Åpne hovedmenyen
Union
Ashton Bay Union Island (148326831).jpeg
Union sett fra Ashton Bay
Geografi
PlasseringKaribia
ØygruppeGrenadinene
Arealkm² 
Høyeste punktMount Tibre (304 )
Administrasjon
Saint Vincent og Grenadinene Saint Vincent og Grenadinene
Demografi
Befolkning2096 (2012)
Beliggenhet
Bolighus på Union
Stranden Big Sand ligger nordøst på øya
Minnesmerke over slaveriet
Deltakere ved Union Island Regatta i 2007
Flyplassen og Clifton ligger nordøst på øya

Union, engelsk: Union Island, er ei øy i Grenadinene i De små Antiller i Karibia. Øya er en del av Saint Vincent og Grenadinene. Ved folketellingen i 2012 hadde Union 2096 innbyggere.

GeografiRediger

Union ligger på Grenadabanken og er en del av Grenadinene i Windwardøyene i De små Antiller i Karibia. Øya ligger sør for Mayreau og nord for Carriacou i nabolandet Grenada. Union har et landareal er 9 km².[1] Like sør for Union ligger Frigate. De to øyene er kunstig forbundet som følge av et mislykket forsøk som ble gjort i 1994–1995 på å bygge en marina i Ashton Bay.[2] Øya Palm ligger rett øst for Union.

Øya har et kupert terreng og et par karakteristiske vulkanske plugger som gjør at Union er synlig på lang avstand.[3] Grenadinenes høyeste punkt befinner seg på Union: Mount Tibre, også kalt Mount Taboi, på 304 moh.[4]

Hogst har forvandlet den opprinnelige vegetasjonen på øya, slik at den nå er preget av lav vegetasjon og sekundærskog.[5] Øya har et tynt lag med toppjord og mange steder har erosjon som følge av hogst og jordbruk ført til at toppjorda er forsvunnet. Den beste dyrkbare jorda finnes i dalen ved landsbyen Ashton, men dette området har vært under press fra utbygging.[3]

Kysten er preget av flere bukter. På nordkysten ligger Richmond Bay og Belmont Bay, på sørøstspissen av øya ligger Clifton Bay og Petit Bay. Ashton Bay, eller Ashton Lagoon, ligger på sørkysten, der sjøen er grunn og danner en lagune.[6] Chatham bay ligger vest på øya og Bloody Bay i nordvest. Nordøst på øya finnes en saltvannsinnsjø, Salt Pond. Union har den største mangroveskogen i Saint Vincent og Grenadinene.[4] Sjøen rundt øya er grunn med gode forhold for koraller.[7]

Union er nedbørsfattig, med lite ferskvann tilgjengelig for både mennesker og husdyr.[8]

Et 1359,6 km² stort område mellom Union og naboøya Palm fikk i 1987 status som Union Island–Palm Island Marine Conservation Area.[9]

BefolkningRediger

Folketallet på Union var på 1646 i 1982, 1928 i 1991, 1935 i 2001 og 2096 i 2012.[10]

Union har hatt et egalitært samfunn av svarte etterkommere av slaver.[11] Tradisjonelt har de fleste vært anglikanere, under en firedel katolikker.[12] Noen lokale tradisjoner har afrikansk opprinnelse.[13]

Etter at slavene ble satt fri, begynte også utvandring fra øya. På jakt etter arbeid dro særlig unge menn til Trinidad, men også til hovedøya Saint Vincent og til Aruba, Curaçao, Storbritannia, USA og Canada.[14] Folketallet økte likevel fra 581 i 1871 til 1377 i 1921. Deretter falt folketallet til 1129 i 1931. Ut over 1900-tallet steg folketallet igjen og nådde rundt 1800 sent i 1970-årene.[14] Det har vært vanlig for unge menn å arbeide utenfor øya noen år, for så å vende hjem.

HistorieRediger

Før europeernes ankomst ble Grenadinene besøkt av kariber. Øyene var blant de siste europeerne bosatte seg fast på.[15] Mangelen på ferskvann og øyenes størrelse var blant årsakene til dette. Det var franskmenn som først begynte å utnytte øyene da de på 1700-tallet importerte slaver for å drive bomullsplantasjer.[15]

Frankrike avsto ved freden i Paris i 1763 Grenadinene til Storbritannia.[15] Etter å ha vært underlagt Grenada, la Storbritannia de nordligste Grenadinene under Sankt Vincent.[16] Under britene fortsatt den slavebaserte bomullsproduksjonen på Union. I 1776 fantes det 503 slaver på øya.[17] Span-familien samlet plantasjene på øya i egne hender, bygde et herskapshus og dominerte virksomheten på Union til midt på 1800-tallet, da eiendommen ble solgt til en y privat eier fra Sankt Vincent.[17]

Bomullsproduksjonen ble redusert tidlig på 1800-tallet og i 1838 ble slavene frigitt.[18] De tidligere slavene gikk da over til å dyrke jorda mot en andel av avlingen. I 1881 livnærte hele øyas befolkning på 644 personer med dette.[19]

I 1910 solgte eieren øya til kolonimyndighetene.[20] Øya ble da inndelt i mindre eiendommer som ble solgt til bondefamilier i håp om at det ville effektivisere jordbruket. Det viste seg å ikke slå til.[20]

På begynnelsen av 1900-tallet ble det drevet hvalfangst fra Union. På Bequia lenger nord startet den lokalt baserte hvalfangsten tidligere, men i 1910 begynte den også folk fra Union med virksomheten.[21] Den ble drevet fra den lille øya Frigate, like ved Union. Det ble benyttet åpne båter til fangsten av knølhval. Det ble produsert olje for salg, mens kjøttet ble gitt bort til øyas innbyggere. Hvalfangsten pågikk en ti års tid.

Mens det ble slutt på hvalfangsten, ble båtbyggingsvirksomheten som ble etablert samtidig holdt i hevd.[22] Ut over 1900-tallet ble det bygd tomastete skonnerter samt mindre båter.

Det har vært utvunnet salt på Union.[23]

I desember 1979, kort tid etter det første valget i det selvstendige Sankt Vincent og Grenadinene, fant det sted et opprør på øya. Statsminister Milton Cato sendte politi for å slå ned opprøret og fikk hjelp fra Barbados.[24] Opprøret ble raskt slått ned, men én person ble drept. Opprørslederen i første omgang unnslapp til Grenada, men ble dømt til åtte års fengsel etter at han vendte tilbake til hjemlandet.[25]

SamfunnRediger

Øya har to tettsteder: Arrow og Clifton.

Det er fergeforbindelse mellom hovedstaden Kingstown via Canouan og Mayreau og Union.[26] Det går også båt til Carriacou i nabolandet Grenada. Clifton havn, Ashton havn og Chatham Bay er ankringssteder for både seil- og motorbåter. Fra Union Island lufthavn øst på øya er det flyforbindelse til Saint Vincent og Barbados.

ReferanserRediger

  1. ^ «Grenadinene», Store norske leksikon. Lest 18. april 2019.
  2. ^ Russell Fielding og Alison DeGraff Ollivierre: «Saint Vincent and the Grenadines», i Casey D. Allen (red.): Landscapes and Landforms of the Lesser Antilles, (World Geomorphological Landscapes), Cham: Springer, 2017, s. 232–233.
  3. ^ a b John Edward Adams: «Union Island, West Indies: An Historical and Geographic Sketch», Caribbean Studies, bind 18, nr. 3–4, 1979, s. 8.
  4. ^ a b Fielding og DeGraff Ollivierre 2017, s. 232.
  5. ^ Adams 1979, s. 12.
  6. ^ Adams 1979, s. 9.
  7. ^ Adams 1979, s. 8–9.
  8. ^ Adams 1979, s. 10–11.
  9. ^ «Union-Palm Island in Saint Vincent and the Grenadines», ProtectedPlanet. Lest 18. april 2019.
  10. ^ Household Population by Island, 1980 to 2012, Statistical Office, Government of Saint Vincent and the Grenadines.
  11. ^ Adams 1979, s. 6.
  12. ^ Adams 1979, s. 36.
  13. ^ Adams 1979, s. 37.
  14. ^ a b Adams 1979, s. 34.
  15. ^ a b c Adams 1979, s. 18.
  16. ^ Adams 1979, s. 19.
  17. ^ a b Adams 1979, s. 20.
  18. ^ Adams 1979, s. 21–22.
  19. ^ Adams 1979, s. 23.
  20. ^ a b Adams 1979, s. 24.
  21. ^ Adams 1979, s. 29–30.
  22. ^ Adams 1979, s. 30.
  23. ^ Fielding og DeGraff Ollivierre 2017, s. 229.
  24. ^ «St. Vincent Surppresses Short‐Lived Rebellion On Isle in Grenadines», The New York Times, 9. desember 1979. Lest 18. april 2019.
  25. ^ Phil Gunson, Greg Chamberlain og Andrew Thompson: The Dictionary of Contemporary Politics of Central America and the Caribbean, Abingdon: Routledge, 1991, s. 348.
  26. ^ «Getting to Union Island», SVG Tourism Authority. Lest 18. april 2019.

LitteraturRediger

  • Adams, John Edward: «Union Island, West Indies: An Historical and Geographic Sketch», Caribbean Studies, bind 18, nr. 3–4, 1979, s. 5–45
  • Fielding, Russell og Alison DeGraff Ollivierre: «Saint Vincent and the Grenadines», i Casey D. Allen (red.): Landscapes and Landforms of the Lesser Antilles, (World Geomorphological Landscapes), Cham: Springer, 2017, s. 223–241