Tyssøy
Tyssøy (offisielt Tyssøyna) er en øy i Øygarden kommune i Vestland fylke. Øyens areal er omkring 0,9 kvadratkilometer. Fra Tyssøy går det bro over til Bjorøy i samme kommune og videre undersjøisk tunnel til Håkonshella i Bergen kommune.
rediger
Navneformen Tyssøyna ble fastsatt i 1999. Formen Tyssøy er den som normalt benyttes, men ikke godkjent.[1]
Historie rediger
Det er gjort steinalderfunn som antyder at det har vært bosettinger på Tyssøy i ca. 10 000 år.[2] I høymiddelalderen var det kongsgård på Tyssøy.[3]
På Tyssøy ligger det en stein som blir kalt Offersteinen. Nord på øyen er det en fjellflate med en mengde små groper hvor folk før i tiden la små kuler av smør eller talg.[4][5]
«Tyssøykruna» er innhugget i en fjellvegg på Tyssøy og er et fredet kulturminne. Tidfestingen av denne er usikker[6], men man antar at det har sammenheng med uttak av kleberstein på 1300-tallet.[7]
Man antar at det var denne klebersteinen som ble benyttet som byggemateriale da St. Ludvigs kapell ble bygget av den norske konge Håkon V Magnusson på begynnelsen av 1300-tallet. Tidligere hadde hans farfar Håkon Håkonsson avholdt messe på øya, dengang i telt. Kirkebygget ble navngitt etter den franske konge Ludvig IX som hadde blitt kanonisert i 1297. Årsaken til denne navngivingen var at Håkon V Magnusson hadde etablert en vennskapelig forbindelse med den franske kongen Filip IV som var den kanoniserte kongens barnebarn, og i 1304 hadde han også fått tilsendt relikvier fra Frankrike.[8] Den bergenske biskop Arne Sigurdsson ønsket at bispekollega Erlendur av Færøyene tok turen over Nordsjøen for å vigsle kirken, noe han også skal ha fått ordnet før han døde i 1308.[3]
Skolebestyrer Bendik E. Bendixen gjorde i 1900 en befaring av stedet hvor lokale folk mente at kirken skulle ha stått, og beskrev sine funn av gjenværende rester av steinmurer. Han konkluderte selv med at dette måtte ha vært en rektangulær langkirke i stein, noe som samsvarer med de øvrige kongelige kapeller som ble bygget på denne tiden.[3] I en periode ble Tyssøy også kalt «St. Olavs øy», på et hollandsk kart fra 1634 ble øya omtalt som «St. Olofs holm». Bendixen mente derfor at det var sannsynlig at mye av klebersteinen fra kirken var blitt ført til Nederland.[9] Av samme årsak mente han at «Tyssøykruna» ikke forestilte en kongekrone, men et olavsbilde.
Stedet hvor kapellet skal ha stått kalles idag «Kyrkjesteinane», her ligger det to store steiner som kan ha vært en del av det gamle kapellet.[10]
I 1664 ble eiendomsretten til Tyssøy overdratt til Hans Thomasson Ruus som var byskriver i Bergen. I 1687 ble øya solgt til Søren Anfinnson Breder som var sogneprest i Sund. I 1700 ble eiendomsretten oppstykket, og i hovedsak drevet av leilendinger, men i løpet av 1800-tallet var de fleste blitt selveiende bønder.
Næring rediger
Tradisjonelt sett har Tyssøy vært blant de mest fruktbare gårdsbruk i regionen, dette skyldes den leireholdige morenejorden som ble avsatt av isbreen som passerte Raunefjorden da istiden tok slutt. Fra begynnelsen av 1800-tallet ble korndyrkingen supplert med potetdyrking. Det ble også dyrket rug på øya, men alt korn måtte fraktes til fastlandet for maling.
I tillegg til jordbruket har fiske og husdyrhold vært viktige binæringer for befolkningen på Tyssøy. Utover 1900-tallet ble jordbruket gradvis avviklet, og de siste tiårene har øya stort sett bare vært brukt som beiteområde.
Demografi rediger
Siden 1700-tallet har antall bosatte på Tyssøy ligget stabilt på over 50 personer frem til 1970-tallet. Øya opplevde da gradvis fraflytting, og det var først da veiforbindelsen via Bjorøy kom på plass at innbyggertallet tok seg opp igjen. I 2016 var det ca 70 innbyggere på Tyssøy.
Referanser rediger
- ^ «Tyssøyna». Faktaark. Kartverket. Besøkt 9. oktober 2016.
- ^ Indrelid, Svein. 1996, s. 9. Strilesoga, Band 1, Eide Forlag, Bergen.
- ^ a b c Storsletten, Ola, Lidén, Hans-Emil & Hoff, Anne Marta: Norges kirker, Hordaland, Hefte 2 s. 82, Land og kirke, 2000, ISBN 8205275815
- ^ Liland, Sigurd. Grøningjsund. Eit burtkome namn i Hordaland. Frå Fjon til Fusa 1957, s. 143.
- ^ Skogseth og Fyllingsnes 2016, s. 12.
- ^ Mandt, Gro. 2009. En krone til besvær. "Tyssøykruna" og annet krot i berg og bygg. Viking. 17-38.
- ^ Randers, Kjersti. 1981. Høybøen – en ødegård på Sotra. En undersøkelse av bruksperioder og erverv basert på bosetningsspor fra eldre jernalder og middelalder. Upublisert magisteravhandling i arkeologi, Universitetet i Bergen.
- ^ Hummelsund 1970, s. 173.
- ^ Hummelsund 1970, s. 173.
- ^ Ekerhovd, Nils-Arne. Sancti Ludovici in Tussisoy: Eit kongeleg kapell på Tyssøyna. Havstrilen (Kulturhistorisk årbok for Sund, Fjell og Øygarden) 2015 (15) s. 6-13.
Kilder rediger
- Frå Fjon til Fusa, Hordamuseet og Nord- og Midhordland sogelag
- Strilesoga,
- Hummelsund, Johannes Evensen: Bygdebok for Sund, 1970
- Skogseth, Arvid & Fyllingsnes, Frode: SUND PÅ SØRE SOTRA - Gards- og Slektssoge (Band 1) Gnr. 1 - Gnr. 12, Sund kommune 2012. ISBN 9788299152396