Ernesto Cardenal

Ernesto Cardenal
Ernesto Cardenal 2010.JPG
FødtErnesto Cardenal Martínez
20. januar 1925[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
GranadaRediger på Wikidata
Død1. mars 2020[5][6]Rediger på Wikidata (95 år)
Managua[7][5]Rediger på Wikidata
Søsken Fernando CardenalRediger på Wikidata
Utdannet ved Columbia University, Faculty of Philosophy and Literature, UNAMRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
8 oppføringer
Lyriker, katolsk prest (19651985), billedhugger, kunstmaler, teolog, oversetter, politiker, katolsk prest (2019–)Rediger på Wikidata
Parti Den sandinistiske frigjøringsfrontRediger på Wikidata
Nasjonalitet NicaraguaRediger på Wikidata
Medlem av Academia Mexicana de la Lengua, Akademie der Künste Berlin, Casa de los tres mundosRediger på Wikidata
Utmerkelser
13 oppføringer
Augusto César Sandino-ordenen, De tyske bokhandlernes fredspris (1980)[8], Pablo Nerudas latinamerikanske lyrikerpris (2009), Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst (2010), Dronning Sofias pris for ibero-amerikansk poesi (2012), Theodor-Wanner-prisen (2014), æresdoktor ved Bergische Universität Wuppertal (2017)[9], José Marti-ordenen, Rubén Darío-ordenen, æresdoktor ved Universitat de València (1987)[10], honorary doctorate of the University of Granada (1987)[11], æresdoktor ved Universidad Veracruzana, Honorary doctor of the University of Huelva (2012)Rediger på Wikidata
Signatur
Ernesto Cardenals signatur

Ernesto Cardenal Martínez (født 20. januar 1925 i Granada i Nicaragua, død 1. mars 2020 i Managua[12]) var en katolsk prest og dikter. I 1970- og 1980-årene var han en av Latin-Amerikas mest kjente frigjøringsteologer.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Pedro Joaquín Chamorro var hans nevø.[13] Han begynte sin skolegang i Léon, og ble så elev ved jesuittenes kollegium i Granada.

Fra 1943 til 1947 studerte han ved Universidad Nacional Autonoma i Mexico, deretter til 1949 ved Columbia University i New York.[14] Fra 1949 og 1950 reiste han i Italia, Spania og Sveits. Ved slutten av 1950-årene studerte han teologi i Mexico og Columbia.

OpposisjonRediger

Nicaragua var et diktatur fra 1935 til 1979. I 1950-årene var Cardenal aktiv i kampen mot diktaturet, som medlem av den opposisjonelle ungdomsbevegelse UNAP. I 1954 var han med på et forsøkt opprør mot diktatoren Anastasio Somoza García. Planene ble røpet og mange av hans venner døde da myndighetene slo ned på opposisjonen. Cardenal unnslapp med nød og neppe massakren.[trenger referanse] Han fortsatte å kritisere diktatoren med litterære midler, blant annet med et smededikt om hans far «Tacho» Somoza. I 1956 måtte han forlate landet.

MunkRediger

Han flyktet til USA og levde fra 1957 et munkeliv i trappistklosteret Gethsemani i Kentucky.[14] I 1960-årene vendte han tilbake og grunnla et kristent fellesskap på Solentiname, en liten øygruppe i Nicaraguasjøen. Han ble ordinert til prest i 1962.[14]

PolitikerRediger

Han deltok i den folkelige oppstanden som til slutt felte diktatoren i 1979, og ble kulturminister i den nye, revolusjonære regjeringen som utgikk fra sandinistene (FSLN). Diktene og tekstene hans er oversatt til mange språk.

Den 4. februar 1984 suspenderte pave Johannes Paul II Cardenal a divinis på grunn av at Cardenal nektet å trekke seg fra sitt politiske verv.[15] Denne suspensjonen stod ved lag til den ble opphevet av pave Frans i februar 2019.[trenger referanse]

Cardenal forble kulturminister til 1987, da hans ministerium ble stengt av økonomiske grunner.

Cardenal forlot FSLN i 1994 i protest mot den autoritære retning som Daniel Ortega tok partiet, men insisterte på at han beholdt sine venstreradikale overbevisninger intakt.[trenger referanse]

Han var blant rådgiverne for TV-stasjonen TeleSUR.

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Ernesto Cardenal, biography/Ernesto-Cardenal
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Ernesto Cardenal, cardenal-ernesto
  4. ^ Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Ernesto Cardenal, 00000015740
  5. ^ a b https://elpais.com/cultura/2020/03/01/actualidad/1583097905_798631.html
  6. ^ https://ondalocal.com.ni/noticias/841-muere-poeta-ernesto-cardenal/
  7. ^ ABC, 2. mar. 2020, Ernesto Cardenal, Muere el poeta Ernesto Cardenal, https://www.abc.es/cultura/abci-muere-poeta-ernesto-cardenal-202003012301_noticia.html
  8. ^ https://www.friedenspreis-des-deutschen-buchhandels.de/alle-preistraeger-seit-1950/1980-1989/ernesto-cardenal
  9. ^ 5. mar. 2017, Ernesto Cardenal erhält Ehrendoktor in Wuppertal, https://www.domradio.de/themen/weltkirche/2017-03-04/ernesto-cardenal-erhaelt-ehrendoktor-wuppertal
  10. ^ https://www.uv.es/uvweb/rectorado/es/premios-distinciones/doctores-honoris-causa/doctores-honoris-causa-siglo-xx/fecha-investidura/acto-investidura-doctor-honoris-causa-del-excm-sr-dr-ernesto-cardenal-martinez-1285872205498/Honoris.html?id=1285878563111
  11. ^ http://archivo.ugr.es/pages/trabajosdocumentos/honoriscausa
  12. ^ «Ernesto Cardenal, Nicaraguan Priest, Poet and Revolutionary, Dies at 95». The New York Times (engelsk). 1. mars 2020. ISSN 0362-4331. Besøkt 1. mars 2020. «The Rev. Ernesto Cardenal, one of Latin America’s most admired poets and priests, who defied the Roman Catholic Church in the 1980s by serving in the revolutionary Sandinista government of Nicaragua, died on Sunday in Managua, Nicaragua. He was 95. His personal assistant, Luz Marina Acosta, confirmed his death to The Associated Press.» 
  13. ^ Ernesto Cardenal: La revolución perdida. Memorias, Bd. 3. 2. Auflage, Managua: Anamá, 2004, S. 65.
  14. ^ a b c Caistor, Nick (6. mars 2020). «Ernesto Cardenal obituary». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 12. mars 2020. 
  15. ^ «Revista Envío - Dos modelos de Iglesia (agosto 84 - julio 85)». Besøkt 20. april 2017. 

LitteraturRediger

  • Helmut H. Koch (1992). Ernesto Cardenal. München: edition text + kritik. «Schreiben andernorts» 
  • Guido Heinen (1995). „Mit Christus und der Revolution“. Geschichte und Wirken der „iglesia popular“ im sandinistischen Nicaragua (1979–1990). Stuttgart u. a.: Kohlhammer Verlag. s. 344. «Münchner Kirchenhistorische Studien 7; Münchener Universitätsschriften» 
  • Carl-Jürgen Kaltenborn (1981). "Auferstehung für die Völker. Prosa und Lyrik von Ernesto Cardenal. Mit einer Einführung. Berlin: Union Verlag. 
  • William Rowe: Ernesto Cardenal. Eros, Glaube und die Folgerichtigkeit des Epischen. In: Nana Badenberg, Florian Nelle, Ellen Spielmann (Hg.): Exzentrische Räume. Festschrift für Carlos Rincón. Verlag Hans-Dieter Heinz, Stuttgart 2000. ISBN 3-88099-678-4. S. 209–228.