Wikipedia

Svovelkjuke

soppart

Svovelkjuke (Laetiporus sulphureus) er en iøynefallende vedboende sopp, med ettårige fruktlegemer som vokser alene eller sammen i store grupper. Helt unge og gjennomvarmede fruktlegemer er verdsatt som matsopp mange steder, til tross for at de er kjent for å kunne utløse alvorlige allergiske reaksjoner hos mange. Den gjør alvorlig skade på vertstrærne, der den angriper kjerneveden og fører til brunråte.

Svovelkjuke
Nomenklatur
Laetiporus sulphureus
(Bull.) Murrill
Klassifikasjon
RikeSopper
GruppeHymeniesopper
DivisjonStilksporesopper
KlasseEkte hymeniesopper
OrdenPoresoppordenen
FamilieFomitopsidaceae
SlektSvovelkjuker
Økologi
Habitat: Eik, og andre løvtrær
Utbredelse: Hele verden

Beskrivelse

rediger

Svovelkjukens myke ettårige fruktlegemer er lett å kjenne igjen på grunn av den gule til blekt oransje fargen.[1] Den voksende kanten er sterkere i fargen.[2] Fargen blekner med alderen fra sitrongul til blek brunlig med alderen og ved overvintring nesten helt hvit.[1] De vifteformede hattene vokser alene eller sammen i en klynge hvor de overlapper hverandre i en trappelignende form.[1] Den kan ha en antydning til stilk, men vanligvis ikke.[3]

Sporene produseres i basidier som er 20–25 × 6–9 µm og sporene måler 5–8 × 4–5 µm. Formen er eggformet til elliptisk.[1]

Økologi

rediger

I likhet med andre kjuker er svovelkjuke en råtesopp, og lever parasittisk på vertstreet for å skaffe seg næring. Den etableres helst i kjerneveden hvis den får tilgang gjennom sår og sprekker i veden.[4] Angrepet ved blir rødbrun og sprekker opp i sprø, kantete småstykker før den smuldrer opp. Denne typen råte kalles brunråte.

Fordi den foretrekker kjerneveden kan vertstreet bli hult fra innsiden før det vises ytre tegn på råte. Siden yteveden kan være helt inntakt kan løvverket være mer eller mindre upåvirket. Selv om veden brytes ned sakte, reduseres raskt styrken når veden er angrepet.[4]

I tillegg til at lever på trær i eik opptrer den på andre løvtrær som ask, trær i epleslekta, kirsebærslekta og vierslekta, og på pæretrær. Trær i eukalyptusslekta er også vertstrær der de forekommer.[1] Funn på bartrær i Norge er svært sjeldne, hvis de i de hele tatt finnes.[4]

Svovelkjuken danner ikke fruktlegemer hvert år.[2]

Utbredelse

rediger

I Nord-Amerika er det anerkjent flere arter som tidligere var ansett for å være varieteter av svovelkjuke.[5] Konklusjonene ble bygget på molekylære data og dyrkingsforsøk, og anerkjente 5 Nord-Amerikanske arter i tillegg til L. sulphureus.[5] En av dem vokser utelukkende på bartrær, i motsetning til L. sulphureus som helst vokser på eik og andre løvtrær.[5]

I Europa følger svovelkjuken eikas utbredelse, dens vanligste vertstre.[1] I Norge finnes den spredt langs hele kysten.[4]

Bruk

rediger

Svovelkjukens fruktlegemer er oppført med statusen «ikke matsopp» på Norges sopp- og nyttevekstforbunds normliste.[6] Det begrunnes med at den i enkeltstående tilfeller har gitt nevrologiske symptomer og mage- eller tarmreaksjoner.[6]

Litteraturen oppgir flere mulige grunner til slike reaksjoner. Soppen må gjennomvarmes ordentlig før inntak. Eldre deler av fruktlegemene er hardt fordøyelige, og gir magebesvær.[7] Allergiske reaksjoner kan forekomme med sopp på samme måte som med annen mat.[8] Noen knytter slike reaksjoner til giftstoffer i bestemte trær som eukalyptus og barlind,[7][3] men det er ikke en fullgod forklaring i seg selv, ettersom rapportene om reaksjoner omfatter individer fra ulike trær, også fra eik.[9][3]

En omfattende rapport ble publisert i 1995 etter at et eksemplar på omkring 3 kg som vokste på en eik ble servert en gruppe på 52 voksne.[9] Av denne gruppen ble 6 personer akutt syke, mens 2 personer ble syke etter en stund. Basert på sykehistorien, og bakgrunnsopplysninger, konkluderte legen med at de 6 som ble akutt syke, hadde hatt en allergisk reaksjon. De to siste rapporterte om oppkast flere timer senere, og man antok at det kunne være en følge av sterk bekymring.[9] 44 personer hadde ingen negative reaksjoner.[9] At reaksjonene hadde sammenheng med alkohol ble ansett som usannsynlig.[9]

Til tross for dette opplyses det hyppig i litteraturen om at unge fruktlegemer er spiselige.[10][11][4] Det engelske navnet Chicken of the woods brukes om denne og nærstående arter i Nord-Amerika og England og hentyder til kjøttets konsistens og smak.[10] I Bhutan selges den under navnet Ta Shamong og tilbys fra store plastsekker på «Thimpu marked».[10]

Galleri

rediger
  •  
    Eldre fruktlegemer blekner
  •  
    Kan vokse i store grupper
  •  
    Oversiden
  •  
    Dømmesmoeika angrepet
  •  
    Unge fruktlegemer brukes som mat

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e f Siri D. Khalsa, Tom Hellik Hofton og Leif Ryvarden (7. mai 2024). «Svovelkjuke Laetiporus sulphureus». Arter på nett, artsdatabanken.no. Biofokus. 
  2. ^ a b Mossberg, Bo (2000). Cappelens soppbok. Cappelen. s. 126. ISBN 8202195802. 
  3. ^ a b c Arora, David. All That the Rain Promises, and More …. Santa Cruz, California: BioSystems Analysis. s. 185. ISBN 0-89815-388-3. 
  4. ^ a b c d e Solheim, Halvor (2010). Råtesopper - i levende trær. Norsk institutt for skog og landskap. s. 20. 
  5. ^ a b c Burdsall, Harold H., og Mark T. Banik. (2001). «The genus Laetiporus in North America». Harvard Papers in Botany. 6 (1): 43–55. JSTOR. Besøkt 5. juli 2024. 
  6. ^ a b «Normlisten». Norges sopp- og nyttevekstforbund. 19. mars 2024. 
  7. ^ a b Acton, Johnny (2002). Sopp & soppretter. Cappelen. s. 121. ISBN 8276432565. 
  8. ^ Læssøe, Thomas (2000). Sopp. Teknologisk forl. s. 215. ISBN 8251205638. 
  9. ^ a b c d e Michael Jordan (1995). «Evidence of severe allergic reactions to Laetiporus sulphureus». Mycologist. s. 157–158. ISSN 0269-915X. doi:10.1016/S0269-915X(09)80008-6. 
  10. ^ a b c Sopper - du kan spise. Kolbotn: Bonnier Publications International. 2022. s. 60. ISBN 9788253547671. 
  11. ^ Egeland, Inger Lagset (2003). Norske sopper. Gyldendal fakta. s. 88. ISBN 8276432980. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Svovelkjuke&oldid=24553285»