Thomas Linacre (eller Lynaker) (ca. 1460 antagelig i Canterbury, England – 20. desember 1524 i London), engelsk humanist, lege og prest. Han var en av de første engelskmenn som studerte gresk i Italia.

Thomas Linacre

Linacre fikk sin første utdannelse ved katedralskolen i Canterbury under William Tilly av Selling, og dro i 1480 til Oxford. Kort etter fulgte han med til Italia da Selling ble sendt av kong Henrik VII til det pavelige hoff. I Bologna ble han en av Angelo Polizianos studenter, og var med da Poliziano underviste Lorenzo de Medicis sønner i Firenze. Den yngre av sønnene ble senere pave Leo X. Blant hans øvrige lærere og venner i Italia var Politian, Demetrius Chalchondyles, Hermolaus Barbarus, Aldo Manuzio (boktrykkeren i Venezia) og Nicolaus Leonicenus i Vicenza. Linacre ble doktor i medisin i Padova, og vendte tilbake til Oxford. Der dannet han en krets av humanister som bestod blant annet av John Colet, William Grocyn, William Lilye og William Latimer. I en periode av Erasmus av Rotterdam hans elev.

Linacre synes ikke å ha praktisert eller undervist i medisin i Oxford. Omkring 1501 ble han lærer for unge Arthur, prinsen av Wales. For prins Arthur hadde han allerede oversatt et astronomisk traktat av Proclus, De sphaera, som ble trykket i Venezia av Aldus i 1499.

Ved Henrik VIII tronbestibelse i 1509 ble han utnevnt til kongelig livlege. Dette var en innflytelsesrik stilling. Blant hans pasienter var en rekke av landets fremste, som kardinal Wolsey av York, erkebiskop William Warham av Canterbury og biskop Richard Fox av Winchester. Han ble også god venn med Thomas More. I 1520 mottok Linaker prestevielsens sakrament. Dette må ses i sammenheng med at han trakk seg tilbake fra det offentlige liv. Under resten av livet arbeidet han som litterat og med den stiftelsen som han i vesentlig grad stod bak, Royal College of Physicians.

Linacres litterære verk består både av egne arbeider og i oversettelser fra gresk. Han utarbeidet blant annet en latinsk grammatikk på engelsk, (Progymnasmata Grammatices vulgaria), som senere ble oversatt til latin av Robert Buchanan. Hn skrev også et verk om latinsk språkkomposisjon (De emendata structure, Latini sermonis, London 1524). Hans eneste medisinske verker er oversettelser. Han ønsket å gjøre Galens (og Aristoteles') medisinske arbeider tilgjengelige for det latinskkyndige publikum. Av Galens omfattende verker rakk han å oversatte en liten del; intet av det man vet han oversatte fra Aristoteles er bevart for ettertiden. Av Galens verker oversatte han:

  • De sanitate tuenda, (Paris, 1517)
  • Methodus medendi (Paris, 1519)
  • De temperamentis et de Inaequali Intemperie (Cambridge, 1521)
  • De naturalibus facultatibus (London, 1523)
  • De symptomatum differentiis et causis (London, 1524)
  • De pulsuum Usu (London, udatert).