562. 
  20. ^ «Dannevig, Thorvald : Tønsberg, 19. jan. 1888». Det kongelige Frederiks universitets aarsberetning for beretningsaaret ... samt universitetets matrikul for. Kristiania: Universitetet. 1905. 
  21. ^ Norske turistforenings årbok. Oslo: Norske turistforening. 1906. 

Kilder rediger