Taktstokk
En taktstokk brukes av dirigenter for å forsterke eller fremheve hendenes eller kroppens bevegelser under dirigering av musikere i et ensemble eller orkester.
Beskrivelse rediger
Moderne taktstokker er vanligvis laget av et lett trevirke, glassfiber eller karbonfiber som er formet til et komfortabelt grep som kalles "bulb". Den er vanligvis produsert av kork, eik, valnøtt-tre, rosentre eller tidvis av aluminium, og tilpasset dirigentens spesielle behov. Profesjonelle dirigenter har ofte personlige spesifikasjoner for en taktstokk basert på deres egne fysiske behov og forestillingens egenart: Sir Henry Wood og Herbert von Karajan er gode eksempler.[1] Historiske eksempler på taktstokker er en som ble gitt den franske komponisten Louis-Antoine Jullien på midten av 1850-tallet, forut for hans første besøk til United States. Den er beskrevet som: "a gorgeous baton made of maplewood, richly mounted in gold and set with costly diamonds."[2]
Taktstokker har normalt en variert lengde på om lag 25 til 60 cm.
Bruk rediger
Dirigenter bruker sine fakter som det fremste middel til å kommunisere sine musikalske ideer, enten de velger å bruke en taktstokk eller ikke. Leonard Bernstein er sitert for å ha sagt "hvis en (dirigenten) bruker en taktstokk, må taktstokken i seg selv være levende, fylt med en slags elektrisitet som gjør den til et instrument av betydning i sine minste bevegelser." [trenger referanse]
Den vanlige måte å holde en taktstokk på er mellom tommel og de to første fingrene med et grep mot håndflaten. Taktstokken holdes vanligvis med høyre hånd, men venstrehendte bruker venstre. Unge venstrehendte dirigenter blir oppmuntret til å venne seg til å dirigere med høyre.[3] Noen dirigenter, som Pierre Boulez, Georges Prêtre, Leopold Stokowski og Dimitri Mitropoulos, velger likevel ikke å bruke taktstokk, men kun å dirigere med hendene. Denne metoden er vanlig i små grupper og ved dirigering av sangkor.[4] Hvis dirigenten ikke bruker taktstokk, gjør hendene jobben like tydelig.[5]
Historie rediger
Før man brukte taktstokk, ble orkestrene eller ensembler dirigert fra cembalo. Dirigenter begynte først å bruke fiolinbuen eller sammenrullede noteblader før den moderne taktstokk ble introdusert.
Før 1500-tallet rediger
Den første rapporterte bruk av taktstokk under en forestilling kan dateres tilbake til 709 f.Kr. hvor lederen, "Pherekydes of Patrae, giver of rhythm" hadde
...plassert seg selv i sentrum på en høy stol og veivet med en gyllen stav og fløytespillerne og kitharaspillerne var ... plassert i en sirkel omkring ... da Pherekydes med sin gylne stav gav signal, begynte alle på samme tid å spille....[6]
1500-tallet til 1700-tallet rediger
Den 8. januar 1687 dirigerte Jean-Baptiste Lully Te Deum for å feire at Frankrikes konge, Louis XIV, hadde kommet seg etter sykdom. Som praksis var på den tiden, slo han med en lang stav (en forgjenger til taktstokk; baton; the franske ord bâton betyr "stang") mot gulvet da han traff en av sine tær som fremkalte en verkebyll. Såret utviklet seg faretruende, men Lully avslo amputasjon, og infeksjonen spredte seg og resulterte i hans død litt mer enn to måneder senere, den 22. mars.
1800-tallet rediger
Taktstokken begynte å bli populær mellom 1820 og 1840. De første taktstokkene var koniske trestaver som var inngravert med tre ringer nær den ene ende for å indikere håndtaket. Hallé Orchestra rapporterte at Daniel Turk brukte en taktstokk i 1810 med bevegelser som var så voldsomme at han tidvis traff en kandelaber som hang over hans hode så glassbiter føk over ham.[7]
Louis Spohr har tatt æren for å ha introdusert taktstokken til England 10. april 1820, da han dirigerte sin andre symfoni med Philharmonic Society i London. Vitner bemerket at dirigenten "sitter der og snur notebladene, men etter alt, han kan ikke uten ... sin taktstokk lede sin musikalske armé ".[8] Det er mest sannsynlig at han brukte sin taktstokk under prøver, heller enn under konsert. Det var i 1825 da George Smart rapporterte at han noen ganger "slo tiden foran med en kort pinne".[9]
Da Felix Mendelssohn kom tilbake til London i 1832, til tross for innvendinger fra fiolinistledere, ble han oppfordret til å fortsette med taktstokken. Til tross for den innledende uenigheten, var taktstokken i vanlig bruk ved filharmonien et år senere.
Jazz-dirigenter rediger
Tidlig 1940-tallet ble det vanligere for kjente jazzdirigenter å bruke noen litt kortere taktstokker, dette inkluderer Quincy Jones, Gunther Schuller og Richard Rogers. Selv om de sjelden brukes i dag, bruker mange dyktige jazzdirigenter dem under ballader.
Referanser rediger
- ^ José Antonio Bowen et al., The Cambridge Companion to Conducting (UK: Cambridge University Press, 2003) p.3,4
- ^ Nancy Newman (2010), Good Music for a Free People: The Germania Musical Society in Nineteenth-century America, University Rochester, s. 279, , http://books.google.com/books?id=8oks8-lgwlgC&pg=PA279
- ^ Michael Miller (4 October 2005), The Complete Idiot's Guide to Conducting Music, DK, s. 97, , http://books.google.com/books?id=JoGr6QrjdBsC&pg=PT97
- ^ José Antonio Bowen et al., The Cambridge Companion to Conducting (UK: Cambridge University Press, 2003)
- ^ Leonard Bernstein, The Art of Conducting in The Joy of Music (London: Weidenfeld and Nicolson, 1960) p.150
- ^ Professor Murchard, [?
- ^ Charles Hallé, The Autobiography of Charles Hallé with Correspondence and Diaries ed.
- ^ Ignaz Moscheles, The Life of Moscheles with Selections from his Diaries and Correspondence tr.
- ^ H. Bertram Cox et al., Leaves from the Journals of Sir George Smart (London: Longmans Green and Co., 1907) p.212