Østsibirsk laika
Østsibirsk laika (Восточносибирская лайка, FCI #305) er en gammel jakthundrase som tilhører gruppen av russiske laikahunder, som er spisshunder. Typen er svært vanlig i Sibir, men mer sjelden i den vestlige delen av verden.
| Østsibirsk laika | |||
|---|---|---|---|
| østlig laika, øst-laika | |||
 | |||
| Hundetype | laika, spisshund | ||
| Opprinnelse | Russland | ||
| Egenskaper | trekkhund, kløvhund, jakthund | ||
| Livsløp | 10–12 | ||
| Størrelse | middels-stor (22–30 kg) | ||
| Passer for | aktive, jegere | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Gr. 5 sek. 2 (FCI #305) | ||
| AKC | Sjekk! | ||
| CKC | Sjekk! | ||
| KC | Sjekk! | ||
| UKC | Sjekk! | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Opprinnelse og alder rediger
Den østsibirske laikaen er den mest østlige av de fire laikaene og stammer fra området mellom Jenisejelven og Stillehavet. Tidligere har nesten alle folkeslag i dette enorme området sin egen lokale laika, men under den russiske kynologiske konferansen i 1949 ble det bestemt at alle laikavariantene i dette området skulle slås sammen til en rase og kalles østsibirsk laika.
I hovedsak var det de fem laikaene evenkilaika, irkutsklaika, jakutisk laika, amurlaika og tofolarlaika som dannet grunnlaget for den nye rasen. Amurlaikaen, som stammer fra grenesestrøkene mot Kina, ble valgt som idealtype. Dette var en meget allsidig jakt- og trekkhund, men yrkesjegerne var bare interessert i jaktegenskapene og stilte seg negative til forsøket med å gjøre rasen mer enhetlig eksteriørmesig. Selv om det ble gjort forsøk på å få til dette også senere, har man ikke lyktes i særlig grad. Evenki laika er den varianten som har influert mest på typen, selv om også Irkutsk laika har vært betydningsfull for utviklingen. Derfor er den østsibirske laikaen mindre homogen som rase enn de tre andre anerkjente laikarasene. Manglende homogenitet har ført til at to varianter ble skilt ut som egne raser, nemlig jakutisk laika og tsjukotisk laika, som begge er fysisk større og har kraftigere pels en de andre. Det er forventet at disse i løpet av perioden 2009–2015 vil oppnå internasjonal anerkjennelse. Også kamtjatkalaika skiller seg fra idealtypen, men denne varianten har til nå ikke oppnådd lokal status som egen rase.
[1]På begynnelsen av 1900-tallet var det stor interesse i Russland for å klassifisere de forskjellige laikatypene, og samtidig bevare egenskapene som en allsidig jakthund. Fyrst Shirinski-Shimatov samlet inn et stort antall jaktlaikaer fra det europeiske Russland og Sibir, og delte dem inn etter eksteriørmessige kriterier. Arbeidet ble fortsatt etter annen verdenskrig.
De første hundeutstillingene fant sted på begynnelsen av 1900-tallet, og jegerorganisasjonene gikk i spissen for utviklingen av rasene. En kynologisk konferanse inndelte i 1947 laikaene i fem raser, men dette ble ikke godkjent av laikatilhengerne. Det var først ved konferansen i 1949 at man kom frem til fire raser: vestsibirsk laika, østsibirsk laika, russisk-europeisk laika og karelsk–finsk laika (den siste aksepteres som finsk spets av FCI). I 2004 ble jakutisk laika lagt til gruppen, etter at den ble skilt ut fra østsibirsk laika. Den nye rasen ble videre anerkjent av FCI i 2019.
Utseende, anatomi og fysikk rediger
Østsibirsk laika er litt større en vestsibirsk laika, men ligner ellers mye på denne. Hodet er kileformet og ganske spisst, med svakt markert stopp. Snutepartier er forholdsvis langt og kraftig. Ørene er triangulære, svært rørlige og stående. Kraftig, muskuløs kropp og markert manke. Bred og dyb brystkasse og vel opptrukket buklinje. Kort lend, som er en aning sluttet. Muskuløs rygg. Muskuløse bein og kraftig benstamme, med ovale kompakte labber. Halen bæres over rygglinjen i en bue eller tett ringlet mot låret eller lendet.
Pelsen er hard og slett. Kort på hodet og ørene, men ellers noe lenger og litt mer strittende. Semi-lang rundt halsen, manken og på buken. Tett underull. Fargen er salt og pepper, hvit, grå, sort, rød og brun i alle nyanser, herunder også med flekker. Små flekker, såkalte «ticks» er tillatt på bena.
Skulderhøyden hos hannhunder er ca. 55-63 cm, og hos tisper ca. 53-61 cm. Vekten ligger normalt omkring 30 kg, avhengig av kjønn og generell størrelse.
Bruksområde rediger
Østsibirsk laika er en jakthund med stor jaktlyst, men den er også en god kløvhund, trekkhund og vakthund. I hjemlandet brukes denne laikaen først og fremst som jakthund på skogsfugl og mindre pelsdyr som ekorn, mår, røyskatt og mink, samt større vilt som elg, rein, bjørn og villsvin. I Norden brukes denne laikaen først og fremst som løshund på elgjakt, men den kan også stille bjørn og gaupe. Nordmenn bruker den både som løs- og bandhund.
I hjemlandet lovprises laikaen for sin allsidighet og tette kontakt med jegeren, mens man i Norge premierer og avler på spesialister – elghunder som ikke skal være altfor kontaktsøkende.
Lynne og væremåte rediger
Østsibirsk laika er en livlig, våken og stabil hund med jevt godt gemytt. Den skjeller ofte og er gjerne mistenksom ovenfor fremmede. Den trenger mye mosjon for å trives maksimalt, og passer derfor best som familiehund for aktive friluftsfolk og jegere. Instinktene til Østsibirsk Laika er å jage og spore andre dyr. Man bør derfor være seg var med å gå til anskaffelse av en hund av denne rasen om en ikke har mulighet til å leve opp til forpliktelsene som ligger implisitt her. Østsibirsk Laika er samtidig den roligste av de fire anerkjente russiske laika hundene, og er ikke kjent for å være aggressiv mot andre mennesker, men kan trenes til å bli det som vakthund.[2]
Annet rediger
Pelsen krever normalt vedlikehold. Rasen regnes som sunn. Passer dårlig som «innehund».
Referanser rediger
- ^ Ralf Campbell, Follo og Østfold Elghundklubb, Andre Elghundraser Arkivert 12. februar 2006 hos Wayback Machine.
- ^ «Østsibirsk laika». 16. desember 2014. Besøkt 31. desember 2014.