Teaterkrigen

Teaterkrigen (engelsk The War of the Theatres) betegner en strid eller en kontrovers som foregikk i sent elisabethansk teater. Thomas Dekker kalte striden for Poetomachia.

På grunn av et faktisk forbud mot satire i trykt prosa og poesi i 1599, det såkalte «biskopenes forbud», hadde satiren intet annet utløp enn på teaterscenen. Den resulterende kontroversen som skjedde i tidsrommet 1599 og 1602 i England og involverte dramatikeren Ben Jonson på den ene siden og hans rivaler John Marston og Thomas Dekker (med Thomas Middleton som en tilhørende medkjemper) på den andre siden. Den rollen som William Shakespeare spilte i konflikten, om enn noen, har lenge vært et diskusjonsemne blant litteraturforskerne.

De omdiskuterte fakta i hendelsen gir det påfølgende skjema:

1. I sitt stykke Histriomastix (1599) bedrev Marston satire på Jonsons stolthet via karakteren og rollen Chrisoganus.
2. Jonson svarte ved å lage en satire på Marstons ordrike stil i stykket Every Man Out of His Humour (1599), et stykke som ble framført av Lord Chamberlain's Men. Merk at rekkefølgen på disse to første hendelsene har blitt bestridt av James Bednarz som har argumentert at «(a) Histriomastix ble bevisst framført i løpet av de siste ukene av 1599 for å fungere som en kritikk av Jonsons første «komiske satire» i Every Man Out, og at (b) Jonsons nedvurdering av Histriomastix i Every Man Out (III.iv.29) var deretter lagt til stykkets tekst av hans allerede fullførte stykke, og før slutten av det samme året som et gjenmæle av Marstons innledende angrep».
3. Marston på sin side gjengjeldte med Jack Drum's Entertainment (1600), et stykke framført av Children of Paul's, og drev gjøn med Jonson som Brabant Senior, framstilt som en hanrei.
4. I Cynthia's Revels (1600), framført av Children of the Chapel, bedrev Jonson satire med både Marston og Dekker. Den førstnevnte er antatt å ha vært representert av rollen Hedon, en «lett vellystig ranglefant», og sistnevnte av Anaides, en «merkelig anmassende og oppblåst fyr».
5. Marstons neste angrep på Jonson kom i What You Will (1601), et stykke som antagelig ble framført av Children of Paul's.
6. Jonson svarte med The Poetaster (1601), igjen framført av Children of the Chapel, hvor rollen som representerte Marston er portrettert ved å lire av seg bombastiske og tåpelige ordgyteri.
7. Dekker fullførte sekvensen med Satiromastix (1601) som håner Jonson («Horace») som en arrogant og hovmodig hykler. Stykket ble fremført av både Children of Paul's og Lord Chamberlain's Men.

Jonson og Marston kom senere til en forsoning, og faktisk samarbeidet med George Chapman på stykket Eastward Hoe i 1605. Dette stykket fornærmet kong Jakob I av England med sin antiskotske satire (denne delen av tilsynelatende skrevet av Marston); mens Marston unngikk å bli arrestert endte både Jonson og Chapman i fengsel.

Denne teaterkrigen er sannsynligvis hva som er referert til i Shakespeares Hamlet i en scene mellom Hamlet, Rosencrantz og Guildenstern:

Rosencrantz: Faith, there has been much to do on both sides; and the nation holds it no sin to tar them to controversy: there was, for awhile, no money bid for argument unless the poet and the player went to cuffs in the question.

Hamlet: Is't possible?

Guildenstern: O, there has been much throwing about of brains.

(Hamlet, II,ii,352-9)

Forskere har vært uenige over det sanne vesen og omfanget av rivaliseringen i denne teaterstriden. Noen har sett på det som en konkurranse mellom ulike teaterselskap enn mellom enkelte forfattere, men dette synet er i mindretall. Det har også blitt foreslått at forfatterne som var involvert hadde ikke noe seriøst fiendskap og tvert i mot beundret hverandre, og at hele «krigen» bare var et promoterende stunt, en «planlagt... krangel for bekjentgjøre hverandre som litterære figurer og for profitt». De fleste litteraturforskere se teaterkrigen som en blanding av personlig rivalisering og smålighet med en alvorlig kunstnerisk interesse – «et redskap for aggressivt å uttrykke motsetninger.. i litterær teori... [en] grunnleggende filosofisk debatt om statusen for litteraturen og dramatisk forfatterskap».

Litteratur

• Chambers, E. K.: The Elizabethan Stage. 4 bind, Oxford, Clarendon Press, 1923.
• Halliday, F. E.: A Shakespeare Companion 1564–1964. Baltimore, Penguin, 1964.
• Hirschfeld, Heather Anne: Joint Enterprises: Collaborative Drama and the Institutionalization of English Renaissance Theatre. Boston, University of Massachusetts Press, 2004.
• Logan, Terence P., & Smith, Denzell S. (red.): The Popular School: A Survey and Bibliography of Recent Studies in English Renaissance Drama. Lincoln, NE, University of Nebraska Press, 1975.

Eksterne lenker

• Poetaster hos Gutenberg