Svovelkjuke

soppart
Svovelkjuke - Fruktlegeme.
Svovelkjuke - Angriper kjerneveden. (Avkappet gren på Dømmesmoeika.)
Ungt fruktlegeme - spiselig.

Svovelkjuke (Laetiporus sulphureus) er en soppart som livnærer seg av levende trær. Vesentlig er det løvtrær som blir angrepet, og i særlig grad eik.

Soppen angriper sår og skader i vertstreet og søker inn til og etablerer seg i kjerneveden (kjerneråte) der den utvikler myceler. Kjerneveden omgjøres gradvis til et brunt pulver (brunråte) og stammen blir innhul – i mange tilfelle uten at det er synlige skader på treet fra utsiden.

Store eiketrær kan holde seg i live i mange hundre år etter at angrepet startet ved at det ytterste vedlaget er mer eller mindre uskadet.

UtbredelseRediger

Svovelkjuke eller varianter av arten er utbredt over hele kloden, vesentligst i tempererte og varmere soner. I Nord-Amerika er soppen inndelt i fem underarter, og det antas at det er to ulike arter i Europa.

I Norge forekommer soppen spredt langs kysten til Møre og Romsdal, men enkelteksemplarer er funnet nord til Saltdal.

FruktlegemetRediger

Fruktlegemet blir gjerne ikke etablert før treet har fått vesentlige skader. Det etableres gjerne i sår eller lysåpninger i treet. Fruktlegemet er ettårig, og dannelsen starter fra mai og utover. Det unge fruktlegemet er fyldig, mykt og svovelgult. Det dannes etterhvert en flat horisontal skive med en diameter på 5–25 cm. Oversiden er lett håret med en orange farve med gul rand, mens undersiden (sporesiden) er porøs og gul. Sporepulveret er hvitt.

Fruktlegemene dannes gjerne i grupper vertikalt og en slik samling kan veie opp til 45 kg.

BrukRediger

Unge eksemplarer er godt spiselige etter varmebehandling. Det anbefales å plukke de eksemplarene som avgir eller «svetter» en gulaktig, vannete væske.[1] I likhet med mange andre matsopper er den svakt giftig inntil den varmebehandles,[2] og kan forårsake magesmerter og fordøyelsesproblemer dersom den spises rå.

Kombinasjonen av mild smak og et noe fast, fibrøst kjøtt minner om både kylling og skalldyr, noe som gir opphav til de engelske betegnelsene «Chicken of the woods» og «Lobster of the woods», henholdsvis.[3] Svovelkjuke er særlig populær som matsopp i Tyskland og Nord-Amerika,[4] hvor det generelt sett anbefales å tilberede unge eksemplarer på samme vis som kylling.[5]

I utlandet er det registrert tilfeller av alvorlig allergisk reaksjon etter å ha spist det som angivelig skal ha vært Laetiporus sulphureus, men dette regnes nå for å skyldes forveksling med andre liknende kjuker, særlig Laetiporus huroniensis og Laetiporus gilbertsonii.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ Spahr, David L. (2009). Edible and Medicinal Mushrooms of New England and Eastern Canada. North Atlantic Books. s. 124. ISBN 978-1-55643-795-3. 
  2. ^ Smith, Alexander H. (1980). The Mushroom Hunter's Field Guide. University of Michigan Press. s. 64. ISBN 978-0-472-85610-7. 
  3. ^ TyrantFarms (5. oktober 2018). «Introducing the Chicken of the Woods Mushroom (Laetiporus cincinnatus et al)». Tyrant Farms (engelsk). Besøkt 30. september 2019. 
  4. ^ Phillips, Roger (2010). «Laetiporus sulphureus». Roger's Mushrooms. Besøkt 23 February 2010.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  5. ^ K. Miller, Jr., Orson; Miller, H.; Miller, Hope. Mushrooms in Color. South China Printing Co. ISBN 978-0-525-93136-2. Mal:Page needed
  6. ^ Volk, Thomas J. (July 2001). «Laetiporus cincinnatus, the white-pored chicken of the woods, Tom Volk's Fungus of the Month for July 2001». Besøkt 1. februar 2017.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger