Teorbe

Teorbe (italiensk tiorba, fransk théorbe, engelsk theorbo) er en type basslutt som kjennetegnes av en ekstra skruekasse på en forlenget hals. I Italia ble slike instrumenter også kalt chitarrone.

Teorbe brukes i utvidet betydning om en rekke ulike basslutter som har det til felles at de er utstyrt med en ekstra skruekasse for bass-strengene, men som ikke er teorber i snevrere forstand. Eksempler er liuto attiorbato, arciliuto (erkelutt), chitarrone, théorbe des pieces, barokklutt, angelica/angélique.

Navn rediger

Etymologien til navnet teorbe er ikke avklart. Ifølge Athanasius Kircher var navnet opprinnelig spøkefullt ment, og kom fra en napolitansk betegnelse for det brettet som parfymører og apotekere støtte urter på.^[1]

Det eldre synonymet chitarrone var i bruk fram til rundt 1650. Chitarrone er augmentativ avledning av chitarra, en femkorig italiensk lutt. I likhet med gitar kommer navnene fra antikkens kithara.

Utvikling rediger

Den nye musikken fra rundt 1600 (monodi, den florentinske musikkreform) krevde instrumenter med et dypt bassregister til akkompagnering. Dype tarmstrenger kan man enten gjøre lengre eller tykkere, men svært tykke tarmstrenger har dårlig klang så man forlenget instrumentets hals og satte på en ekstra kasse for strenger og stemmeskruer.

Et ytterligere kjennetegn ved de ulike teorbetypene er størrelsen og det lange gripebrettet som kan variere mellom 76 og 98 cm. Man klarte ikke lage så lange tarmstrenger som samtidig ga en høy tone, så man stemte det første og delvis også det andre strengekoret en oktav ned (chitarrone, théorbe des pieces), slik at det tredje koret er høyest stemt.

Komponister rediger

De viktigste teorbistene i Italia var Johann Hieronymus Kapsberger og Alessandro Piccinini. Så langt kjenner man ikke solomusikk for teorbe fra England, men William Lawes og andre brukte det i kammermusikk. I Frankrike ble teorben brukt i både kammermusikk og i orkestermusikk til etter 1750 (Nicolas Hotman, Robert de Visée). Hofforkestrene i Wien, Bayreuth og Berlin hadde teorbister til langt etter 1750 (Ernst Gottlieb Baron, Francesco Bartolomeo Conti).

Solomusikk for teorbe ble notert både i lutt- og gitartabulatur.

Litteratur rediger

Douglas Alton Smith: On the Origin of the Chitarrone. I Journal of the American Musicological Society, Vol. 32, No. 3, Herbst 1979, S. 440–462
Robert Spencer: Chitarrone, Theorbo and Archlute. I Early Music, Vol. 4 No. 4, oktober 1976, s. 408–422 (tilgjengelig hos David van Edwards).

Referanser rediger

^ Athanasius Kircher, Musurgia Universalis, Rom 1650, s. 476: "Tiorba nomen suum invenit a circumforaneo quoddam Neapolitano qui primus testudinis collum productius producavit; chordas diversas addidit cum primo non nisi barytono serviret. atque hoc instrumentum ioco quodam vocare solebat Tiorba . Vocant autem tiorbam id instrumentum, quo chirothecarij odorifera molere solent. estque mortarium quoddam prorsus simile molulis illis quibus amygdala, synapi aliaque grana in superaffuso liquore conveienti in lac dissolvere solent."

Eksterne lenker rediger

(en) Lynda Sayce
(en) Arto Wikla

[1] Athanasius Kircher, Musurgia Universalis, Rom 1650, s. 476: "Tiorba nomen suum invenit a circumforaneo quoddam Neapolitano qui primus testudinis collum productius producavit; chordas diversas addidit cum primo non nisi barytono serviret. atque hoc instrumentum ioco quodam vocare solebat Tiorba . Vocant autem tiorbam id instrumentum, quo chirothecarij odorifera molere solent. estque mortarium quoddam prorsus simile molulis illis quibus amygdala, synapi aliaque grana in superaffuso liquore conveienti in lac dissolvere solent."

[1]