Åpne hovedmenyen
Thomas Merton
Merton Trappist.gif
Født31. januar 1915
Prades
Død10. desember 1968 (53 år)
Bangkok
Gravlagt Kentucky
Far Owen Merton
Utdannet ved Clare College, Columbia University
Beskjeftigelse
9 oppføringer
Teolog, lyriker, essayist, selvbiograf, skribent, journalist, fredsaktivist, munk, prest
Nasjonalitet USA

Fra Thomas Mertons eremitage (Abbey of Gethsemani).

Thomas Merton (født 31. januar 1915 i Prades i departementet Pyrénées-Orientales i Frankrike, død 10. desember 1968 i Bangkok i Thailand) var en amerikansk trappistmunk og forfatter.

Merton, som var av britisk slektsbakgrunn, tilbragte en relativt stormfull ungdomstid i USA innen han i 1941 trådte inn i trappistklosteret Gethsemani nær Bardstown i Kentucky. Til tross for at eremittlivet appellerte sterkt til ham, ble han en ytterst produktiv forfatter og brevskriver, og hans bøker ble utgitt i store opplag.

Merton var en varm tilhenger av interreligiøs samforståelse. Han innledet banebrytende dialoger med fremtredende asiatiske åndelige personligheter som blant annet Dalai Lama, den japanske forfatter D. T. Suzuki, den thailandske buddhistmunken Buddhadasa, og den vietnamesiske munken Thich Nhat Hanh, og flere av hans bøker kretset om zen-buddhismen, konfucianismen og taoismen.

Merton forente en monastisk spiritualitet med et våkent øye for samtidens kulturelle og sosiale spørsmål. Han utøvde estetisk kritikk og hadde en interesse før østerlandske religioner, sufisme og spesielt zen-buddhisme. Han skrev flere bøker om bønn som aktualiserte det monastiske livs verden i et sekularisert vesterlandsk miljø. Han omkom i en ulykke i Bangkok under en reise i Øst-Asia.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Thomas Mertons var sønn av Owen Merton, en new-zealand-født britisk maler som virket i Europa og USA, og Ruth Jenkins, en amerikansk kveker og kunstnerinne.[1] Han ble døpt i Church of England, etter farens ønske.[2] Foreldrene var ofte fraværende i lengre perioder da han vokste opp.

I august 1915, da første verdenskrig herjet i Europa, forlot familien Frankrike og slo seg ned i USA. Først bodde de hos Ruths foreldre på Long Island i staten New York, og deretter nær dem i Douglaston i New York. I 1917 flyttet de til et gammelt hus i Flushing i New York, der Mertons bror John Paul ble født 2. november 1918.[3] Familien overveide å reise tilbake til Frankrike da moren Ruth ble diagnostisert med magekreft. Hun døde den 21. oktober 1921 på Bellevue Hospital. Merton var da seks år gammel.[4]

Etter morens død vokste Thomas Merton opp på forskjellige steder: His besteforeldrene på Long Island og på britiske og franske internater. I 1922 kom Owen Merton og Thomas Bermuda,[5] og de bodde da i mange måneder på Somerset Island. På Bermuda forelsket Owen seg i den amerikanske forfatterinnen Evelyn Scott, en gift kvinne. Thomas som fortsatt sørget over sin mor, ble aldri helt nær til Evelyn.

Thomas kom seg unna hennes selskap og vendte tilbake til Douglaston i 1923 for å bo med morens familie og sin bror. Owen Merton, Scott og hennes mann seilte til Europa og reiste rundt i Frankrike, Italia, England og Algerie. Vinteren 1924 ble Owen Merton syk i Algerie, og ble antatt å være døden nær. Meldingen om dette fylte Thomas med engstelse.[6] I mars 1925 var Owen Merton blitt frisk nok til å arrangere en utstilling av egne malerier i Leicester Galleries i London. Han dro så til New York og bragte Thomas med seg tilbake for å bo med ham i Saint-Antonin i Frankrike. Thomas hadde blandede følelser om dette, for han var blitt sterkt knyttet til sine besteforeldre i løpet av de siste to årene med dem.[7] Under sine reiser hadde Mertons far og Scott snakket om muligens å gifte seg. Etter besøket i New York skjønte Owen Merton at Thomas aldri ville kunne forsone seg med tanken om Scott som stemor, og faren avsluttet da sitt forhold til henne.[8]

FrankrikeRediger

I 1926, da Merton var elleve år, sendte faren ham til en internatskole for gutter i Montauban Merton følte seg ensom, deprimert og forlatt. Med tiden tilpasset han seg og begynte å trives, ble med i en krets på lycéet som ville bli forfattere og skrev selv to romaner.[9]

Merton deltok ikke de katolske søndagsmessene i kirken nær lycéet; han tok som regel et tidlig tog hjem. En protestantisk pastor pleide å komme til skolen for å undervise ikke-katolikkene der, men Merton fattet ikke særlig interesse for dette heller. Juleferiene i 1926 og 1927 tilbragte han med venner av faren i Murat i Auvergne. Han ble slik kjent med og beundret et fromt katolsk par, men bare én gang kom religion opp som et tema mellom dem.[10] Faren var på den tiden mye underveis. Sommeren 1928 tok han sønnen ut av Lycée Ingres, og informerte ham at de skulle dra sammen til England.[11]

England, så USARediger

I 1931 havnet Merton hos sin gudfar Thomas Izod Bennett, som var kirurg i London. I 1933 var han en kortere tid immatrikulert ved universitetet i Cambridge. Så flyttet han til gesteforeldrene i New York, og vinteren 1935 studerte han journalistikk ved Columbia University i New York City. I studietiden skrev han for litteraturtidsskriftet The Columbia Review og humortidsskriftet Jester. Han festet, gikk mye på kino og betraktet seg selv som ateist. Han avsluttet studiene i 1939 med mastergrad i engelsk litteratur med et arbeid om dikteren og maleren William Blake.[12]

I 1937 døde Mertons bestefar, og dette styrtet ham inn i en dyp indre krise. Via sin interesse for middelalderens filosofi nærmet Merton seg et gudsbegrep og begynte å utforske både protestantisme og katolisisme. Den 16. november 1938 ble han etter en periode med konvertittundervisning opptatt i den katolske kirkes fulle fellesskap ved en kondisjonell dåp i New York-menigheten Corpus Christi. Han begynte å lure på om han hadde prestekall, og tok kontakt med fransiskanerordenen. Han trådte imidlertid ikke inn i deres novisiat, mn underviste en tid i engelsk ved ordenens universitet St. Bonaventure University og arbeidet som frivillig ved baronessen Catherine de Huecks grunnleggelse Friendship House i Harlem. Han trakk seg da flere ganger tilbake for kortere retretter i trappistklostre, og foretok en valfart til Cuba, innen han bestemte seg for å be om å få inntre i trappistabbediet Our Lady of Gethsemani i Kentucky.

TrappistRediger

Den 13. desember 1941 inntrådte Thomas Merton som postulant i Our Lady of Gethsemani og ble gitt ordensnavnet M. Louis. I 1942, det året han avla ordensløftene, førte han i Gethsemani sin lillebror John Paul til dåpen. Tidlig 1943 ble han drept i annen verdenskrig under et luftangrep.

I klosteret ble han etter en tid gitt tillatelse til å skrive. I 1946 skrev han på oppdrag fra abbeden en selvbiografi, Seven Storey Mountain. Den ble en bestselger. Med tiden ble det hele 70 bøker og skrifter fra Mertons hånd. Posthumt utkom også han brev i fem bind og hans dagbøker i syv bind.[13]

Merton var dradd mellom kallet til ordensprest og til kallet til forfatter. Han undret seg på om det hadde vært bedre om han hadde inntrådt hos karteuserne, men under krigen hadde ikke dette latt seg gjøre. For den hang var det intet karteuserkloster i USA. Fra senere korrespondanse fremgår det at på midten av 1950-tallet hadde tenkt på en prøvetid hos de italienske kamaldulenserne, men at hans overordnede anså dette som problematisk.[14]

I 1949 ble Merton diakonviet i Gethsemani, og noe senere presteviet.

I 1951 ble han prefekt for klosterets skolastikere, og i 1955 novisemester. Hans forkjærlighet for tilbaketrukkenhet og meditasjon gjorde at han begynte å beskjeftige seg med buddhismen og særlig med zen. Fra 1956 banet det seg frem en akutt helsemessig krise, fysisk som psykisk. Bare en tillatelse fra abbeden om å få trekke seg tilbake periodevis som eremitt i et klausur, løste opp i hans indre spenninger.

Fra 1963 beskjeftiget Merton seg mer og mer med den politiske omverden: Protest mot atomopprustning, innsats for de svartes likestilling, mot Vietnamkrigen og annet engasjement førte til at han under den kalde krigen og McCarthytidens USA begynte å bli betraktet som en mistenkelig person.

Da Ernesto Cardenal, som Merton i to år hadde ledsaget som novise, dro tilbake til Latin-Amerika, støttet Merton også de revolusjonære krefter i Nicaragua. Samtidig nyoppdaget han det kontemplative liv: Ikke som en retrett fra verden, men som en egen form for deltagelse og hengivelse til muligheter for hvordan verdslige problemer kunne møtes. I 1966 trakk han seg tilbake som eremitt, skjønt han fortsatte å forfatte og skrive, og mottok også besøkende.

I 1968 fikk Merton forlate klosteret for lengre tid, for å dra til Bangkok til en konferanse der han ville møte asiatiske munker. Der var han gjestetaler. Reisen omfattet foruten Bangkok også Calcutta, New Delhi, Madras, Polonnaruwa og så atter Bangkok. Han møtte blant annet Dalai Lama som hadde flere samtaler med.

DødRediger

Den 10. desember, få minutter etter sitt gjesteforedrag i Bangkok, døde Merton på hotellet etter å ha fått et kraftig elektrisk støt. Den 17. desember ble han begravet i Gethsemani.

Thomas Merton Award, oppkalt etter ham, utdeles av Thomas Merton Center i Pittsburgh.

Skrifter i utvalgRediger

Flere av bøkene er oversatte til svensk - se svensk wikipedia.

 
Minnesmerke over Merton i Louisville i Kentucky
 
Thomas Merton Square i det sentrale Louisville
  • A Man in the Divided Sea (1946)
  • The Seven Storey Mountain (1948)
  • Waters of Siloe (1949)
  • Seeds of Contemplation (1949)
  • Elected silence (1949)
  • The Ascent to Truth (1951)
  • Bread in the Wilderness (1953)
  • The sign of Jonas (1953)
  • The Last of the Fathers (1954)
  • The Living Bread (1956)
  • Silence in Heaven (1956)
  • The Silent Life (1957)
  • Thoughts in Solitude (1958)
  • The Secular Journal of Thomas Merton (1959)
  • Disputed Questions (1960)
  • The New Man (1961)
  • New Seeds of Contemplation (1962)
  • Emblems of a Season of Fury (1963)
  • Life and Holiness (1963)
  • Seeds of Destruction (1965)
  • Conjectures of a Guilty Bystander (1966)
  • Raids on the Unspeakable (1966)
  • Mystics and Zen Masters (1967)
  • Faith and Violence (1968)
  • My Argument with the Gestapo (1969)
  • Contemplative prayer (1969)
  • He is risen (1973)
  • No Man is an Island (1978)
  • The Intimate Merton: His Life from His Journals. 1999
  • The inner experience (2003)
  • Peace in the Post-Christian Era. 2004
  • The shining wilderness

ReferanserRediger

  1. ^ Seven Storey Mountain, pp. 3–5.
  2. ^ Seven Storey Mountain pg. 6.
  3. ^ Seven Storey Mountain, pp. 7–9.
  4. ^ Seven Storey Mountain pp. 15–18.
  5. ^ Seven Storey Mountain, pp. 20–22.
  6. ^ Seven Storey Mountain, pp. 30–31.
  7. ^ Seven Storey Mountain, pp. 31–41.
  8. ^ Cooper, David (2008). Thomas Merton's Art of Denial: The Evolution of a Radical Humanist. University of Georgia Press. s. 81–82. 
  9. ^ Seven Storey Mountain pp. 57–58.
  10. ^ Merton expressed his belief that all religions «lead to God, only in different ways, and every man should go according to his own conscience, and settle things according to his own private way of looking at things.» He wanted them to argue with him, but they did not. As he came to understand later, they realized that his attitude «implied a fundamental and utter lack of faith, and a dependence on my own lights, and attachment to my own opinion"; furthermore, since "I did not believe in anything,... anything I might say I believed would be only empty talk». (Seven Storey Mountain pp. 63–64.)
  11. ^ Cunningham, Lawrence (1999). Thomas Merton and the Monastic Vision. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 5. 
  12. ^ Marcelo Timotheo da Costa: Thomas Merton. I: Concilium, hefte 5, desember 2017, s. 621
  13. ^ Marcelo Timotheo da Costa: Thomas Merton. I: Concilium, hefte 5, desember 2017, s. 622
  14. ^ Donald Grayston, Thomas Merton and the Noonday Demon: The Camaldoli Correspondence. Cascade Books, Eugene OR, 2015, s. 107ff.